«Da jeg hoppet av som trener var målet å leve et mer normalt liv, være far og ektemann. På det området har jeg mislykkes.»

– Jeg følte meg lykkelig i de årene jeg var hoppsjef i Norge. Men det er mye jeg angrer på.

Mika Kojonkoski på senteret i Helsingfors, der han har sin daglige jobb.  Foto: Mette Bugge

vintersport

Toppidrettssjefen i Finland håper og tror at sårene fra VM i 2001 skal ha grodd når årets mesterskap er over. – Men vi er sensitive og avhengig av gode resultater, sier 53-åringen.

Kojonkoski var finsk landslagstrener i hopp da det forrige mesterskapet gikk i svart. Da dopingbruken kom for dagen, druknet hoppernes tre VM-medaljer i alt det negative. Han er glad for at Lahti og finsk skisport har fått en ny sjanse. Selv fikk han det som han og mange andre ville.

Sigurd Pettersen skulle bli den første hoppukevinneren under Mika Kojonkoskis nye ledelse. Det skjedde i 2003/04-sesongen.  Foto: Knut Snare

Kojonkoski holdt den siste talen for styret i Det internasjonale skiforbundet (FIS) i Sør Korea for fem år siden. Da skulle det bestemmes hvilken nasjon som skulle tildeles VM i 2017. Mannen med erfaring som landslagstrener i Finland, Østerrike og Norge, snakket varmt om en ny generasjon finner som trengte et slikt mesterskap for å få bort et gammelt image. Bygge noe nytt, en ny fremtid.

Mika Kojonkoski

Født: 19. april 1963

Yrke: Toppidrettssjef i Finland

Verv: Leder av Hoppkomiteen i FIS

Sivilstand: Gift, tre voksne barn

Bosted: Kuopio, pendler til Helsingfors

Bakgrunn: Var hopper, ble juniortrener i hjemlandet. Østerrike hentet ham som landslagssjef i 1997. Landslagssjef i Finland fra 1999 til 2002. Da kom han som landslagssjef til Norge, og ble til 2011.

Her jobber toppidrettssjefen. Valo, som betyr lys, er navnet som skal ut. Nå er det den finske, olympiske komiteen som gjelder.  Foto: Mette Bugge

Selv hadde han like før reist fra Norge etter ni år som landslagstrener i hopp – med god sluttattest.

Fikk Norge til toppen

Finnen var mannen som løftet norsk hoppsport ut av myra, fikk samlet klubber, trenere og ledere som var på hver sin tue. Han skapte en ny æra.

To hoppukevinnere og OL- og VM-gull er bare noe av merittene. Det var mange medaljer og mange plasseringer på verdenscuppallen.

– Jeg var privilegert, men alle årene i Norge og tilsammen 14 år «på veien» var nok, sier finnen og tar med perioden som landslagssjef i Østerrike også.

– Da jeg hoppet av som trener var målet å leve et mer normalt liv, være far og ektemann. På det området har jeg mislykkes, konstaterer Kojonkoski, og blir ettertenksom:

– Når jeg som pappa har mistet alle barneårene, får jeg fortsatt vondt i hjertet av å tenke på det.

På et av møterommene er Jari Puikkonen (t.v) og Matti Nykänen i stort format. Kojonkoski var selv aktiv som skihopper frem til 1989, men var aldri i nærheten av nivået til Nykänen og de andre beste finske hopperne på den tiden.  Foto: Mette Bugge

Han følte at han ikke ville holde på så lenge at han ble pensjonist som hopptrener. Han ville se verden fra en litt annen vinkel. Og ikke minst forstå hva som er meningen med livet, som han uttrykker det.

– De ni årene i Norge var intensive. Det var prosjektarbeid hele tiden og spesielt krevende fordi jeg var utlending. Det var mye å sette seg inn i.

Kojonkoski smiler. Han er nesten som før, bare litt gråere i håret. I idrettens høyborg noen få km utenfor Helsingfors sentrum, der 50 av forbundene er samlet, har han Jari Puikkonen og Matti Nykänen i ryggen.

«Gammel og trist»

Det gigantiske bildet fra lekene i Lahti i 1989 pryder den ene veggen i ett av møterommene. Kojonkoski var selv aktiv på den tiden da de gjorde det stort. Selv ble han ingen stor skihopper.

Tom Hilde sa det som det var til sjefen sin. Her i et muntrere hjørne fra en pressekonferanse før VM på hjemmebane i 2011.  Foto: Terje Bendiksby/SCANPIX

I Norge var Kojonkoski hyllet. Han fikk pris som Årets trener på idrettsgallaen og ga ut bok. Så, etter syv år, kom vendepunktet med en kommentar av det tøffere slaget.

Det var skihopperen Tom Hilde som var rett på sak: «Mika – du er blitt en gammel, sint og trist mann». Kojonkoski glemmer aldri de ordene.

Laget betydde mye. Her ble det jubel og champagne for Mika Kojonkoski etter at Norges lag med Tom Hilde, Bjørn Einar Romøren, Anders Bardal og Johan Remen Evensen kom på andreplass i lagkonkurransen i verdenscupen i skiflyging i Planica i mars 2011.  Foto: Primoz Lovric / Scanpix

– Det var en wake up call for meg. Min personlighet er nok preget av en sjefsrolle. Jeg hadde stor innflytelse på gutta. Kanskje er jeg autoritær, jeg ble i alle fall oppfattet som en autoritet.

Finnen forteller at han alltid følte at forholdet til hopperne var godt.

– Jeg hadde stor respekt for og lyttet til dem. Da Tom kom med den kommentaren i en evaluering, tok jeg det selvsagt seriøst.

– Når en ung gutt sier det, kommer det rett fra hjertet. Han mente det.

Johan Remen Evensen oppnådde store triumfer og verdensrekord under Kojonkoskis ledelse. Her blir han nummer to i et skiflygningsrenn i Vikersund i februar 2011.  Foto: Bendiksby, Terje / SCANPIX

Måtte foreta seg noe

Sjefen skjønte at han hadde to muligheter. Den ene var å hoppe av og overlate jobben til noen andre, eller forandre coachingen helt. Han valgte det siste.

Men landslagstreneren hadde også fått en kommentar som ga ham et støkk. Den kom fra vennen og sportssjefen Hroar Stjernen den samme sesongen, etter hoppuka. De to hadde ofte lange diskusjoner. Denne gangen spurte trønderen i telefonen:

- «Mika, har du fått Parkinsons sykdom?»

- Jeg ble veldig overrasket, og svarte: «Nei, slett ikke. Jeg er frisk». Da sa han: «Men du rister på hodet etter hvert eneste turnering», sier Kojonkoski og viser bevegelsen. Det er ingen tvil om at den uttrykker misnøye. Dermed begynte han på nytt, slik det var fra dag én i Hopp-Norge. Med støtte til utøverne, oppmuntrende meldinger, fokus på det daglige arbeidet, glemme resultatene der og da.

En bekymret Mika Kojonkosaki i Rio-OL. Det ble kun én medalje.  Foto: Markku Ulander / Lehtikuva

Vil ikke ha skuespill

– Jeg var ansvarlig for å hjelpe unge mennesker og team og skape daglig entusiasme og energi. Jeg hadde begynt å sammenligne resultatene med det beste vi hadde oppnådd tidligere. Gjør man det, da blir man skuffet hele tiden. Da går energien til laget og trenerne ned.

– Men det må vel også stilles krav til landslagshoppere?

– Ja, og det viktigste for en trener er å være ærlig i kommentarene. Enhver trener må følge sin personlighet og være seg selv. Du kan forandre deg som trener, men ikke personligheten. Gjør du det, blir det skuespill.

Teamfølelse var viktig for treneren som så Norge både innenfra og utenfra. Det å få det beste ut av hvert enkelt individ, men samtidig få alle til å dra i samme retning.

– Noe du vile gjort annerledes i Norge?

– Jeg har tenkt mye på det i ettertid. Jeg skulle umiddelbart ha lært språket. Det var et stort handicap, men jeg fikk råd fra ledere i norsk hoppsport om at det var smartest å diskutere med utøverne på engelsk. Det førte til at jeg noen ganger ble utenfor sosialt. Jeg vurderte å ta med familien og flytte til Norge, men de små barna mine snakket tre språk allerede, og jeg tenkte det ville bli feil å ta dem ut av det vante livet på hjemmebane, sier Kojonkoski.

Han har mer på hjertet:

– Som trener gjorde jeg feil. Jeg var så begrenset.

– Hva mener du med det?

– Jeg hadde en sterk følelse av hvordan skihopping skulle være teknisk, men det var litt for mye som var hugget i stein. Jeg skulle vært mer følsom, mer åpen for andre innspill, sier finnen og fortsetter:

– Foran de største konkurransene skulle jeg vært sterk nok til å minske på treningen. Det ville ført til at hopperne hadde hatt mer fri til å lade batteriene. Likevel, nå når jeg er langt unna, føler jeg at vi skapte en god treningsfilosofi, ikke bare i laget, men i hele Hopp-Norge.

Pekte ut Stöckl

År åtte og ni i Norge ble gode for sjeftreneren.

– Etter ni år var det best for teamet og alle at jeg sluttet. Hadde jeg bare tenkt på meg selv, hadde jeg fortsatt.

Kojonkoski sa farvel etter VM i Holmenkollen i 2011, men før det anbefalte han Alexander Stöckl som arvtager.

Selv ble han invitert inn i gruppen som skulle analysere finsk toppidrett og endte som direktør. I starten var han alene, nå har han 50–60 rundt seg i Toppidrettsenheten.

Anders Jacobsen blir omfavnet av treneren etter at hopperen ble nummer to bak Gregor Schlierenzauer i Bischofshofen og dermed vant den tysk-østerrikske hoppuka sammenlagt. Det skjedde i 2007.  Foto: Bendiksby, Terje / SCANPIX

En fersk rapport fortalte at de målene som er satt, og tildeling av penger, ikke henger sammen.

De sportslige resultatene for finsk idrett var gode i Sotsji-OL, men en katastrofe i Rio. Da ble det kun én medalje.

– Etter det har det vært mye negativ oppmerksomhet. Det har gjort livet vårt vanskelig. Vi håper derfor at ski-VM skal gi oss noe positivt igjen.

Kojonkoski har begynt å lure på om veien kanskje skal gå videre til et annet sted, etter fem år i den samme stolen. Han skal til VM i Lahti, men må fortsatt på mange møter i Helsinki. Gamletreneren synes det vil være stas å treffe de norske hopperne.

– Etter etter at jeg dro hjem, har jeg delt ut medaljer til norske skihoppere i Lahti. Da fikk jeg tårer i øynene fordi jeg følte at det var mine gutter, sier den populære treneren, og får et spesielt drag over ansiktet: – Når sant skal sies brukte jeg tre år på å komme over Norge.

Norsk langrennsløper satte Myllylä på plass med dopingspørsmål. Hør historien i denne ukens utgave av Aftenpodden Sport: