«Vi kan aldri ta som en selvfølge at vi får foreldre og andre frivillige til å stille opp»

Lars Tjærnås hyller hverdagsheltene og har samtidig en advarsel til politikerne.

Norsk idrett er landets desidert største folkebevegelse. Frivilligheten fores ikke av festtaler dere holder, skriver Lars Tjærnås, med adresse til politikere.  Foto: Strøm Trond J.

meninger

Ei jente på seks år legger en blå drakt og rød bukse over sofaen onsdag kveld med en klar beskjed til foreldrene sine: «De skal henge der frem til lørdag». Hun skal spille sine første håndballkamper nå til helgen, og har fått sin første klubbdrakt på treningen.

En time tidligere hadde lillebroren, svett i luggen, kommet tilbake med et stort smil om munnen fra barneidrett. De er to av mange, veldig mange, barn som får lov å gjøre noe de elsker fordi mange stiller opp for dem. Det handler om mine største hverdagshelter. Det handler om de frivillige.

Jeg kjenner idretten best etter et langt liv i ulike roller tett på den. Men hverdagsheltene er synlige på veldig mange andre områder også, til det beste for neste generasjon. De jobber i korps, med vanskeligstilte på ulike områder, og med mye annet. Felles for nesten alle: De gjør det for andres vinning, ikke for sin egen.

Aftenpostens fotballekspert, Lars Tjærnås.   Foto: Ørn E. Borgen

Fyller mange roller

Dette er nemlig regnskapet ingen politikere noen gang ønsker å se. Selv om de skulle lønnes med en tariff ingen noen gang ville drømme om å godkjenne som minstelønn, ville samfunnsregnskapet for tjenestene gjøre et betydelig innhugg i alle kommunale og statlige budsjetter.

De fyller nemlig svært mange roller, der den rene trenerrollen kanskje i mange tilfeller er den minst viktige. Hvor mange fortellinger fra voksne mennesker har vi ikke hørt opp gjennom årene, om den lederen i korpset som var der og trøstet da den lille jenta trengte det som mest som barn.

Eller han som forteller om treneren i fotballen som kanskje ikke lærte han all verden om innsidepasninger, men desto mer om verdisett og oppdragelse.

Hun som rydder rommet før koret skal øve, slik at det skal bli litt triveligere før barna dukker opp. Han som blander saften, slik at de unge hockeyspillerne kan få litt varme i kroppen etter treningsøkta. Han som steker vafler til de sultne alpinistene en vindfull vinterdag. Hun som pumper ballene, slik at det skal være mulig å kjenne gleden ved å treffe en god ball akkurat riktig.

De bare ER der, akkurat når de som kanskje trenger det som aller mest trenger det enda litt mer akkurat den dagen.

Ingen selvfølge

Norsk idrett er landets desidert største folkebevegelse med drøyt to millioner registrerte medlemskap. Mange driver aktiviteter utenom dette, enten det gjelder idrett eller andre fritidsaktiviteter. Det største antallet består av neste generasjon. Det er til det beste for samfunnet, slik det er i dag, og ikke minst slik det kommer til å være.

Idrett og fritidsaktiviteter er på mange måter en særdeles virkningsfull og verdifull satsing på sosialbudsjetter, på helsepolitikk, og ikke minst på integrasjon og tilpasning. Men: Det er ingen selvfølge at det fortsetter på den måten.

Frivillighetskulturen må aldri tas for gitt. Aldri! Ved siden av samfunnets totale regnskap handler det naturligvis om den enkeltes personlige regnskap.

Advarsel

I noen idretter og noen idrettslag er utgiftene for å delta såpass betydelige at de virker ekskluderende på for mange. Spesielt i storbyene er presset på anlegg så stort at treningstidene barn og unge tilbys er for få, og for dårlig tilrettelagt. Vil du effektivt drepe drømmen til en ung håndballspiller eller en som drømmer om å bli best i fotball, er det bare å fortsette med å kun tilby trening i en hall én gang i uken sent onsdag kveld, eller grytidlig søndag morgen. Eller fortsette med å tvinge dem til å reise et stykke unna gjennom vinteren fordi det ikke er økonomi til å vedlikeholde anleggene der de bor.

Vi kan aldri ta som en selvfølge at vi får foreldre og andre frivillige til å stille opp, hvis stengte dører og store utgifter er det de tilbys tilbake. Det har seg nemlig sånn at de aller fleste ikke bare er ulønnet, men også har betydelige utgifter. Deriblant i form av reisekostnader, der de gjerne er sjåfører ved siden av trenere, ledere, omsorgspersoner, hobbydoktorer og alt annet.

Derfor er dette først og fremst en hyllest til hverdagsheltene. Men det er også en kraftig advarsel.

Når den nye lederen i Idrettsforbundet i et intervju sier at et av satsingsområdene fremover, er å gjøre det enklere å være frivillig: Vis det med handling, ikke bare med ord.

Festtaler fôrer ikke de frivillige

Det er handlingene dere kommer til å bli målt på der. Vis at dere verdsetter horden av kvinner og menn, unge og gamle, som dere aldri noen gang kan klare dere uten. Vis det med å sette det på dagsordenen hver eneste gang dere har mulighet. De er på mange måter langt viktigere enn dere er selv.

Når politikere landet rundt viser seg frem under åpningen av en ny hall, eller ny kunstgressbane og snakker varmt om hvor viktig dette er for lokalsamfunnet: Vis det videre, også dere med handling.

Frivilligheten fores nemlig ikke av festtaler dere holder! Den får sin næring av at dere forstår at dette er verdens beste forebygging, slik at dere om noen år og tiår kan spare det tidobbelte på sosialbudsjetter og helsebudsjettene.

I motsatt fall risikerer vi alle at det blir færre barn fremover som får oppleve gleden ved å få sin første blå drakt, enten det er i idrettslaget eller i korpset.