Hva kan vi forvente av Tromsøs mektige idrettskvinne?

KOMMENTAR: Astrid Strandbus (50) nye verv som styremedlem i Norges idrettsforbund er ikke noe man kan ta lett på. Avgjørelsene hun skal være med på å ta, vil få innvirkning på svært mange.

SENTRAL: Astrid Strandbu, her på Alfheim i forrige uke, vil få mye hun skal ha sagt i toppen av norsk idrettsverden de neste årene.  Foto: Ronald Johansen / iTromsø

meninger

I løpet av to måneder har den tromsøbosatte harstadværingen tatt steget fra en relativt anonym tilværelse, til rett inn i toppen av norsk idrettspolitikk. I mars ble hun valgt inn som styreleder i TIL Holding AS, etter et par år i styret til Tromsø Idrettslag.

Men det største steget for Strandbu kom forrige helg. Som nyvalgt styremedlem i Norges idrettsforbund de neste fire årene sitter hun godt plantet inne i maktens sirkler. Det kom selvsagt litt i skyggen av det meget dramatiske presidentvalget mellom Berit Kjøll og Sven Mollekleiv, som ble avgjort til fordel for førstnevnte med en stemmes margin.

– Vi hadde lenge lett etter noen som deg, sa valgkomiteens leder Anne Irene Myhr, da hun presenterte Strandbu som kandidat for forsamlingen på Lillehammer.

Den reelle makten er diskutabel

Beskrivelsen av den tidligere eliteseriespilleren i volleyball gikk på at hun var en «samfunnsdebattant som ikke bare synser, men faktisk vet hva hun snakker om». Professor- og forskerbakgrunnen skadet åpenbart ikke.

Spørsmålet om hvor mye makt Strandbu reelt sitter med er garantert diskutabelt. Idrettsstyret skal tross alt bare gjennomføre politikken som er vedtatt av tinget. Like fullt skal ingen være i tvil om at verdien av hennes styreverv er stort. Det er kort vei til toppen, og påvirkningskraften blir deretter.

Strandbus forgjenger, Anne Berit Figenschau, var en av dem som tydelig markerte seg i debatten om åpenhet rundt idrettens pengebruk. Der tidligere president Tom Tvedt og andre sentrale idrettstopper ble drevet fra skanse til skanse, turte Figenschau å markere sitt standpunkt i en kontroversiell sak.

Derfor blir det interessant å se hvordan det helt nye styret, Strandbu inkludert, velger å ta stilling til store og sentrale utfordringer både nasjonalt og internasjonalt. Anleggsutvikling, kampen mot doping, styringen av IOC og fremtidig norsk OL er alle saker som garantert vil komme på agendaen.

Det er en lang vei fra dette til hva Strandbu selv har proklamert at hun ønsker å sette søkelys på.

– Hjertesaken min er at alle må få en plass i det gode fellesskapet. Det er det viktigste av alt, sa Strandbu i et intervju med iTromsø i forrige uke. Da Strandbu tok ordet på idrettstinget, brukte hun tiden på å snakke om hvordan klubbene måtte bygges sterkere, og at flere frivillige måtte inn. Hun dro også frem hvordan hennes egen klubb hadde startet en «miljøbutikk», der brukte treningsklær og annet utstyr ble solgt videre til familier som ikke har så god råd.

OL-spørsmålet

Det ligger i kortene at det Strandbu snakker om er sentrale og viktige elementer i norsk idretts fremtid. Spøkefullt heter det at «alkohol har reddet mange fra idretten», men sannheten er at alle som har vært en del av et lag, eller trent hardt som individuell idrettsutøver, tar med seg uvurderlige egenskaper videre i livet.

Likevel håper jeg Strandbu tør å fronte upopulære meninger internt på samme måte som Figenschau, hvis det trengs. Det nevnte OL-spørsmålet er en av dem, og Strandbu ble i intervjuet med iTromsø spurt om hva hun tenker rundt dette.

– Per nå har jeg ikke hørt mange nok stemmer om det til å si helt klart hva jeg mener. Vi trenger også toppidrett i Norge, men vi må være nøye med at kostnaden ikke blir så stor at vi svekker grunnlaget for bredden, sa Strandbu.

På tinget ble det vedtatt en resolusjon der idrettsstyret skal gjøre sonderinger med tanke på om Norge skal arrangere OL i fremtiden. For Strandbu og vi andres del bør en slik plan stoppes før den igjen splitter norsk idrett slik tilfellet var da Tromsø var kandidat. I tillegg bør den vanvittige ukulturen i IOC alene være en grunn til å droppe et OL.

At Tromsø er blitt et maktsenter gjennom å ha både Strandbu, samt Kvaløyas Sebastian Henriksen (22) i styret, blir i beste fall unøyaktig. Sistnevnte ble også valgt inn sist helg, som ungdomsrepresentant. For i utgangspunktet skal duoen jobbe for interessene til hele Idretts-Norge, ikke bare området de kommer fra slik tilfellet i langt større grad er for stortingsrepresentanter.

Å snakke om hva man skal gjøre i et verv som styremedlem i NIF er den enkle delen av jobben. Hva Astrid Strandbu faktisk vil få utrettet får vi svaret på de neste årene.

Byens nye idrettstopp bør i hvert fall ikke gjemme seg når de vanskelige valgene skal tas.