Stor guide: Slik havner du i nedrykksstriden – hvert år

Les iTromsøs guide og bruksanvisning til hvordan å havne i bunnstriden.

  Foto: Klaudius

meninger

Å feire «sølv» og «bronse» i serien er noe man bare driver med i Norge. For det er bare én vinner når serien er over. Alle de andre er tapere, selv om det er morsomt så lenge en er med i kampen om gullet. Nedturen når man ikke vinner er derimot helt uutholdelig.

Det aller kjedeligste er likevel å havne utenfor gullstriden, og i det segmentet der man ikke engang kan rykke ned. En tilværelse midt på tabellen er drepen. Da er det mye mer fart og spenning i bunnstriden, og moroa varer fra påske til jul. På toppen av alt er det hele tre vinnere til slutt.

iTromsø hjelper derfor her de som ønsker dramatikk hver eneste sesong, der høst og advent er selve høytiden. Vi ser på noen av faktorene i og rundt en klubb, som gjør at laget ditt er garantert bunndrama mot slutten av sesongen, så man slipper det meningsløse livet i ingenmannsland.

Alle ser hvor spennende og heftig bunnstriden er i 2019. Hele seks lag kan ende på samme poengsum i år. Det er jo kjempeartig! Kanskje flere som vil melde seg på neste år? Vi gir således noen gode råd og avslører skjulte hemmeligheter om hvordan man årlig tar steget inn i den gilde nedrykksstriden. Rådene er selvsagt ikke basert på en enkeltklubb, men generelle observasjoner og erfaringer fra mange forskjellige.

1) Sportssjefen må signere fiaskospillere

Det er viktig å mislykkes ofte på spillerkjøp. Treffes det for ofte her vil de gode resultatene, og dermed også håpet, komme. Kanskje til og med en plassering mot den dødskjedelige øvre halvdel av tabellen. Det kan vi ikke ha noe av når bunnstrid er målet.

Spillersigneringer kan oftest ses på i to kategorier. Den ene er unge lokale spillere som skal utvikles. Disse koster sjeldent særlig mye, og de fleste havner til slutt i det normale arbeidslivet etter ett år eller to på benken til klubben i deres hjerte, som ikke tør å la dem få spilletid, og heller satser på dyre utlendinger som etter kort tid ønsker seg bort.

Dyre importkjøp og andre spillere langveisfra er dermed den andre kategorien. Å scoute spillerne gjennom å se dem live minst mulig er en fordel. Det er viktig kun å se kornete YouTube-klipp der de sjonglerer, nesten scorer eller nesten skrur inn corner. Ikke bry deg med å se dem i hele kamper. Kjedelig! Ring gjerne også gamle helter som en gang kjente til den nye «stjernen» for å kvalitetssikre.

2) Ikke legg en plan B

En trener på et lag som kjemper om elitetilværelsen endrer ofte på taktikken. Alle mulige varianter kan prøves. 4-4-2. 5-1-3. 1-0-10. 10-1-0. 0-10-0. Intet skal være uprøvd! En annen inngang er å gå helt motsatt vei. Ikke endre på taktikken eller spillestilen overhodet, selv om alle motstanderne vet nøyaktig hva som kommer, og selv om spillerne ikke har evnene til å spille på det nivået den krevende spillestilen kreve, kan også anvendes som et effektivt verktøy for å se nedrykksspøkelset i kvitøyet.

Dessuten kan treneren da bare peke på suksessen til Nils Arne Eggen, Alex Ferguson, Bob Paisley og Jürgen Klopp. «De holdt seg til planen sin, de!», kan man da slå i bordet med.

3) Ha nær slekt av treneren på laget

Å ha datteren, sønnen, nevøen, niesen eller barnebarnet til treneren i stallen er et sikkerstikk for å få dårlig stemning i garderoben. I alle lagidretter verden rundt er det et privilegium å baksnakke treneren når han ikke er der.

Den ventilen blir derimot borte når trenerens blod flyter fritt rundt i gruppa. Selvsagt er det ikke blodets bærer sin skyld, men skylden får de uansett. Spesielt når spilleren brukes fast uten at mange skjønner hvorfor.

4) Bytt direktør jevnlig

Kontinuitet er et kjedelig ord. Det rimer på både potet, profet og forutsigbarhet. Det er like fullt sentralt i klubber som ofte lykkes. Direktøren sitter som styrets forlengede arm. Det er han eller hun som styrer den daglige driften. Vedkommende kommer ofte inn i jobben, helst fra næringslivet, med en frisk og offensiv tilnærming.

I starten finnes det ikke grenser for hvor bra økonomien skal bli. Hvilke sinnssyke signeringer som står for døren. Hvor mange titler som skal hentes inn. Om alle mulighetene, og om det omvendt proporsjonale fraværet av begrensninger. Champions League. Nytt stadion. Medvind på alle hjemmekamper, i begge omganger. Her skal det skapes vinnerkultur.

Dette bremses stort sett av seg selv i løpet av få måneder. Direktøren blir stadig mer kortfattet og lutrygget ettersom erkjennelsen av at «dette ikke kommer til å gå», siger sakte inn.

Ett år eller to bør være nok for å sikre nok en avgang. Enten ved at vedkommende blir så sliten og demotivert at han/hun slutter selv – eller at de rett og slett må sparkes. Da går de alltid frivillig i offentligheten, fordi de ønsker å «søke nye utfordringer». Klubben vil uansett alltid være i hens hjerte.

5) Skift hovedtrener ofte – cirka annethvert år

På samme måte som med direktøren er hovedtreneren en selvsagt nøkkel for å havne i bunnstriden. Tålmodighet med treneren er en vederstyggelighet. En dårlig periode trenger derfor ikke å ende med avsettelse. Men forleng gjerne kontrakten med treneren først – slik at kostnaden ved å sparke han blir størst mulig, enn si umulig.

Slik slipper klubben å bruke penger på for eksempel nye spillere. En viktig del av det etablerte narrespillet er å si at treneren ikke er et tema og at han/hun har styrets fulle tillit og at troen internt i spillergruppa er enorm, ja, nesten bedre enn da det gikk bra.

6) Lytt til «gode råd» fra lokale journalister og redaktører

Lokalavisen følger laget i tykt og tynt. Som oftest vil journalistene og redaktøren være over snittet kritisk til det som skjer i og rundt laget, men aldri med spesielt over snittet innsikt i hva som er rett og galt. Her skal det selges aviser, plussabonnement og hentes inn nettrafikk og ville klikk-bonanza. Det er ikke bare spillere og trenere som blir målt på resultater. Derfor må man skrive kommentarer med overskrifter så tabloide og oppsiktsvekkende at folk blir rasende og klikker seg inn og klikker.

Den ene uka mener derfor avisen at en spiller må inn på laget. Den neste uka mener den samme avisen at spilleren må benkes. Hvis disse «rådene» tas på alvor av treneren vil det være til god hjelp for å oppnå målet om å ta heisen ned i sumpen. Å lytte til de lokale sportsjournalistene, og i særdeleshet kommentatorene, er en uunngåelig suksessfaktor for å leve et etablert liv i den attråverdige nedrykksstriden.

7) Hjemmesittende supportere

I sosiale medier er disse folka konger og dronninger. For noen år siden sluttet de å gå på kamp fordi det er mye mer behagelig å sitte hjemme i varmen foran TV-en og herje i kommentarfelt i lukkede forum. Meningsstyrken har tiltatt proporsjonalt med tiden det har gått siden de sist var på tribunen. Det er alltid disse som roper høyest om endringer, og som sviker laget sitt i tykt og tynt. Svik er deres styrkedrikk.

Og derfor truer de med å brenne klubbskjerfet og sesongkortet de ikke har. Og roper på gjeninnsettelse av gamle trenere som har vært gode spillere. Disse omtales utelukkende bare på fornavn. Gjennom sitt fravær fra stadion gjør de at klubben heller ikke får inntekter de er avhengig av, som de igjen kan klage på i sosiale medier. «IKKE RART AT INGEN KOMMER PÅ KAMP, SÅ LITE SÅ FOLK SOM DET ER DER!!! OMG! LOL! Surefjes!!!»

8) Kast pengene fra den rike onkelen ut av vinduet

I fotballen er gaver og lån fra rike investorer med sadomasochistiske tilbøyeligheter, eller andre som av uvisse årsaker bryr seg om en nedrykksklubb dagligdags. Når disse pengene kommer inn på konto (for eksempel fra Bergen eller andre lignende steder der det bor rike mennesker), er det viktig å handle raskt. Her kommer sportssjefen nevnt i punkt 1 inn igjen. Frem med YouTube-appen! Søk på «average player + funny tricks»! Kast penger etter de man får treff på! Skal drømmen om bunnstrid lykkes må likevel noen av disse midlene fordeles ut over nye og lukrative avtaler på spillere som er på en kraftig nedadgående kurve. Eller investere i spillere, med stygg skadehistorikk, som man er relativt sikre på skal mislykkes.

9) En lokal «snill» bank som egentlig bare vil fremheve sin egen fortreffelighet

For de fleste klubber spiller den lokale banken en rolle. Bankenes overskudd får vi ofte høre om. Derfor er det viktig at banken ikke satser for hardt inn i laget med rene penger. Ingen banker vil ha på seg at de ikke støtter det lokale eliteserielaget, og derfor henter de ofte inn gamle klubblegender til årsmøtene sine for å snakke om «vinnerskaller», «vinnerkultur», om «å blø for drakta» og at «det er i motgang det går nedover».

Til gjengjeld får de masse billetter til cupfinalene klubben aldri kommer seg til, samt tilgang til VIP-losjer på hjemmestadion, der de kan drikke seg fulle og spise snitter og se på YouTube-videoer av gamle kamper der klubber vinner, med ryggen vendt mot gresset der kampen for fornyet tillit i toppserien kjempes.

10) Sett arvesølvet i spillerstallen på tribunen

Unge spillere trenger å bli satset på for å utvikle seg. En toppklubbs mest populære spillere er ofte de lokale talentene som er kommet opp fra egen avdeling. For å sikre seg mot god utvikling og popularitet hos fansen er det viktig å sette disse mest mulig til spill på klubbens B-lag i 3.-divisjon. Det er viktig å holde dem i klubben, for man trenger foreldrenes dugnadsinnsats, samt gratisjobbing på kampdag med å selge kaffe, pølser og vafler.

11) Selg verdifulle spillere billig

Et åpenbart punkt. Her er det fort gjort å selge dyrt hvis man ikke tenker seg om. En spiss som scorer mye, kan fort bli solgt for 10–15 millioner. Det kan vi ikke ha noe av. Hvis han scorer så mye at laget presterer godt, er det selvsagt ikke kompatibelt med nedrykksstrid. Vedkommende må ut – til en billig penge. Hvis ikke har heller ikke den rike onkelen noe å bruke penger på, og hva skal han da gjøre med pengene sine? Det er alltid viktig å tenke helhetlig.

12) Ta livet av engasjementet rundt klubben

Skap avstand mellom journalister, fans og spillerne i klubben gjennom å innføre minimal tilgang. Bruk heller ikke tid på samfunnsengasjement eller å stå i Storgata på en lørdag. Engasjementet kommer jo tross alt tilbake til den siste kampen i sesongen når man spiller for å overleve.

Dessuten kan man avfeie ethvert tilløp til ulming blant fans og presse med at «folk må kjenne sin besøkelsestid» og at deres jobb er å støtte laget og klubben. Dyre billettpriser er også en fordel, og dette kan alltids kompenseres med halv pris mot slutten av sesongen og sågar helt gratis billetter når det kniper skikkelig til.

Å betale fans for å komme bør også vurderes. Hva som helst, egentlig, så lenge man bare holder seg i nedrykksstriden, dette kinderegget av en underholdningskrukke, som bare gir og gir. Sesong etter sesong.

God kamp!