Vi blir helt utslått av nok en debatt om psykiatri. I dag ser det ikke ut til at noe nytter når det gjelder å skape det lille fnugget av verdighet til dem som lider av dette.
De som kanskje plages av vonde drømmer og frykt for alt mellom himmel og jord. Det er for mye av alt. Verden ser ut til å komme stormende til dem og gjøre livet deres til et helvete. Noen kan ikke skille mellom venner og fiender. Andre lister seg rundt og dør langsomt og sløvt av sine medisiner.
Psykiatri er noe som involverer alle forhold i menneskelivet. Om en skulle lage en liste over alle de tilstander vi som mennesker lider av ville psykiatri komme ganske langt ned på den. Likevel rammer dette tusenvis av folk hvert eneste år. Psykiatrien er blitt kommunal og politiet klager over at de må ta ansvaret for å kjøre personer inn på sykehusene igjen når det går til helvete. Hvem skulle ellers gjort det? Hvem kan ellers bruke vold her i samfunnet uten at det får et rettslig etterspill?
Mannen som ble drept av politiet i Thereses gate i Oslo måtte kjøres ned flere ganger av politiet, og likevel var han aggressiv. Han ville drepe noen og en skal ikke se bort fra at det skulle være en polititjenestemann/kvinne han var ute etter. Ikke rart. De hadde jo forsøkt å drepe ham med bilen sin.
Nå har vi nettopp hatt rusreformen som bare sleit seg sterkt skadet gjennom systemet. Den ble slett ikke vedtatt slik den var, og det må nok gå noen år før den blir virkelig for klientene. Når skal psykiatri bli noe vi bryr oss om i samme grad som med rus? Nei, vi skal ikke straffe rusavhengige ved å peke på tilbøyelighetene deres. Skal vi heller kjøre ned syke pasienter i Oslos gater? Er det bedre?
Kunne slengt masse dritt på politiet nå. Bil mot syke folk, osv. Mannen de drepte var faktisk en pasient på permisjon fra psykiatrisk behandling i et eller annet sykehus. Han skulle ikke røre narkotika eller noe annet som ville krasje med medisineringen hans.
Vel, det gikk ikke, som man kanskje kunne vente. Hva skulle de gjøre, denne politipatruljen, som kom til stedet der den drepte hadde forsøkt å drepe en kvinne med en stor kniv? Skulle de snakke fornuft og pusle frem et elektrosjokkvåpen for å bruke det det på denne villmannen? Vel, de hadde ikke slikt tilgjengelig. De hadde skytevåpen, og måtte bruke det for å stagge denne typen som hadde fått alt for mye av et eller annet. Skikkelig tragisk ble utgangen på dette.
Man greier ikke å ta inn over seg at slikt skjer. Selv aggresjonen mot politiet har sine begrensninger. Lammelsen er for tung å bære, men vi vet at den psykiske pleien er blitt kommunal etter at institusjonene ble lagt ned på syttitallet, i forrige århundre. Vi husker Reitgjerdet i Trondheim. De syke skulle ut av reimene sine og mange av dem går nå sterkt medisinerte ute på gatene hos oss.
De er fulle av den medisinen som alltid er på eksperimentstadiet. Som overvintrer der. Ingen vet hvordan det virker å få hjernen stappet full med preparater en ikke har full oversikt over, ut over at de er sterkt sløvende. Skal reimene heller snakke slik de gjorde det på Reitgjerdet? Skal tunge psykiatribetjenter legge seg på spinkle pasienter og tvinge dem til ro og overgivelse ved å reime dem fast i senga si?
Nei, noen må heller prøve å løse disse oppgavene gjennom en reform som gir pasientene den verdigheten en kan forvente for en person som ikke greier å tilpasse seg samfunnet rundt dem. Politikere må engasjere seg i dette. Forholdet roper etter god ledelse på høyeste nivå. Noen må gjøre seg til talsperson for disse menneskene som lider av at vi ikke forstår dette. Nei, vi skal ikke bruke diagnosen deres mot dem. De er bare nok et forhold i populasjonen vår som lider av noe i forhold til samfunnet rundt dem.
Det så mye av det. Mange sliter med altfor mye. Undertegnede skal ikke forsøke å dra listen over hvor mange som strever med livene sine. Heller ikke hvor mange prosenter som lider av et eller annet. Normalitet fins ikke. Det innebærer at mange av oss her ute strever med livene sine.
Alle har det felles at de er på en lang liste av avvik som ikke på noen måte er ødeleggende. Dette er slik samfunnet er. I et slikt samfunn må det gjøres plass for dem som ikke passer inn slik vi ser det. Som ikke greier å gjøre sin jobb slik det er forventet, og som ikke passer inn i produksjonen.
Vi må lære oss dette. Det er vår oppgave. Det er vi som ser helt vanlige ut, som må tilpasse oss resten og etablere en utvidet samfunnsforståelse som passer alle, ikke omvendt.