Bronsegutten fikk en mystisk sykdom og vurderte å gi seg: – Legene fant aldri ut hva som var feil

Skihopperen Robert Johansson har tatt steget frem i lyset. Han har to medaljer hittil i OL, men også en historie om trøbbel.

Robert Johansson kunne glise bredt etter en ny OL-medalje. Veien mot toppen har vært kronglete for hopperen som har slitt mye med sykdom de siste årene. Spesielt hovne kinn har plaget den nye OL-helten.  Foto: NTB Scampix / Privat

vintersport

PYEONGCHANG: Lørdag fikk 27-åringen bronse i storbakken og er nå hopptroppens mestvinnende. Mandag er Norge store favoritter i laghoppingen.

Lillehamringen har brukt lang tid på å nå dit han er i dag, og er et av disse mange eksemplene på at man aldri skal gi opp.

For han har vært igjennom en tøff periode.

– Det var veldig nærme å bli nok. Det skjedde rett før jeg slo igjennom i Vikersund med 243,5 meter i 2015/16-sesongen, sier utøveren med den etter hvert så berømte barten.

Han mener selv at han hadde mye motgang over lengre tid.

– Det hang igjen fra jeg var skadet, hadde kyssesyken og lungebetennelse, forklarer 27-åringen, som likevel ble mest redd da ansiktet hovnet opp tidlig i 2015.

Ingen skjønte noe. Det skjedde først på høyresiden, men så ble han bra igjen. Deretter skjedde det samme på venstresiden.

Robert Johansson kunne jublende klatre opp på seierspallen for andre gang i OL.  Foto: Rune Petter Ness

– Ble du redd?

– Ja så klart. Jeg var til leger og spesialister, som ikke hadde noen forklaring. Første gang gikk det bare tilbake av seg selv. Andre gang det slo ut, tok jeg det litt mer seriøst. Jeg følte at jeg måtte ta noen grep.

Det betød å være nøye med hvile og søvn. På det verste var Johansson så hoven at han ikke så sitt eget øre i speilet, bare toppen av det. Og han hadde 40 i feber.

Robert Johansson slet med at kinnet hovnet opp.  Foto: Privat

Ville slutte med skihopping

Grepene han gjorde, mener han er blitt avgjørende for suksessen som toppidrettsmann.

Han har vært stabil denne sesongen. Det eneste som ikke stemte, var da han mislykket under verdenscuprennet i Zakopane etter jul. Der overbeviste unggutten Marius Lindvik, et av norsk hoppsports store talenter.

Det ble hard diskusjon om OL-uttak, og mange involverte, men til slutt skar landslagstrener Alexander Stöckl igjennom.

Han mente det ble litt for tidlig for Lindvik og at Johansson burde få sjansen.

Den tålmodige skihopperen, som holdt på å legge opp i 2016.

– Hva har drevet deg fremover etter sykdom og resultater som har uteblitt?

– Motivasjonen har vært iveren etter å bli bedre og hoppe lengre. Fra jeg var ung, jeg begynte å hoppe fire-fem år gammel, har det vært drivkraften. Og da det buttet, kjente jeg på det at jeg har glede av denne idretten.

Fikk støtte hjemmefra

Pappa Gorm var skihopper i yngre år. Han var med i bakken og kjørte tråkkemaskin i anlegget.

Og unge Johansson var ikke vond å få med på ting. Men nå er det annen motivasjon enn bare lek og moro.

– Jeg har hatt veldig lyst til å få ut potensialet mitt, sier han.

Han mener helgen i Vikersund i fjor endret alt. Da satte han verdensrekord med 252 meter. Motivasjonen blusset opp igjen.

Nå er han lykkelig, som han selv sier, fordi han er privilegert som får holde på som skihopper på heltid.

Da Aftenposten like før OL spurte hva som ville være hans drømmeoverskrift, svarte han: «Johansson tok sitt første OL-gull».

Det kan fortsatt skje. På mandag.

For med Daniel-André Tandes 4.-plass, Johann André Forfang på femte og Andreas Stjernen på åttende har Norge et supert lag.

– Men det har også Tyskland, Polen og Slovakia, sier Johansson.

PS: Kamil Stoch gikk helt til topps med to hopp på 135 og 135,5 meter. Toer Andreas Wellinger var superfornøyd med sitt sølv.

  Foto: NTB Scampix Privat

  Foto: NTB Scampix Privat