Glem drømmen om en ny Kara!

KOMMENTAR: Samtidig som TIL er moderate med lønna til lokale talenter, forteller skattelistene historien om hvordan klubben har kastet bort flere millioner på absurde importsigneringer.

Kara Mbodj i pressesonen på Alfheim høsten 2012. Noen måneder senere forsvant han fra TIL.  Foto: Rune Stoltz Bertinussen / NTB scanpix

meninger

På samme tid som «Gutan» kjemper en kamp mot nedrykk kommer skattelistene. Begge deler en årlig hendelse. Alle med litt kjennskap til disse listene vet at tallene som står i mange tilfeller ikke forteller sannheten om hvor mye inntekt en person har hatt det foregående året.

Likevel gir de en god indikasjon på fasiten, og i mange tilfeller er inntekten høyere enn det som blir oppgitt. På lista over TIL-spillere vil det alltid finnes de som har fått en mildt sagt god lønn målt mot hva de har prestert. Samtidig vil vi finne spillere der klubben har fått mer igjen fra, med tanke på hva de har betalt ut i lønn.

Alle spillerkontrakter som signeres innebærer en risiko for klubben. Vedkommende kan bli skadet, få en formsvikt eller rett og slett ikke passe inn i en treners planer. Det er likevel å forvente at TIL forvalter de få midlene de har på en fornuftig måte, samtidig som de har ambisjoner om å hevde seg mot toppen av norsk fotball. Da gjelder det å ta smarte valg, slik at feilene skjer sjeldnest mulig.

En lærdom er konsekvensene etter at klubben hentet inn den afrikanske duoen Elhadj Mour Samb og Mehdi Dioury før sesongstart i 2017. Tanken var i utgangspunktet god, her skulle den nye Kara Mbodj oppdages. Mbodj ble hentet fra det samme Diambars-akademiet som Samb og Dioury, ble en suksess i Tromsø, og solgt for store penger i 2012. Konseptet gjennom å hente senegalesere, utvikle dem i Tromsø, og selge dem for mange millioner kroner på ny, hørtes nok forlokkende ut.

Duoen Samb/Dioury ble signert på fireårskontrakter med argumentasjonen om at det ville gi klubben bedre tid til å utvikle dem med tanke på salg. Hvis planen hadde fungert ville TIL i år ha solgt spillerne, som ble kjøpt, og i hvert fall delvis lønnet av Trond Mohn, for store beløp. I stedet er ingen av dem lenger i Tromsø og TIL. De har begge fått sluttavtaler (Mour Samb august 2018/Dioury februar 2019) og vederlagsfritt gått videre til neste klubb.

Undertegnende sto på treningsfeltet i spanske La Manga i februar 2017 da beskjeden kom om at to prøvespillere hadde landet i Alicante for å trene med «Gutan». Få uker senere var begge signert. Dette var spillere TIL hadde fulgt i over ett år, og sett med egne øyne. En kvalitetssjekk var gjort.

For ett år siden fortalte skattelistene at begge hadde rett under 500.000 i inntekt i 2017. Lista som kom tirsdag fortalte at Dioury hadde 685.898 kroner og Mour Samb fikk utbetalt 634.284 kroner.

Vi skal ikke bli historieløse. Både TIL selv, og andre norske klubber, har brukt adskillig større beløp på like store fiaskoer som denne duoen skulle vise seg å bli. Slobodan Vuk kom bare et par måneder før senegaleserne, og kostet TIL dyrt både i overgang og lønn. Og la oss ikke glemme årets spiss-lån Brayan Rojas eller danske Oliver Kjærgaard.

Likevel er det åpenbart noe merkverdig med at TIL velger å først hente senegalesiske talenter på en godt gasjert lønn, og deretter er så tålmodige med dem før begge parter til slutt innser at dette ikke går.

TILs største sponsor, Sparebanken Nord-Norge, liker å slå seg på brystet med intetsigende pressemeldinger og «gladnyheter» som mest er laget til for å skryte av seg selv. Men TIL burde i hvert fall høre en ekstra gang på bankens visjon «For Nord-Norge». For samtidig som TIL har kastet bort både sine egne og andres penger på importer, har de lokale og egenproduserte talenter som går for lut og kaldt vann.

Her er det viktig å presisere at jeg ikke mener at TIL skal signere ethvert talent som er i eget akademi på en fulltidskontrakt. Så enkelt skal det ikke være å bli heltidsbetalt fotballspiller. Men det finnes en mellomting mellom å betale A-lagsspillerne Sigurd Grønli, August Mikkelsen og Tomas Stabell rundt 10.000 kroner i måneden, samtidig som importspillere på cirka samme alder har mange ganger den lønna.

Hvis disse lokale spillerne ikke lykkes i TIL, får i det minste andre klubber i nærområdet nytte av den erfaringen de har fått på Alfheim. Dersom TIL skal hente spillere fra en helt annen kultur enn den norske bør de inntil videre satse på spillere som kan gå inn og gjøre en forskjell umiddelbart. Ikke unge gutter som må utvikles over mange år.

Der virker TIL overhodet ikke å være akkurat nå, og inntil klubben blir kompetent nok på å hente utenlandske unggutter, bør de heller konsentrere seg om å ta vare på sine egne. Det knyter seg litt i magen når jeg hører at TIL igjen har afrikanske talenter på prøvespill, noe som var tilfelle senest i sommer.

TIL lever enda på suksessen med Kara Mbodj. Den er det på tide å legge bak seg. Imens sitter flere av klubbens største talenter på luselønn, uten at en plan virker til å være lagt.