«Fotballbarn blir behandlet som nestenvoksne»

KOMMENTAR: Men burde vi heller huske at en ball er et leketøy, og at fotball uten lek er meningsløst?

ILLUSTRASJONSFOTO: Bildet er fra en kamp under Norway Cup i 2013.   Foto: Varfjell, Fredrik / NTB scanpix

meninger

Tenk om Ståle Solbakken og Ole Gunnar Solskjær kunne bli hørt. Da ville unge, norske fotballspillere fått det morsommere. De ville kanskje blitt flinkere også, og holdt på med fotball lenger.

Flinke fotballspillere er som kjent manko i vårt land, det ser vi når norske lag skal opp mot internasjonal motstand.

Det er til plage for toppfotballsjefen og et ambisiøst forbund som jobber for at Norge skal bli en internasjonal fotballmakt.

Måten de gjør det på, er velment, vi kan gjerne si imponerende. Det er nok å se på Landslagsskolen, et gjennomarbeidet opplegg som henter inn 13-åringer, sorterer dem underveis og til slutt plasserer de aller beste på et seniorlandslag. Et landslag som hevder seg. Det er meningen.

I tillegg kommer kvalitetsklubb-opplegget, som blant mye annet innebærer at en rekke klubber driver et fotballakademi.

De tviler

Så hvorfor er Solbakken og Solskjær skeptiske?

Solskjær sier han er glad for at han aldri gikk på et slikt akademi, og Solbakken sier at selektering og dyrking av enkeltspillere er feilslått.

Solbakken forteller at i FC København stiller de ikke engang resultatkrav til 17-åringer.

Det som gjør meg ekstra nysgjerrig på de to, er det jeg selv har sett av barne- og ungdomsfotball i de siste tiårene. Som far og bestefar har jeg fulgt utallige kamper, mange treninger også.

Livet der ute

Hva har jeg fått med meg? Trenere som er mer opptatt av å organisere lagene enn å skape spilleglede. Trenere og foreldre som roper bra når ungene sparker ballen fra seg.

Barn som settes som midtstoppere fra de er seks år gamle fordi de kan sparke ballen langt. Foreldre som klager fordi gullungen spiller på feil plass.

Mens jeg nå i høst ventet på at en annen kamp skulle begynne, så jeg et jentelag som trente på banen ved siden av. Etter 40 minutter hadde de så vidt lært den nye øvelsen, like før treningen var slutt. Mens trenerne pratet og organiserte, sto ungene og frøs. Men det var sikkert en smart øvelse.

Neste gang er det nye øvelser.

Det er jo så praktisk, det finnes lærebøker fulle av øvelser, og treneren vil jo gjerne være flink.

Raske i ben og hode

Det som ofte slår oss når norske spillere møter utlendinger, er at motstanderne har raskere teknikk, oppfatter situasjoner raskere og løser problemer der de oppstår. Spillere som har mindre av dette, gjør flere feil – og taper lettere kamper.

Hurtig teknikk kombinert med riktige beslutninger, det er slikt lærer gjennom fritt spill. Eller slik en trener beskriver landslagsspilleren Omar Elabdellaoui fra NFFs Landslagsskolen:

«Omar var svært liten, født sent, ikke kjempegod i starten, men det glødet av øynene hans når jeg snakket med ham. Jeg skjønte tidlig at han kunne bli meget god, men han skjønte det nok ikke selv. Han bare spilte fotball.»

Nettopp.

Vi har sett at yngre norske lag gjør det bra, og lederen av Landslagsskolen, fagsjef Håkon Grøttland, bør være stolt av opplegget. Dessverre kan hverken han eller andre garantere at det blir særlig mange seniorlandslagsspillere av det.

For unger er forskjellige.

Noen tåler og trenger et hardt kjør med mye trening og taktisk skolering – uten å gå lei. Mens andre bare bør spille fotball – raskt og teknisk – til det etter hvert blir behov for taktikk og formasjonstrening. Klarer vi å fange opp disse?

Eller holder det å si at de i det minste har hatt det morsomt underveis?