«Superlativene står i kø. Men det betyr ikke at semifinalen blir enkel.»

KOMMENTAR: Norge har løftet håndballen til et nytt nivå – igjen. Men semifinalen i VM blir ingen walk over, mener kommentator Ola Bernhus.

Norge knuste regjerende OL-vinner Russland i kvartfinalen. Nå venter Nederland i semifinalen i VM.  Foto: CARL SANDIN / BILDBYRÅN

meninger

Noen mener at det blir umulig for Nederland å beseire Norge. Og sant å si, de har ingen mulighet dersom det norske laget holder nivået fra Russland-kampen.

Men så enkel er ikke håndballen. I likhet med andre lagspill er det like viktig å ødelegge som å skape, og nederlenderne planlegger nå hvordan de skal lage dumper i veien for det norske angrepsspillet. Det er ikke lett, men det er ikke umulig heller.

Det stemmer sikkert at den norske prestasjonen i kvartfinalen er det foreløpige høydepunktet i kvinnehåndballens historie, for mange av dem som hevder det, kan sin håndball.

Aftenposten-kommentator Ola Bernhus  Foto: Dons Signe / Rekaa Tone

Revolusjon på 1980-tallet

Da er det fristende å kikke på den utviklingen som har skjedd siden 1980-tallet.

Kvinnehåndballen hadde vært dominert fullstendig av de østeuropeiske landene. Norges ferske trener, Sven Tore Jacobsen, møtte det med helt nye tanker.

Han spurte: Hvorfor kan ikke dere når guttene kan? Eksempel: Vingspillerne den gangen pleide å legge seg innover og skyte, ikke sveve inn i målgården som guttene.

De norske spillerne begynte å sveve, i tillegg til å utføre en serie andre tekniske forbedringer. Og treningsdosene ble flerdoblet.

Norge tok sensasjonelt bronse i VM 1986 og slo Sovjetunionen året etter. Den tunge østeuropeiske håndballen var synlig utdatert. Alt ble hurtigere og mer teknisk, alle nasjoner prøvde å følge etter.

Den forbløffende OL-finalen

Det neste store steget kan festes til OL-finalen i 2008, da Norge ledet 13-3 over Russland etter et kvarter. Jeg husker den svenske kommentaren som sa nettopp det denne teksten handler om, Norges historiske rolle.

Han viste til det voldsomme tempoet i det norske angrepsspillet. Spillerne løp uten stans, og pasningene ble skutt, som han sa. Sentringer, i gammel forstand, var ute. Håndball på et nytt nivå, sa han.

F.v. Kari Brattset, Katrine Lunde og Kari Aalvik Grimsbø etter kvartfinalen.  Foto: CARL SANDIN / BILDBYR ÅN

Siden har alle nasjoner prøvd det samme. Tempo, tempo, tempo er blitt rettesnor for alt angrepsspill. Og Norge har møtt utfordrerne ved å forbedre seg selv. Kontinuerlig.

Vil Norge-Russland i dette mesterskapet få en lignende status, vil vi i tilbakeblikkets stunder si at dette var et nytt løft? I så fall ligger det i et uknuselig forsvar som muliggjør et enda raskere og mer variert angrepsspill.

Smått er stort nok

Der de andre nasjonene fortsatt satser på høye bakspillere, stiller Norge med tre – unnskyld uttrykket – småttinger. Selv den høyeste av de tre, Veronica Kristiansen, er ikke mer enn 175 cm, lite i denne sammenhengen.

Norge kompenserer med fart, variasjon, teknikk og spilleforståelse som alle forbløffes over når det klaffer. Det er dette Nederland skal møte.

Veronica Kristiansen er en av Norges beste spillere.  Foto: CARL SANDIN / BILDBYR ÅN

Det er grunn til å gjenta advarselen i begynnelsen av denne teksten. Mot Sverige og Tsjekkia gikk Norge inn i lange perioder da spillet låste seg.

Verken fart, teknikk eller rutine hjalp da. Selv erfarne spillere kan havne i en stemning der de vil rydde opp og blir utålmodige – og så blir alt verre.

Der ligger faren for et norsk tap mot Nederland. I så fall – et tap som vil overraske alle.