Garanti mot nedrykk? Ikke på Åråsen, heller.

KOMMENTAR: For to år siden bestemte Lillestrøm seg for aldri å rykke ned. Skummelt.

Simen Rafn (t.v) og Erik Tobias Sandberg deppet etter semifinalen i NM mellom Strømsgodset og Lillestrøm.   Foto: Terje Pedersen, NTB scanpix

meninger

Aldri mer, sa LSK-ledelsen mens fyrverkeri lyste opp byen etter siste seriekamp høsten 2016. 12.-plassen ble feiret.

Gleden var forståelig, for laget hadde virket fortapt bare noen få runder tidligere. Da ble byens egen trener, Arne Erlandsen, hentet inn, kamper ble vunnet og LSK-fansen kunne fortsatt synge «vi rykker aldri ned».

Men det hadde tatt på. Grep ble tatt. Ikke nødvendigvis gode grep slik det så ut utenfra.

KOMMENTATOR: Ola Bernhus.  Foto: Vegard Grøtt

Så enkelt som mulig

Stikkordet var Erlandsen-fotball. Enkelt og ukomplisert, den som vinner krigen, vinner kampen. Slutt på det jåleriet som svenske Magnus Haglund og Runar Kristinsson hadde prøvd å innføre (enda Haglund hadde oppnådd 5. plass i 2014 og skapt et morsomt angrepslag).

Erlandsen ble fast ansatt. Begeistring. «Erlandsen er en garanti mot nedrykk», «Det skal gjøre vondt å møte Lillestrøm», «Åråsen skal bli et fort», «LSK skal bli Norges beste dødball-lag».

Klisjeer alt sammen, men slikt fenger blant fotballfolk. Problemet var at det ikke ble sagt eller skrevet noe som helst om at Lillestrøm skulle bli noe annet enn et overlevelseslag. Det gjaldt å holde statistikken, eliteserien siden 1975, ingen bedre.

Energifotball

Det ble ikke nølt. Nye folk ble hentet inn gjennom vinteren. Arbeidsvillige, trofaste energibunter, men ikke like velspillende som de var sterke. De kom fra lavere divisjoner også. De måtte altså overgå sitt tidligere nivå.

Og det gjorde de. Ny 12. plass, cupgull, 2017-sesongen var bra på Åråsen. Energifotballen lønnet seg. Trener og spillere leverte.

Og i år? Som de sier på gaten i Lillestrøm, det er alltid noen som er svakere. Og svenske Jörgen Lennartsson, som ble hentet inn etter Erlandsen på forsommeren, har virkelig prøvd seg.

Han fikk inn islandske Arnor Smarason og danske Daniel Pedersen, et påfyll av fotballfaglig forståelse, men ville det være nok?

TAP: Marius Amundsen depper etter cupkampen mot Strømsgodset.  Foto: VEGARD WIVESTAD GRØTT / BILDBYRÅN NORWAY

En avgjørende kveld

Det vet vi ikke, mandagskampen mot Bodø/Glimt kan avgjøre mye. Men etter noe som lignet en opptur, har Lillestrøm gått på to leie tap, i serien mot Ranheim og cupen mot Strømsgodset. Ganske like kamper, der LSK fortsatte å miste ballen, oftere enn noen andre. Et LSK-varemerke. Så hva kan Lennartsson gjøre?

Han ser at han har en spillerstall der fire-fem backer og kantspillere mest er løpsvillige, men mindre skapende. Det spiller ingen rolle hvem av dem han bruker, de har samme bruksanvisning.

Han ser et forsvarsspill som preges av feilprioriteringer og manglende årvåkenhet. Han er i underskudd på driblere, skyttere, pasningsleggere og avsluttere, selv om punktinnsatser oppstår.

Tilbake til start

Egentlig er han der hvor Arne Erlandsen var. Dueller, innsats, den som vinner krigen, vinner kampen. Slik klubbledelsen ba om for to år siden.

Det skal bli spennende å se hvordan LSK vil ta seg ut neste sesong – dersom de beholder plassen i Eliteserien.

Kampen mot Bodø/Glimt er blitt årets viktigste. Men det kan fort bli en slik kamp senhøstes om ett år også, hvis ikke Lillestrøm setter seg andre mål enn å overleve lenger i eliteserien enn noen annen klubb i Norge.

Som det sies: Et lag som kjemper mot nedrykk i år etter år, utarmes og ryker før eller senere.

Trolig klarer de seg i år også. Klarer seg – men uten å løfte blikket, høster de ingen ære.