Jeg er vel bortimot så fjernt unna idealet man kan komme. Jeg er en utslippsbaron og produsent av unyttige produkter som snart hører til på historiens gravplass.

Mine gressfôrede og utmarksbeitende Angus-kyr, som vokser seg store og før frem sine kalver på kun de råvarene ei nordnorsk kystbygd kan tilby, skal sakte, men sikkert ta livet av kloden.

Vi er sidestilt med klimaversting nr. 1 – flytrafikken.

Det skal du vite, at å gå på biffrestaurant i Tromsø, eller å fly på langweekend til New York, er sidestilt på skambarometeret. Så ta deg i vare, det gjelder å velge med omhu.

Det har nok Tromsø-væringene gjort, for etter 25 års drift gikk biffrestauranten Steakers konkurs i fjor.

Dette er kanskje satt på spissen, men det er det som rører seg i de toneangivende leire og i de store masser. Og folk tror det er sant.

Over noe tid har landbruket fått mer og mer av skylda for klimakrisen vi er oppe i. I begynnelsen tror jeg ikke det var mange i landbruksnæringa her i Norge som tok det inn over seg. Bare ideen om at folk var så uopplyste at de skulle finne på å tro at vi, jordbruket, røkterne av Norge, skulle være ansvarlige for en klimakrise som økte temperaturer og skapte ekstremvær og flom, det kunne vel ingen fornuftige mennesker finne på å tro?

Men så viste det seg at jo flere regnestykker som ble presentert, jo flere forskere som uttalte seg, og jo flere kjendiser som sto frem i glansede dokumentarer, jo mer trodde hvermannsen på det.

Når til og med statsministeren sier at kua burde ta seg sammen og prompe mindre, da må det vel være sant? Eller hva?

Så spør jeg retorisk, er det sant?

Jeg skal innrømme at jeg har hatt en aversjon mot å ta i klimasaken på landbrukets vegne, fordi jeg mener den er ikke faglig begrunnet. De som angriper oss har ikke den fulle dokumentasjonen.

Og på et seminar i Bodø i fjor høst fant jeg sannelig en meningsfelle – avtroppende departementsråd Leif Forsell. Den mektigste mann i norsk landbruk var i Bodø og holdt et foredrag, og Forsell påklagde ufagligheten i klimadebatten.

Forsell er jo som kjent vant til å snakke til enkle folk fra bygda, han har jo tross alt tilbrakt adskillige vårsesjoner sammen med leder av jordbrukets forhandlingsutvalg.

Så han gjorde det enkelt; I jordbruket begynner alt med binding av CO2.

Det begynner og det slutter med fotosyntesen – i naturens egen sirkel.

Alt vi dyrker, alt våre dyr beiter, alt vi gjødsler bidrar til at det vokser planter som forbruker og binder CO2. Han fremholdt at jordbruket sitter på nøkkelen til å fange og binde enorme mengder CO2, men så la han til med et skjevt smil; Det er nok for rimelig og for enkelt til at Equinor eller andre milliardkonsern ville finne det interessant å utrede.

Så refererte Forsell til Kyotoavtalen, som i sin tid klarte å sette to streker mellom landbrukets metanutslipp og CO2-ekvivalenter. Det gjorde i stor grad landbruket til en utslippsversting, men sannheten er at metanet brytes ned i atmosfæren, det gjør ikke CO2.

Så å regne landbrukets metanutslipp i CO2-ekvivalenter er direkte feil.

Ja, på kort sikt er metan skadelig, men det brytes ned og forsvinner – er selve bakgrunnen for alle tall vi opererer med basert på feil grunnlag og dårlig håndverk?

I all min enfoldighet har jeg mange ganger lurt på; hvorfor er det ikke tall på hva vi binder av CO2!?

Hvis jeg dyrker myra bak fjøsen, og ser den i et evighetsperspektiv, slik man skal gjøre med matjord. Hvor mye CO2 binder denne myra som dyrket mark? På 100 år? 300 år? 600 år?

Jeg spurte en klimaforsker om det en gang, svaret var; Det er en så vanskelig faktor å beregne, at den har man valgt å se bort ifra.

Se det ja, det var egentlig tenkelig det, bare man får summet seg litt.

Salige Johan C. Løken holdt engang et foredrag i Tromsø om binding av CO2 i skog, og han holdt frem Sitkagrana som et utmerket verktøy til å nulle ut våre klimautslipp, samtidig som vi skaper en ny ressurs!

Men prøv å gjette hvem som var Løkens argeste motstandere? Jo det var miljøorganisasjonene. Man kunne da ikke med viten og vilje innføre en predator som Sitka, og plante i stort monn i Norge, en svartelistet art! Ødelegge norsk flora!

Vel, hva skal vi med opprinnelig norsk flora om vi ikke har en verden å leve i om noen år? Jeg syntes Løken presenterte en fornuftig løsning på problemet, og garantert billigere og bedre enn å få til rensing og fangst på Mongstad.

Livet er fullt av ubehagelige sannheter, og en av dem er at det ikke finnes nok kjøttfrie mandager i et menneskes liv, til å forsvare en chartertur til «Patta la vaca.»

Hvor er det så jeg vil med dette kåseriet mitt da? Jo, jeg vil som Forsell påpeke ufagligheten. Den skriker imot deg om du begynner å grave i materien. Nei, jeg er ingen klimaskeptiker, og putter du meg i bås med Carl I. Hagen så stanger jeg.

Men rett skal være rett!

Vi kan ikke sitte og se på at vi som næring skal kollektivt utpekes som samfunnsfiende nr. 1, karakterisert som miljøsvin, ødeleggere, torturister av dyr, og produsenter av farlig og unyttig skambelagt mat. Når sannheten er en helt annen.

Og ja, jeg påberoper meg faktisk å sitte på sannheten, og den lærte jeg på barneskolen da lektor Svendsen på Hansnes skole fortalte oss at alle planter som vokser forbruker og binder CO2. Om de råtner og dør, og ikke blir høstet eller spist, så slipper de ut CO2 og metan, men blir de høstet og stelt, hogd og plantet, gjødslet og brukt, så forbruker de CO2 gjennom hele sitt liv. Det er plantene som renser lufta vår! Det er de som gjør verden mulig å leve i.

Det – er sannheten.

Og den sannheten må klimaforskerne nå på landbrukets vegne begynne å regne inn som en faktor i sine regnestykker. For mye av det som presenteres i dag mangler dessverre rot i virkeligheten.