Leder:

Tilbake til opposisjon

I Tromsø har partiet Rødt nå etter valget brutt samarbeidet med sine tidligere kumpaner i Arbeiderpartiet og SV. Etter fire år i posisjon har de fått merke lokal «regjeringsslitasje», der de gikk ned fra 14,4 prosent i 2015, til kun 5,2 prosent, en brutal nedgang på over 60 prosent.
Meninger

Rødt ønsker å støtte en ordfører fra venstresiden i et valgteknisk samarbeid – men går ikke med på å inngå en ny, forpliktende avtale som Kystens Hus-erklæringa fra 2015 med Ap og SV. Partiet mener at de har mer å tjene på å stå utenfor, og å ha en friere rolle, mens de kan forhandle med posisjonen fra sak til sak.

Det er viktig å påpeke at det er stemmetallene fra 2015 som er unormale. Normalt har partiet (også fra den tiden de kalte seg RV – Rød Valgallianse) ligget og duppet mellom 2 og 6 prosent. Under sin forrige frontfigur, Jens Ingvald Olsen, stabiliserte de seg på en oppslutning over 7-tallet mens de altså sist valg fordoblet oppslutningen blant kommunens innbyggere.

Det var et tall som vekket oppsikt nasjonalt. Jens Ingvald Olssens kontinuerlige kritikk fra opposisjonen ble verdsatt og lagt merke til, og oppslutningen ved forrige korsvei var nok både et resultat av proteststemmer, samt verdsettingen av Olsens etterrettelige rolle som såkalt vaktbikkje mot det regjerende byrådet. Hans skarpe kritikk av den mislykkede parlamentarismen i Tromsø var også en medvirkende faktor til deres brakvalg i 2015.

Dette sendte ham og partiet rett inn i et byråd de så var med å oppløse, for å returnere fra parlamentarisme til en ny variant av formannskapsmodellen. Men et liv i opposisjon er alltid enklere enn å sitte limt til makta, og dette har de nå fått merke ettertrykkelig, sannsynligvis også kombinert med et lederskifte, der Jens Ingvald ga stafettpinnen videre til den betydelig yngre Bendik Hugstmyr Woie.

Fløypartiet Rødt er aldri tjent med å være for tett koblet opp mot Arbeiderpartiet. Tvert imot ligger det i Rødts DNA å være en av Aps hardeste kritikere. Et samarbeid i sak til sak vil kunne gjøre Rødt til et tydeligere parti, sjøl om de har fått redusert kommunestyregruppa si betraktelig til kun to mandater. Gruppa skal attpåtil ledes av Woie, som vil få en enklere jobb med å bygge opp et navn som kritiker, heller enn forsvarer av et eventuelt samarbeid på sosialistisk side.

Samtidig kan man spørre seg om det er klokt å spille ut alle kortene sine før forhandlingene i det hele tatt er i gang. Ap og SV regner nå med Rødts støtte til en ordførerkandidat, og kan gi Rødt mindre spillerom for gjennomslag når partiene i ukene fremover møtes til hestehandel.

Rødt har de siste årene fått bevist for seg selv og velgerne at de ikke kun kan være et protestparti. Likevel er det unektelig i opposisjon partiet virkelig kommer til sin rett.

I Rødts øyne er både Ap og SV alt for høyrevridde og kapitalistvennlige. Derfor blir det nok befriende for Olsen og Woie å bryte det fire år lange ekteskapet. Det vil forhåpentlig bli forfriskende igjen å se partiet i opposisjon som det skarpe korrektivet til makta som de har vært kjent for å være.