«Seieren kom godt, men den kom en uke for sent»

Den sprudlende og euforiske følelsen uteble denne gangen, skriver Doddo.

Doddo blogger om Brann for Bergens Tidende.  Foto: Fred Ivar Utsi Klemetsen

meninger

Livet føles alltid litt lettere når Brann har vunnet en kamp, men den sprudlende og euforiske følelsen uteble denne gangen. Seieren kom godt, men den kom en uke for sent. Det var mot Rosenborg at det store slaget sto. Det var da det gjaldt, det var da alle sjetongene lå i potten. Seieren mot Strømsgodset ble ikke annet enn en trøst.

Gulltoget forsvant etter møtet med trønderne. Nå står vi igjen på perrongen og kjemper om sølv. Det er helt greit det, men sølvkamp svinger ikke på samme vis som gullkamp. Det er ingen som synger at ”sølvet ska hem”, eller at ”alt vi tar i blir til seriesølv”.

Dette er ikke ment som kritikk. Brann har prestert langt bedre denne sesongen enn de fleste, meg selv inkludert, hadde trodd. Vårsesongen var fenomenal. Men når Brann ledet serien i så mange runder, og når de i høst hadde flere muligheter til å ta innersvingen på Rosenborg, så blir kamp om andreplass et antiklimaks.

Brann har vært nede i en bølgedal. Før den 28. serierunden hadde Brann bare vunnet én av de fem siste kampene. Det var på tide å finne tilbake til gamle vårtakter, og det gjorde Brann mot bunnlaget fra Drammen. Det skulle egentlig bare mangle. Godset var usannsynlig svake. De ga ikke Brann kamp. Selv da Brann slo av motoren i slutten av første omgang, hadde de ingenting å by på. Det så ikke ut som de prøvde en gang.

  • Se høydepunktene fra kampen mot Strømsgodset:

Brann tok kommandoen øyeblikkelig og avgjorde kampen etter to minutter. Da scoret Fredrik Haugen et av sine mange fine mål. Da han satte ballen i mål burde jeg jublet vilt og uhemmet, men i stedet tenkte jeg på hvor inderlig jeg savnet ham i seriefinalen, da han satt på tribunen med karantene mens kameratene hans kapitulerte. Utfallet av den viktige kampen kunne blitt så annerledes med Haugen på banen.

Ja, jeg vet det, det er på tide å bite skuffelsen i seg og se fremover. Sølv er et nederlag, men det er også en stor prestasjon for et lag som er under utvikling, og som mistet sin viktigste spiller da det gjaldt som mest.

Sølv betyr også penger. Forskjellen mellom andreplass og fjerdeplass er omtrent ni millioner kroner. Det er midler som Brann har god bruk for når de nå har mistet grepet på sitt publikum. 8.887 tilskuere er ikke mye å skryte av, men det er heller ikke annet å forvente når Brann tydeligvis ikke ønsker å skape blest om laget. Mediestrategien de har hatt de siste ukene er ubegripelig. Pressen – bindeleddet mellom klubb og supportere – opplever at Brann har mediefrie dager og at kun utvalgte spillere kan intervjues, og det kun i sterile presseområder.

Dette er ment som kritikk: Ledelsen i Brann kan umulig forstå oss supportere. Hver eneste lille artikkel om klubben vår suger vi til oss. Det er det som holder oss gående, det er det som gjør at vi diskuterer Brann i lunsjen og får oss til å glede oss til kamp. Det er i alle de små og store intervjuene med spillere og trenere, og andre involverte, at Brann-interessen holdes ved like.

Brann trenger et større og bredere publikum. De kan da ikke mene at mindre oppmerksomhet fra mediene er det som skal få opp publikumstallene?