I media er det gjort et stort poeng av at undertegnede ikke på forhånd forespurte UiT om det omtalte professoratet.

En slik kontakt ble ikke prioritert, både med tanke på realitetene og de andre avveininger som ble gjort i forbindelse med avtaleinngåelsen. På det tidspunkt hvor gaveprofessoratet ville bli aktuelt, kan jo UiT si nei til tilbudet.

En klargjøring av hvilke avveininger som ble gjort er derfor nødvendig.

Tor Ingebrigtsen ble ansatt som direktør like etter at styret hadde vedtatt hovedlinjene i en stor omstilling av UNN. Det gjensto derfor en formidabel jobb i å få gjennomført denne omstillingsprosessen. For styret var det derfor helt avgjørende at direktøren ble i stillingen til denne prosessen var gjennomført, og at gode incitamenter ble lagt inn i avtalen for å sikre dette. Femårsklausulen og en retrettstilling var hovedelementene.

I statlige virksomheter er det vanlig i slike tilfeller å etablere retrettstillinger som rådgiver med omtrent samme lønn. Gamle direktører som høyt betalte rådgivere til en ny operativ ledelse er svært ofte en heller dårlig løsning i en dynamisk virksomhet. På den annen side var Tor Ingebrigtsen unike faglige bakgrunn en ressurs som UNN ønsket skulle bidra til å styrke legeutdannelsen i Tromsø og dermed også være en fordel for UNN.

Vår konklusjon var dermed enkel. Det ville være mye bedre å benytte de midlene en retrettstilling vil kreve til et gaveprofessorat, enn til en «syvende far i huset»-stilling.

I diskusjonen om retrettstillingen fremsto det ikke som viktig å gå i dialog med UiT. De måtte jo uansett gå gjennom en tidskrevende prosess for å kunne gi noe forpliktende svar, og da på det tidspunkt når dette eventuelt ble aktuelt.