«Lillestrøm så ut som pusekatter, men etter pause skjedde det noe»

KOMMENTAR: Så kjedelig kan fotballen være - og så morsom. Fra den ene omgangen til den andre. Og det var Lillestrøm som sto for moroa.

Lillestrøm fikk endelig noe å juble for igjen hjemme på Åråsen.  Foto: Junge, Heiko / NTB scanpix

meninger

Lillestrøm - Tromsø 1-0

Etter helgens kamper så vi for oss et livlig, altoppslukende oppgjør på Åråsen denne kvelden. Men jammen ble vi overrasket over hvordan denne kampen bar av gårde.

Her skulle Lillestrøm slå tilbake, angripe med fart og vilje fra første spark, skape målsjanser og poeng. Men det er ikke lett når man ikke får låne ballen.

Mens Tromsø trillet og trillet, passe arrogant, passe selvbevisst, ble Lillestrøm redusert til en pusekatt, ikke det villdyret som skulle gå ut på Åråsen og vise fansen at de har tenkt å spille enda en sesong i Eliteserien.

Merkelig

Det så, sant å si, litt snålt ut. Hjemmelaget ble drevet bakover, måtte pakke seg i forsvar og fremsto defensivt. På hjemmebane, i den viktigste kampen på lenge. Det kan ikke ha vært meningen.

Det var ikke slik at Tromsø hadde noen flere muligheter. Det var i det hele tatt en overraskende kjedelig kamp, det motsatte av det Lillestrøms tabellposisjon skulle tilsi.

At Tromsø tok det pent og demonstrerte sin kontrollerende spillestil, helt i tråd med trener Simo Valakaris ideer, var derimot som det skulle være.

Den gamle leksen

Lillestrøm-trener Jörgen Lennartsson har muligens prøvd å skape en utvikling, men laget fremsto akkurat som i vårsesongen.

De samme spillerne, de samme innbytterne, den samme formasjonen, den samme spillestilen, den samme usikkerheten med ballen i laget - og vi ventet på de samme forsvarstabbene også.

Ola Bernhus kommenterer.  Foto: Vegard Grøtt

Ganske tamt, altså. Men innsatsen da? Lennartsson avviser at det ligger et problem der, men Kanarifansen, som hadde varslet en taushetsdemonstrasjon fra tribunen, har et annet inntrykk. Som de skrev:

«I senere tid opplever man spillere som gir opp i løpsdueller, trekker seg i taklinger og som spiller på 80% fordi vi har fått en mann utvist. Dette er ikke godt nok!»

Lennartsson har sikkert rett når han sier at de manglende prosentene på innsatsen, skyldes andre faktorer enn manglende vilje.

Vi har gjennom fotballhistorien sett mange lag som kan virke passive i pressede kamper, og egentlig er det mer snakk om usikkerhet enn sløvhet. Et lag som kun har vunnet to hjemmekamper på en trekvart sesong, blir preget av det.

Det var noe annet!

Kunne pausepraten løse opp i dette? Det kunne i hvert fall ikke bli dårligere, og en heldig start på andre omgang ville kanskje bety noe.

Uansett hjelper det å vinne dueller, løpe fort og sette motstanderen under press. Det viste seg å være Lillestrøms svar.

Var dette samme lag? LSK-sjansene kom tett i begynnelsen. Olsen, Smarason, Krogstad, Pedersen, alle kunne/burde ha scoret. Men når det ikke skjedde, så ble vel det en depresjon også, tenkte man. Og til slutt et mål til motstanderen, vi har sett slikt før.

  • Kommentaren fortsetter under høydepunktene

Mer enn fortjent

Men lillestrømlingene lot seg ikke forvirre. Etter et par nestenstraffer, blåste Svein Oddvar Moen da Thomas Lehne Olsen ble lagt i bakken. Straffesparket fra Arnor Smarason gikk rett i nettet og inn i tabellen, der nedrykkskjøret begynner å bli interessant, allerede i september.

Lillestrøm er ikke ferdige ennå, det fortalte denne andreomgangen.

Men laget er sårbart, mer enn de øvrige lagene i den delen av tabellen. Den stallen Lillestrøm har bygd de siste årene, har fart og kraft som sine beste våpen, ikke finspill og lurendreieri.

Får de ikke uttelling, og det så stygt ut denne gangen også, ryker de fort på en smell, slik det har vært på hjemmebane helt siden 6. mai (den forrige hjemmeseieren).

Men å tape mot Tromsø denne gangen, var nesten ikke mulig.

Lillestrøm fant ut av problemene i pausen og satte inn sin viktigste kapital: Arbeidsinnsats.

Det kan holde til fornyet kontrakt dette året også.