Tom Tvedt er sterkt uenig i kritikken han har fått. Det er Adresseavisen-kommentator Birger Løfaldli usikker på om er lurt. Tom Tvedt er sterkt uenig i kritikken han har fått. Det er Adresseavisen-kommentator Birger Løfaldli usikker på om er lurt. Foto: Morten Antonsen

Er det slik at vi andre misforstår og tar feil?

KOMMENTAR: Da Tom Tvedt endelig var tilbake på offensiven, snublet han igjen.

- Jeg er sterkt, sterkt uenig i kritikken, uttalte idrettspresidenten til Aftenposten i helga.

Det er han i sin fulle rett til, men jeg er sterkt i tvil om det er smart å ha en slik holdning.

Etter å ha møtt tøff kritikk over lang tid på bakgrunn av debatten rundt åpenhet og pengebruk, blitt presset av tidligere kulturminister Linda Hofstad Helleland og lyktes dårlig i flere opptredener i mediene, roet turbulensen rundt idrettspresidenten seg på senvinteren. Under idrettsforbundets ledermøte på Gardermoen i mai virket Tvedt mer offensiv enn på lang tid. I åpningstalen uttalte han at «etterlatt inntrykk i samfunnet er dessverre at Norges Idrettsforbund er en lukket organisasjon. Jeg mener at det ikke er sant».

Det har han lov til å mene. Jeg er usikker på om det etterlatte inntrykket utenfor styret samsvarer med Tvedts bilde.

Adresseavisens kommentator Birger Løfaldli. Adresseavisens kommentator Birger Løfaldli. Foto: GLEN MUSK

I sommer ble Tvedt igjen synlig i sosiale medier, etter langvarig fravær. Da var det gått flere måneder uten negative presseoppslag. På sensommeren gikk Tvedt ut og fortalte at han hadde sluttet å være på Twitter på grunn av all hetsen han hadde fått.

Til tross for all motbøren fortalte han i slutten av august at han stortrivdes i vervet som idrettspresident. Mye tydet på at han ville si ja når han senere i høst skal gi valgkomiteen beskjed om han ønsker gjenvalg.

Så dukket Helleland opp igjen. Nå som kandidat for å bli Wada-president. Spørsmålet var i hvor stor grad Tvedt og norsk idrett stilte seg bak henne. Tvedt ga beskjed om at han ikke aktivt kom til å fremme hennes kandidatur som president for verdens antidopingbyrå. Han viste til at det er myndighetene og ikke idretten som denne gang skal velge president.

I forlengelsen av debatten rundt det kommende presidentvalget kom Wada-vedtaket om å ta Russland inn i varmen igjen. Først da avstemningen var over, uttalte idrettsforbundet at de var uenige med antidopingorganisasjonen. Tvedt og hans styre, deriblant NIFs visepresident og IOC-medlem Kristin Kloster Aasen, måtte tåle sterk kritikk for å ha vært tause og unnvikende.

I helga tok Tvedt endelig til motmæle. Han var uenig i at han og styret hadde vært utydelige. Et lite snev av selvkritikk kom da han innrømte at «det er mulig vi kunne gjentatt vårt standpunkt til Wadas opprinnelige veikart tidligere. Det kan jeg erkjenne, men jeg mener likevel at vi har vært tydelige hele veien». Han viste til at NIF-styret nylig har levert et stort dokument som handler om endring av Wada-koden. «Dette serverte vi norsk presse for en måned siden, men ingen var interessert i å skrive om dette. Jeg stiller meg spørsmålet: hvorfor?», sa Tvedt.

Mitt spørsmål tilbake til Tvedt er: Er det slik at det er alle vi andre som ikke har skjønt hva dette handler om? Etter all turbulensen det sittende idrettsstyret har vært gjennom, ville ikke en mer ydmyk tilnærming ha vært smart?

Det er mulig å se et mønster i adferden til idrettspresidenten og hans styre. I åpenhetsdebatten ble det vist til formaliteter da pressen ble nektet innsyn i gamle reiseregninger. Etter langvarig press og massiv støy, ble de til slutt offentlig kjent likevel. Også denne gang viste idrettsforbundet til formaliteter. Da Tvedt i helga ble konfrontert med at styret ikke har vært tydelig på at de støtter Hellelands kandidatur, svarte han: «Jeg har ikke sett at valgprosessen i Wada er i gang ennå.» Det til tross for at den tidligere kulturministeren i lang tid har vært tydelig på at hun vil stille.

I åpenhetsdebatten måtte det langvarig kritikk til. Den viser seg i ettertid å ha vært helt nødvendig for å skape endring.

Ut fra de siste uttalelsene får jeg en følelse av at holdningen er slik at kritikerne til stadighet ikke forstår, tar feil eller vil ta feil. Dette handler om «etterlatt inntrykk», som igjen danner utgangspunkt for tillit og omdømme.

Kloster Aasen peker på at det ville ha vært feil å ta en avgjørelse før all informasjon er på bordet. Hun har rett i at beslutninger ikke skal tas på bakrommet, men var det nødvendig å vente så lenge før NIF-styret kommuniserte et klart standpunkt i Russland-saken? Mangel på tydelig og god kommunikasjon svekker den norske idrettsledelsen nok en gang.

For hvor mye har toppene i norsk idrett egentlig lært av åpenhetsdebatten og det langvarige arbeidet i motvind? Finnes det vilje til å innrømme feil og innse at saker kunne ha vært løst på en annen måte?

De siste dagers debatt tyder på at verken viljen eller evnen har vokst noe særlig, bare et drøyt halvår før det skal velges nytt idrettsstyre.