Hotel Bergland i Seefeld, hvor Østerrike bor under VM.

Hotel Bergland i Seefeld, hvor Østerrike bor under VM. Foto: Hagen, Fredrik / NTB scanpix

«Langrenn er en av idrettene der det lønner seg å la seg dope - hvis man ikke blir tatt. Derfor vil det komme mer.»

KOMMENTAR: Et dopingsjokk? Ikke egentlig, skriver Ola Bernhus.

Et dopingsjokk? Ikke egentlig. Det mest oppsiktsvekkende var bildet av Max Hauke med nålen i armen.

Bildet av Hauke vil for alltid stå som symbol på idrettens dopinghistorie, den delen som handler om dem som ble tatt, ikke om dem som har gått fri. De siste er nok i stort flertall.

At langrennsløpere igjen er blitt tatt, mistenkt for å ha dopet seg, er det liten grunn til å være overrasket over. Langrenn er en av idrettene der det lønner seg å la seg dope - hvis man ikke blir tatt. Derfor vil det komme mer.

Dette skrives altså av en kyniker som ikke tror at idretten noen gang får kontroll over dopingproblemet, som regner med stadig nye dopingsaker og som ikke tror at idrettsfolk er noe bedre enn andre mennesker.

Så lenge det er prestisje og penger i potten, vil det være noen som tar sjansen på å jukse og svindle. Såpass skrøpelige er vi mennesker.

Som den tidligere norske langrennseneren Trude Dybendahl sier: - Jeg er ferdig med å bli skuffet.

Farlig å resignere

Men denne resignasjonen får naturligvis ikke ramme de ansvarlige for idretten – lederne, trenerne, legene eller antidopingarbeiderne. Arbeidet med å hindre doping må fortsette og intensiveres, både for å hindre en total utglidning og for å vise aktive og offentligheten at jukset kan komme til å straffe seg.

Vi som følger dette utenfra, må bare håpe at de fleste (eller nesten alle) heller vil vinne og ha god samvittighet enn å svindle seg til seier.

Noen sier: Det kan da ikke være noe morsomt å vinne når man er dopet.

Ola Bernhus, kommentator i Aftenposten.

Ola Bernhus, kommentator i Aftenposten. Foto: Vegard Grøtt

Nei? Det er kanskje slik at de fleste av oss har en unnskyldning for egen fremferd, i alle sammenhenger. Vi kan tenke oss at en sykkelrytter som stilte i Tour de France på 90-tallet eller en sprinter som står i et 100-meterfelt, tenkte at de er nok dopet, de andre også.

Så hvorfor ikke jeg?

Kanskje det var slik de fem dopingtatte fra Seefeld resonnerte også? Her skal vi være forsiktige med å si at de kanskje var inne på noe. Men det er langt derfra til å gå ut fra at langrennsløpere stort sett er dopet. Det gjøres mye, både med å skape holdninger og følge opp handlinger, i de beste nasjonene. Derfor kan vi glede oss over VM-rennene fortsatt.

Det er bare umulig å hindre at enkelte utøvere setter i gang på egen hånd, som i tilfellet med de to østerrikerne nå.

Tuklete regelverk, vrien praksis

I folkelig forstand er doping å innta – med vilje – et stoff som øker prestasjonsevnen. Så enkelt burde det være, og ut fra dette kan idretten starte sitt antidoping-arbeid.

Da kunne vi ha mer tillit til dette arbeidet. Men det som har skjedd i dopinghistorien, inneholder så mange tilfeldigheter, nytteløse tiltak og rettsskandaler at det er umulig å tro at idretten kan klare å håndtere dette selv.

Derfor er det prestisjemessig uheldig for idretten, men bra for resultatet, at det er politiet som har etterforsket og slått til i VM-sakene. WADA har i hvert fall assistert, og et enda tettere samarbeid mellom politi og idrett kan gi resultater. Men det hindres av at doping i de fleste land ikke rammes av straffeloven, det er et internt idrettslig problem.

Dopingen i Seefeld vil mest bli husket for omstendighetene og videoen av Max Hauke. At løpere som uansett ikke ville blitt noe særlig bedre enn nummer 30 (med unntak av Poltoranin), prøver å jukse seg oppover resultatlisten, er knapt til å blunke av.

Nå kan vi vente på flere dopingsaker og late som om vi er sjokkert. Kanskje ikke i langrenn neste gang, men de kommer.