Dette er drivkraften for VM-veteranen: – Det handler om det samme som da jeg var ti år

Astrid Uhrenholdt Jacobsen trodde toppidretten var for brutal, og at hun ikke kom til å være der lenge.

Astrid Uhrenholdt Jacobsen, her i Seefeld, er klar for sitt syvende VM.  Foto: Fredrik Hagen/NTB Scanpix

vintersport

SEEFELD:

VM Sapporo 2007. Junioren fra Heming har imponert såpass mye at hun blir tatt ut til VM. 20-åringen tar gull og to bronse.

VM Seefeld 2019. 32-åringen deltar i sitt sjette VM, trolig det siste. Karrieren har gått litt i bølger. Hun har fått medaljer. Og mye visdom.

Nå er det tid for å se litt tilbake. Og litt fremover. Her er spørsmål og svar med Uhrenholdt Jacobsen:

– For 12 år siden kom du til ditt første VM, og fikk stor suksess. Hvordan var det mulig?

– Jeg var nok både uredd og i veldig bra form. Jeg tenkte lite på konsekvenser.

20. februar 2007 ble en stor dag for Astrid Uhrenholdt Jacobsen. Hun tar individuelt gull på sprinten i sitt første senior-VM. Petra Majdic (ftv.) fra Slovenia tok sølv, Virpi Kuitunen fra Finland endte med bronse.   Foto: Erlend Aas / SCANPIX

– Dagen før sprinten fikk du på trening bank av de to lagvenninnene Ella Gjømle og Marit Bjørgen. Likevel var det du som gikk til topps. Hva er forklaringen?

– Jeg har opplevd tilsvarende senere, men dette var veldig ekstremt. De gikk rett fra meg. Jeg tror sportssjef Åge Skinstad lurte – hvorfor har vi tatt med hun der til VM? Det kan ha vært nerver dagen før. Det viktige når sånt skjer, er å glemme det fortest mulig.

– Hvordan var feiringen den gangen?

– Løpet gikk sent på kvelden, og vi var derfor ikke på hotellet før halv ett. Restauranten var stengt og alle hadde gått og lagt seg. Jeg satt meg på en trimsykkel og fikk brødskive med kaviar i hånden.

– Du måtte gå stafetten, og til og med ankeretappen. Var ikke det spesielt, med tanke på din manglende erfaring?

– Jeg kviet meg, for jeg var ikke tiltenkt stafett i utgangspunktet. Jeg var mye sterkere i klassisk enn i skøyting, men tenkte at jeg må ta den oppgaven som jeg fikk. De trodde nok at jeg var ung og offensiv nok til å tåle det, men jeg tror ikke jeg var den beste avslutteren.

Astrid Uhrenholdt Jacobsen i sitt siste VM på ski. Hun har noen tanker om årene hun har vært en viktig del av landslaget i langrenn.   Foto: VEGARD WIVESTAD GRØTT / BILDBYRÅN NORWAY

– Ble du overmodig senere – fordi VM-gull var så lett?

– Nei, men kanskje ikke kritisk nok. Jeg fikk mulighet til å være testpilot for nytt utstyr og synes det var artig. Først da jeg fikk akillesbetennelse og mistet nesten en hel sesong, innså jeg at det var lurt å tenke på totalbelastningen.

– Følte du at folks syn på deg forandret seg etter den gangen – eller at du forandret deg?

– Jeg var egentlig ganske moden til å være 20 år. Det jeg taklet mindre bra var da jeg kom inn på landslag som siste års junior. Det var forventning om at siden jeg hadde prestert så bra, skulle jeg ta en rolle. Jeg ville bare være hun som gikk bakerst. Vi var dessuten ikke så flinke den gangen til å unne hverandre suksess. Hvis noen gjør det bra i dag, synes alle det var gøy.

– Hva betydde det gjennombruddet for deg med tanke på din videre karriere?

– Jeg fikk fornyet tillit på landslaget. Ellers var det ikke så stor forskjell. Langrenn hadde en annen status enn det har i dag. Hadde det skjedd i dag, ville det vært mye større forskjell. Jeg hadde fortsatt juniorkontrakt på ski og kun sponsoravtale på staver og hansker.

Pressekonferansen før første VM-øvelse i VM i Seefeld. Astrid Uhrenholdt Jacobsen blir emosjonell når hun må kommentere Mari Eide og søster Idas dødsfall.  Foto: Martin Slottemo Lyngstad

– Du er blitt en veteran. Hva vil du si er drivkraften på tampen av karrieren?

– Det er å bli bedre. Det handler på mange måter om det. Når man skal holde på så lenge, kan ikke drivkraften bare være at man skal vinne. Det handler om det samme som når man er ti år: Mestring.

– I årenes løp er mange av dem du var på lag med blitt borte. Hvordan er det å oppleve at nye kommer inn på laget og de gamle forsvinner?

– Det er vemodig når noen gir seg. Særlig avslutningen til Marit gjorde inntrykk. Men det er fint å se at når folk gir seg med satsingen fordi de har lyst, og går over i et en vanlig liv, fungerer det kjempebra. Dessuten er det moro med de unge som kommer inn og har en ny giv og en annen type energi.

– Endrer kulturen i laget seg når nykommerne banker på?

– Vi er et lag av mange typer personligheter. Jeg ser at vi sammen klarer å ta vare på den gode kulturen når det blir utskiftninger i laget. Den kulturen er såpass solid at den kan forvaltes og bæres videre. Uansett hvem som er der.

På treningstur i VM-løypene. Astrid Uhrenholdt Jacobsen i farten.  Foto: Vegard Wivestad Grøtt / BILDBYRÅN

– Hva er forskjellen på Astrid utgave 2007 og utgave 2019?

– Jeg er kanskje litt mer medgjørlig i dag. Når man er ung er man superidealistisk og tror det er mulig å forandre verden. Jeg er blitt ganske mer tålmodig med årene.

– På hvilken måte har toppidretten vært med på å utvikle deg som menneske?

– Jeg trodde egentlig at toppidretten skulle være en kort seanse for meg. At det var litt for brutalt, at det handlet om bare å prestere og vinne og at jeg ikke ville være der lenge. Så har jeg etter hvert sett at det handler mer om miljø, trivsel, en plass å være, en slags familie. Det har jeg reflektert over de siste årene at det er mennesker som betyr mye mer for meg. Det er nok derfor det er så gøy.

I forrige VM, i Lahti 2017, ble det bronse på 30 km for Astrid Uhrenholdt Jacobsen. Pallen ble helnorsk, med Marit Bjørgen som vinner og Heidi Weng (t.v.) på sølvplass.   Foto: Lise Åserud/NTB scanpix

– Har det vært noen minussider?

– Det jeg har satt mindre pris på er at toppidretten blir mer og mer kommersielt og at mediene i større grad jakter på de store overskriftene, er med på å lage konflikter, fremfor å dykke dypere for å finne de gode historiene.

– De gangene du ikke har lykkes, hva har du tenkt da?

– Selv om idretten kan bringe med seg store skuffelser og nedturer, er det ikke snakk om liv og død. Livserfaringen hjelper meg med å gjenvinne perspektiv når det har gått dårlig og skuffelsen er stor. Enten går det bra ellers går det over.

10 raske

1 Hvor lett er du å provosere?

– Lettere enn du tror.

2 Kan du bli bitter?

– Det varer ikke lenge.

3 Hvordan takler du dårlig kritikk?

– Jeg liker egentlig å gjøre justeringer etter gode tilbakemeldinger.

4 Hva gir deg gladhetsfølelse?

– Å mestre noe eller forstå en sammenheng.

5 Hvor godt liker du å prate med ukjente?

– Mennesker som brenner for noe er alltid spennende.

6 Hvor spenningssøkende er du?

– Klarer meg fint uten, men tåler en del.

7 Hva er ditt forhold til ryddighet?

– Har ingen fanatiske systemer, men liker at det er ryddig.

8 Er du en ledertype?

– Jeg liker ansvar og tåler endel trøkk. Ledelse er vel noe jeg måtte trent mye på, hvis det ble aktuelt.

9 Er du pliktoppfyllende?

– Ja, på de tingene jeg synes er viktig.

10 Hvilke verdier betyr mest for deg?

– Ærlighet, raushet, medmenneskelighet.