Norsk arroganse ble straffet igjen

KOMMENTAR: 90-årene ga norsk fotball historisk suksess. Dessverre var det ikke det sportslige nivået, men arrogansen som ble med videre, skriver Aftenpostens Ola Bernhus.

Ole Gunnar Solskjær er ferdig som Cardiff-manager. - Norsk-stemplet blitt synonymt med fiasko, skriver Ola Bernhus.  Foto: NTB scanpix

meninger

Kanskje er noe av denne arrogansen medvirkende når norske trenere får sparken etter tur.

Aftenpostens sportskommentator Ola Bernhus. 

Den holdningen vi bygde opp mens A-landslaget og Rosenborg vant sine store seire, var at Norge var best i alt. Vi var best fysisk og best taktisk, og utlendingene var egentlig litt dumme som ikke spilte fotball på norskemåten.Siden har alt gått nedover hos oss og oppover hos andre, men fortsatt er det selvbevisstheten som preger norsk fotball. Foran sesongene samles lagene til et kick off-arrangement som er Bundesliga verdig. Når det skal nomineres en landslagstropp, skjer det til lyden av pauker og basuner, direkte TV-sendt fra Ullevaal Stadion.

LES OGSÅ: Gullgutten Solskjær gamblet og tapte

Alvorlig hindring

Når en norsk spiller sendes utenlands og deretter mislykkes, er det knapt så man tror det.

Når et landslag som stort sett bare taper, skal spille ny kamp, glemmes alt man ha lært om internasjonal fotball de siste årene. Vi går for seier, også mot England og Italia.

Og det er noe av denne arrogansen, det overdrevne selvbildet, som norske trenere tar med seg når de får jobb i utlandet. Det går greit i Norden, for der er nivået og tankesettet omtrent som i Norge. Åge Hareide og Ståle Solbakken har bevist at det går an å lykkes.

Men sør for den tyskdanske grensen hjelper det ikke å være norsk. Tvert imot, det er en alvorlig hindring.

Like fullt satte Solbakken i gang med å omskolere spillerne i 1.FC Köln til den norske måten å spille soneforsvar på. Like fullt fortsatte han med det samme i Wolverhampton. Like fullt presterte Ole Gunnar Solskjær å kjøpe tre norske spillere det første han gjorde i Cardiff – ett talent og to middelmådigheter, ikke en gang sikre på det stadig tapende norske A-landslaget.

Hvordan Henning Berg opptrådte i Blackburn er mindre kjent, men det gikk riktig galt, det også. Heldigvis lykkes han i Warszawa, et velkomment unntak.

Komisk Wimbledon-eventyr

Det mest komiske var likevel Wimbledon-eventyret. Kjell Inge Røkke og Bjørn Rune Gjelsten kjøpte klubben uten å ta seg tid til å pleie den. Egil Olsen og Lars Tjærnås ble trenere. Et helt kobbel norske spillere ble kjøpt over.

Sterke navn alle sammen, etter norsk standard. Sikkert mer enn flinke nok også, også om målestokken er kunnskaper om fotball og faglige forutsetninger for den jobben de skulle gjøre.

Men det ble feil i den klubben og den kulturen de skulle tjene.

Allerede da var norsk ikke godt nok.

Etter hvert er norsk-stemplet blitt synonymt med fiasko. Olsen, Solbakken, Berg og Solskjær, bedre menn har vi ikke hatt. Trodde vi.

Spillere, journalister og tilskuere der ute tvilte. Tvilen slo til. Norge er intet annet enn en lilleputt, hvordan kan norske trenere frelse utsatte engelske klubber?

Etter Cardiff blir det lenge til noen får prøve seg.