Fra sidelinja

Hva er nå dette for noe, Frp?

Man kan si mye om Frp, men ingen kan ta fra dem at de flytter grenser og skaper språklige nyvinninger hele tiden.

Partileder: Finansminister Siv Jensen snakker med pressen etter gruppemøtet til Frp i Stortinget onsdag. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix 

Meninger

Første gang da de frontet egen politikk som bare er for Frp-ere, mens de vitterlig var med på å styre landet vårt i regjering. Enten står man for regjeringsforlikene som kommer ut av den fremforhandlete erklæringen, eller så gjør man det ikke. Om ikke er svaret så går man ut av regjeringen.

Nå har vi fått et nytt parlamentarisk uttrykk. Frp har tatt såkalt dissens i regjeringen. Hva er nå dette for noe? De sitter i regjering, men vil ha seg frabedt det regjeringen gjør. Nå skal Erna Solberg hente hjem denne kvinnen som sitter i leiren i Syria for å skaffe medisinsk hjelp til denne gutten som er norsk.


Fra sidelinja:

«Så hva nå menneske? Kan vi kanskje bruke tiden fremover til å arbeide litt med oss selv?»

Så hva nå menneske? Kan vi kanskje bruke tiden fremover til å arbeide litt med oss selv, spør spaltist Herman Kristoffersen.


Hva er dissens i regjeringen for noe? Hvilke stemmeregler gjelder for slikt? Er det antallet partier eller er det valgresultatet som taler når man teller stemmer? Kan Høyre bruke så og så mange prosenter av sine mange stemmer på den ene siden og så resten på den andre? Nå vet vi at både KrF og Venstre stort sett lever livene sine godt under sperregrensen. Teller de da?

Mange av oss trodde at om man sitter i regjering så må man stå inne for det regjeringen gjør. En kan ikke være delvis enig eller uenig i det som gjøres når landet skal styres. Da går man ut av regjeringen og kan sitte så mye man vil på Stortinget og kritisere sjefene.

Hva er grunnen til alt dette sideparlamentariske tullballet? Kan det være Erna Solbergs drøm om den borgerlige flertallsregjeringa som har lagt til rette for at partier som Venstre, KrF og Frp kan sitte i samme regjering. Når en ser hvilken politisk avstand det er mellom varakvinne Sylvi Listhaug og resten der inne i regjeringen, kan regjeringsprosjektet ikke leve uten disse nye uttrykkene. Man tilpasser altså nå den norske parlamentarismen etter den politiske situasjonen vi har i landet.


Fra sidelinja:

Er det frykten for fremtiden som snakker?

Det har rast en lang debatt nå om hvordan vi skal holde oss med nok elektrisk kraft. Har vi egentlig for lite av det vannet som renner ned av fjellene våre, eller skal vi også bidra til den europeiske drømmen om et Europa uten miljøgasser?


Nå skal også Frp ha såkalt gjennomslag for særstandpunktene sine i regjeringen som erstatning for tapt terreng der med denne dissensen sin. Ellers går de ut av regjeringen og sørger for at Jonas Gahr Støre da omsider blir statsminister før neste valg, slik at han kan tape det også.

Eller fins det andre drivkrefter her? Det skulle vel aldri være stasen ved å være minister som hindrer Frp fra å komme seg ut av dette håpløse fellesskapet. Svart bil med egen sjåfør er det faktisk noe unorsk over, men det er kan hende at de liker slikt, statsrådene til Frp. Mulig de andre statsrådene også liker slikt. Alle vi nordmenn som levde på syttitallet vet at selv kongen vår tok trikken under en eller annen oljekrise for å delta i rasjoneringen av bensin. Nå er vel ikke det like aktuelt som da, men man vet selvsagt ikke hvor en fremtidig «petroleumsskam» kan slå ut på sikt.

Så er det denne kvinnen som har forbrutt seg så grovt under IS sitt styre av kalifatet. Vi vet lite om henne. Bortsett at hun har fått to barn, hvorav det ene ble alvorlig sykt. Mannen hennes, en ivrig soldat for den Islamske Staten, ble drept i en av de siste kampene i Syria hvor de ble nedkjempet av kurderne.

For Frp er dette med at hun vil hjem til Norge så grovt at de var villige til å ofre denne lille guttens liv for å sette sin vilje igjennom. Den muslimske moren kom etter dette enda dårligere ut.

Hva er det forresten med kvinner og krig? Etter verdenskrigen i Norge mistet alle de kvinnene som hadde tyske kjærester sitt statsborgerskap i Norge etter krigen. De ble jaget til Tyskland da soldatene deres dro hjem igjen. Det ble etter hvert en nasjonal skandale da det ble oppdaget.


Fra sidelinja:

«Hvor er magemålet til fylkespolitikerne våre? Eier de ikke skamvett?»

Hvor er magemålet til fylkespolitikerne våre? Eier de ikke skamvett? Skal de tømme kassa selv, eller kjøpe asfalt for pengene?


Det vi vet er at denne såkalte IS-kvinnen er en norsk statsborger som valgte å reise til dette kalifatet i stedet for å bli hjemme i Norge. Historien ble etter hvert så sterk at selv Erna Solberg ble berørt av den. Gjennom samarbeid med sin utenriksminister fikk hun alle fire i den lille familien hjem til Norge igjen. Her blir moren arrestert og må møte i retten. I alle fall er det vi som må bevise at hun har bidratt til det terrorveldet IS satte i gang om hun skal få noen straff av betydning. Det er neppe tilstrekkelig at hun var der da det skjedde.

Vi brukte millioner på å hente hjem Joshua French fra Kongo. Der var han dømt til døden og livsvarig fengsel for drap på sjåføren sin. Da hørte man ikke om noen dissens i regjeringen. Hvorfor ikke? Det var vel ikke noen stor tvil om at det var en morder vi fikk løslatt i Kongo ved den anledning. Han var grundig dømt etter lovene i Kongo for drap på denne sjåføren. I dag reiser han rundt med foredragene sine og casher inn på elendigheten.

Hvorfor er det nå så viktig å sperre denne muslimske kvinnen inn i fengsel for det hun eventuelt må ha foretatt seg i Kalifatet mens den gode herr French, morderen fra Kongo, skal feires? Spørsmålet er enkelt: Hvorfor er det ene greit, mens det andre ikke er det?