Årsaken er at vi er så prisgitt Forsvaret om så galt skulle skje. Mer tull og tøys enn det de holder på med i de kretsene, skal det nemlig godt gjøres å finne andre steder i vårt lange land.

KNM «Helge Ingstad» var altså en gang en fregatt til 4 milliarder kroner som hadde alt av høyteknologisk utstyr en kan tenke seg. Likevel, en hvilken som helst sjarkfisker uten papirer fra militærakademiet hadde nok oppdaget at et stort tankskip var på vei inn i skutesiden på dette vidunderet og hadde manøvrert seg enkelt unna.

De som hadde ansvaret for fregatten denne dagen trodde nemlig at den store oljetankeren som kom mot dem var terminalen innerst i fjorden og lå derfor i ro til tankeren kom helt fram og skrellet stålplatene av fregatten.

Det som burde vært et offentlig generaloppgjør med kulturene i Forsvaret etter dette, fislet i stedet ut til ekkel liten fjert i mediene. I generalstaben, eller hvor det nå er, hever man seg nå lett og elegant over denne superflausa. Nå som det også har lagt seg noen måneder og år imellom hendelsen og dagen i dag, hevder de nå at båten er totalt ødelagt av sjøvann og derfor må anskaffes på nytt til en ny prislapp på mellom 11 og 13 milliarder. Tre ganger det vi sist betalte for den.

Herman Kristoffersen Foto: Knut Jenssen

Fins det noen

ansvarlige for dette havariet? Hadde vi en ansvarlig forsvarsminister i landet noen gang? Nei, alt ble plutselig til interne prosesser som ingen kan kontrollere. Det eneste en er sikker på etter denne supertabben er denne megaregningen på kanskje 13 milliarder som ligger der og venter på en varm pengedusj fra oljefondet.

Penger betyr nemlig lite og ingenting for generalene, og derfor vil man nå hente disse pengene under den såkalte streken i statsbudsjettet som forteller oss at dette egentlig ikke er oljepenger, men bare såkalt selvassuranse.

Hva er det med Forsvaret vårt? Har de egne systemer for alt? De lærer opp egne folk, de bestemmer selv hva de skal kjøpe inn og for hva. Det får en til å tenke på vandrehistorien om det amerikanske forsvaret som kjøpte enkle skrujern og skiftenøkler til 5000 dollar stykket. Proffene våre har blant annet kjøpt helikoptre som ikke kan fly fordi de i stedet må vedlikeholdes.

KNM «Maud» heter et annet nylig innkjøpt fartøy som rommer alt en kan tenke seg av utstyr som trengs i en eventuell krig. Båten kostet en fyldig neve milliarder og ligger topp utstyrt i havn. Den er veldig avansert og fremstår som den eneste i sitt slag her i verden. Imidlertid kan den ikke løsne trossene fra kaia den ligger ved.

Det Norske Veritas har nemlig nektet Forsvaret å ta den ut på havet siden de mener den ikke er i sjødyktig stand for tiden. Nå kan den altså ikke brukes til annet enn å støtte kaia på Vestlandet et sted. Der resten av marinen vår ligger.

For noen uker siden var forsvarsministeren vår gjest i det militære samfunnet i Oslo. Budskapet hans var det samme som det alltid har vært der i huset. Mer penger til forsvaret. Er det ikke superavanserte kampfly som egentlig er flygende datamaskiner på oppdrag i Midtøsten, så er det skip som ikke tåler sjøvann eller går i veien for annen trafikk på havet.

Forsvarsministeren kom neppe ubevæpnet til dette møtet. Med seg hadde han nok et par tusen Twitter-meldinger fra den amerikanske presidenten Donald Trump, som truer med at det ikke er så sikkert at artikkel fem i Atlanterhavstraktaten virker som vi har trodd om Norge ikke greier toprosentmålet på forsvarsbevilgningene.

Vi her ute har lenge hatt følelsen av at hele forsvaret nå retter seg inn på internasjonale operasjoner for å leve opp til militære drømmer som stormaktene (USA) måtte ha. Derfor er Nord-Norge alltid feil vei for militæret. De skal sørover dit folk bor. Aksjoner i den arabiske verdenen med potente bomber er da også adskillig mer interessante enn sløv overvåking av russiske trålere i Barentshavet som bare er på fiske.

Alt dette er likevel ikke det underligste som foregår i den norske forsvarsdebatten. Når ny strategi skal utformes, får en først et utkast fra generalstaben. Anlegg som har kostet milliarder av skattekroner blir da ofte lagt ned eller solgt nesten gratis til interesserte bygdefolk som kan lage turistanlegg av dem. Olavsvern?

Så kommer det som virkelig tar kaka. Det er når forsvarsstrategien ved politisk metamorfose omdannes til norsk distriktspolitikk. Politikerne vrir og vrenger nå på studien til generalstaben og sørger for at den passer som hånd i hanske til deres kommune eller fylke.

Derfor ser det fagmilitære opplegget ofte helt annerledes ut når det kommer ut av den politiske tørketrommelen, etter at mange fyldige politikerdelegasjoner har vært på Oslotur noen dager, og påvirkningsbyråer har levd høyt på det.

Vi andre som var dumme nok til å tro at dette handlet om oss og vår trygghet, får bare gjøre som vi alltid har gjort. Be på våre knær om at det ikke blir krig i vår tid.