«Ærlig talt, Rosenborg!»

KOMMENTAR: Jada, det var muligens godt gjort av Brann. Eller heller ordentlig svakt av Rosenborg.

Anders Konradsen og Rosenborg fikk det ikke til å stemme mot Brann.   Foto: Ole Martin Wold

meninger

Flest sjanser, overtak, det skal Rosenborg ha. Men aldri kontroll over resultatet, aldri overbevisende, aldri imponerende lagmessig eller spiller for spiller.

Enda Brann hadde problemer med å stille lag overhodet. Null mål, ett poeng, ikke bra nok.

Tungt, tungt

Det var dette Brann trengte minst av alt nå, tenkte vi. Å møte RBK med et B-lag og bli rundjult.

B-lag? Det er å overdrive, men med fem viktige spillere borte med skader eller karantene var det er snodig lag Brann mønstret.

Ola Bernhus.   Foto: Vegard Grøtt

Lars Arne Nilsen tok ut tre som vanligvis er midtstoppere og tre som helst er sidebacker og drysset dem utover. Ikke at han hadde noe særlig valg, for på benken hadde Azar Karadas selskap av en gjeng ungdom som sikkert kan bli til noe, men ikke i løpet av en kveld i Trondheim.

Hele lagoppstillingen var preg av nødproviant.

En liten bragd

Da gjelder det å finne opp noen resonnementer, gjerne ulogiske, som kan trøste foran en kamp som virker mer enn vanskelig. For eksempel dette:

Brann har vært så krampaktige i det siste at det kanskje ville hjelpe å gå til kamp uten at noen ventet noe som helst. Alt ville være en oppmuntring – hvert minutt som gikk uten baklengsmål, hver vellykkede duell, hvert snev av målsjanse.

Hele lagoppstillingen var preg av nødproviant.

Og ikke minst – alle tegn som kunne tyde på at Rosenborg tok lett på det.

Rosenborg gjorde ikke det, viste det seg. Men Rosenborg var ikke gode heller. At det gikk dårlig i Linz for halvannen uke siden og bare ble ett måls seier mot Mjøndalen i forrige seriekamp, var til å forstå når vi så hvor lite de fikk til mot dette Brann-laget.

Det var grunn til å vente mer. Aleksander Søderlund skulle få spille alene som spiss igjen, vi så ham ikke før han bommet på en stor sjanse like før pause. Mike Jensen var tilbake etter karantene og burde styrt kampen, han var mindre synlig på midtbanen enn Branns Thomas Grøgaard, som nesten ikke har vært på banen i år. Pål André Helland var endelig på plass igjen, også foran mikrofonen, og han skaffet den første sjansen, men manglet den presisjonen som kamptrening kan gi.

Så da var vi der vi har sett Rosenborg ofte i år. Utrygge tanker gir nølende aksjoner, sjansene blir for få.

Det ble bedre

Ved pause lurte vi faktisk på om Brann skulle klare poeng likevel, selv om det fortsatt ikke var sannsynlig.

Rosenborg-spillerne var enige om at det var bestemt, rask fotball som skulle til, og Brann fikk ganske riktig kjørt seg. Så hvorfor klarte de ikke å male i stykker de slitne bergenserne?

Så da var vi der vi har sett Rosenborg ofte i år. Utrygge tanker gir nølende aksjoner, sjansene blir for få.

Det ble sjanser, og Brann-keeper Håkon Opdal måtte gå i ungdommen for å redde et par ganger. Men hvis det er slik at Rosenborg er inne i et såkalt Horneland-prosjekt, på vei mot noe større enn det Kåre Ingebrigtsen sto for, så må vi snart si at de ikke rekker frem i år.

Langt ifra.

Det gode eksemplet

Denne teksten bør ikke avsluttes før Branns Thomas Grøgaard har fått sin fortjente ros. Han kunne og burde fått straffe i første omgang, men kjempet seg på bena der andre mer enn gjerne legger seg.

– Min jobb er å prøve å score, sa Grøgaard, dommeren får bestemme resten.

En spiller med moral. Eksemplarisk. En av Brann-spillerne som sikkert koste seg godt denne kvelden.