Wenche Stensvold trengte 375 blodgivere. Slik takker hun.

Wenche Stensvold fikk blodkreft seks ganger og har hatt 375 blodgivere.

Wenche Stensvold ble løftet på gullstol da hun kom i mål. Her med lillebror Bjørnar (t.v.), hans kone Maria Stensvold og storebror Johnny.   Foto: PRIVAT

sprek

— Det at jeg har fått blod fra så mange har jo betydd at jeg kan leve. Hver eneste dråpe har vært med på å redde livet mitt hver gang, sier hun.

Tirsdag 14. juni er Verdens blodgiverdag. Den tidligere proffsyklisten fra Kristiansund er ambassadør for Blodbanken, etter alt det hun har vært gjennom. Derfor løp hun Fjellbirken sist helg, maratonutgaven 42 km.

Vil gjerne takke

Stensvold løp for å inspirere deltagere til å gi blod.

— Jeg ønsker å få fokus på at man kan redde andres liv på den måten, sier Stensvold, som er ambassadør for Blodbanken i Oslo.

— Der har vi samling en gang i året hvor vi hedrer alle som har gitt blod 100 ganger. Der holder jeg et kort liten tale og får takket alle som har vært med på å redde mitt liv. Det betyr mye for meg å kunne takke de som gir blod samt få frem budskapet på hvor viktig det er. Det koster ingenting, og man kan redde andres liv, sier hun.

Godt å ha fullført 42 km for Wenche Stensvold og broren Johnny.  Foto: Privat

Fikk hjelp av brorenWenche Stensvold fikk med seg storebroren Johnny i Fjellbirken. Han bor i Kristiansand og ble benmargsgiver da hun var syk.

Også lillebror Bjørnar og hans kone Maria deltok, da på 21 km. De hadde med røde t-skjorter med Blodbanken-logo, for den gode saks skyld.

— Jeg håper at vi har inspirert noen til å se viktigheten av denne saken. Det å gi blod er den beste gaven man kan gi andre. Når jeg kan reklamere for blodbanken, har jeg mulighet til å være med å vise hvor viktig det er.

Ble frisk

Wenche Stensvold føler seg takknemlig. Hun ble frisk etter seks år der kreften kom tilbake.

Hun er glad for at hun ble med på Birken fjellmaraton, som ble arrangert for første gang sist helg.

— Det er utfordrende etter all behandling av seks runder med akutt leukemi å prøve seg på fjellbirken. Heldigvis skulle Johnny løpe med meg. Allerede etter ei mil løping, hadde jeg snublet tre ganger i stener som lå i stiene vi løp på. Johnny ble virkelig bekymret og sa vi måtte gå til mål, men jeg tok meg sammen og jeg klarte å fullføre uten flere fall, kun litt kramper. I målområdet sto mamma, pappa, svigerinne og fem tantebarn og heiet oss over målstreken. Det var stort og rørende, sier hun.

Hun var stiv og støl søndag og mandag, og hadde sår og blåmerker her og der, men var superfornøyd med mestringen. Og enda mer fornøyd blir hun hvis noen melder seg til Blodbanken, for å bidra slik at andre kan overleve.

Hør siste episode av Aftenpodden Sport og få gratis samlivsråd for sommeren, alt du trenger og ikke trenger å vite om EM i Frankrike:

sprek