Mannen som får mye skyld, men lite ære

OM OL: Er det Tore Øvrebøs feil dersom Johannes Høsflot Klæbo faller fra OL-gullet i den siste bakken før mål?
vintersport

Sommer-OL i Rio for snart to år siden var i utgangspunktet lett å glemme for norsk idrett: Bare fire bronsemedaljer. De dårligste sommerlekene siden 1964.

Tore Øvrebø fikk tyn.

Dette var på ingen måte godt nok. Det ble selvsagt stilt spørsmål om han var rett mann til å ha inneha sjefskontoret hos Olympiatoppen på Sognsvann. Åremålsstillingen hans, den som går ut høsten 2018, men som har en mulighet for forlengelse, ble imidlertid ikke rørt.

Han tok ansvar for Rio. Men en stund senere, i et ledermøte med sjefene i mange av forbundene som utgjør norsk idrett, stilte han seg langt fremme på scenen, så på dem, og sa:

«Folkens. I Rio fikk jeg skylden da vi bare tok fire medaljer. Jeg hørte ikke et pip fra noen av dere i støtte da. I vinter-OL i Sotsji to år tidligere tok vi 26 medaljer. Hvis jeg hadde tatt ansvaret for de medaljene på samme måte som etter Rio, er jeg sikker på at noen her i salen hadde ringt og sagt at det ikke var mine medaljer.»

Den rare rytmen

Han smilte det skjeve smilet sitt. Så var han ferdig med den saken.

Det er mye lettere å være toppidrettssjef i Norge når det er vinter, men Tore Øvrebø vet at idrettsresultater er ferskvare. Da sommeridrettene året etter OL i Rio klinket til med oppsiktsvekkende gull- og bronsemedaljer i løpeøvelser og håndballherrene spilte seg helt frem til VM-finalen, var det ingen som spurte etter toppidrettssjefen. Og hvorfor skulle de det? Det var jo ikke OL-år. Slik er rytmen i en toppidrettssjefs liv, hvis mandat er den overordnede resultatutviklingen i norsk idrett.

Hvis navnet til Øvrebø har gått deg hus forbi, er det ikke noe å skjemmes over. Mannen er omtrent like tabloidvennlig som en katt som har satt seg fast i et tre, og så privat at det sitter langt inne for ham å opplyse om at han er gift og har to barn.

Som ung var han roer og forsto til slutt at de andre slo ham fordi de hadde «et ekstraordinært behov for å vinne» han ikke hadde. I stedet siterer 52-åringen kinesisk filosofi om at det verste som kan hende et menneske er å oppnå berømmelse.

Vel vitende om at hvis han og alle de som jobber på Olympiatoppen gjør jobben sin, bidrar de til at andre – norske sportsstjerner – blir berømte.

OL i Rio ble en stor nedtur for Norge.  Foto: Erik Johansen, NTB scanpix

Rett i ryggen

Debatten rundt Olympiatoppens funksjon har levd like lenge som dette kompetansesenteret har eksistert, selv om det har forandret form og innhold underveis. Før handlet det mye om ledelse og penger, nå mye mer om at utøvere skal lære seg å trene, leve og tenke på en måte som gjør det ekstreme til en normalsituasjon.

Noen lærer det med en gang, andre aldri.

Et av poengene er at idrettene, enten det er langrenn, håndball eller alpint, skal komme til Sognsvann og få hjelp de ikke får andre steder og stilles spørsmål de ikke får i sitt eget miljø.

Skipresident Erik Røste forteller om tiden da han var landslagssjef i langrenn at han alltid rettet seg litt i ryggen før han gikk inn. Han visste at han ville bli utfordret.

Andre kvier seg litt. De mener at de selv vet best, for «disse utøverne er jo våre». Når Olympiatoppen selv får kritikk, sier Tore Øvrebø, handler den først og fremst om at «det er for lite av oss». Selv med et bruttobudsjett på 190 millioner kroner er han beinhard når det gjelder utgifter. «Vi må kunne unne oss…» er noe av det verste han hører. Men hvis noe virkelig behøves gjør han alt for å få det til. Som den enorme mølla som er med til Sør-Korea for at skiløperne skal få trent skikkelig.

30 medaljer – 10 gull

Øvrebø dro etter mølla til Pyeongchang denne uken med mye ansvar i kofferten. Han leder troppen, og har trent på nesten enhver krisesituasjon.

Det kan skje fæle ting: Stygge skader. Doping. Dødsfall i utøvernes familie. I tillegg har Olympiatoppen satt et medaljemål mange opplever som høyt: 30 medaljer, 10 av dem gull. Det er fire medaljer mer enn i Sotsji og syv flere enn i Vancouver, to vinterleker ingen klaget så mye over.

– Det er ikke jeg som har sørget for at norsk idrett er på et slikt nivå at vi tør å snakke høyt om så mange medaljer. Akkurat det tar jeg helt piano. Men jeg vet at hvis vi er langt unna resultatmålet, så vil spørsmålene komme, sier han.

Og ser ut som han tar også dét piano.

Det betyr ikke at han tar lett på det. Tore Øvrebø elsker å se norske utøvere lykkes, og han elsker medaljer. Men best av alt har han det når han ser at vinneren har det godt med seg selv – som menneske.

For hvis toppidrettssjefen får valget mellom gullmedaljer eller å bidra til å utvikle hele mennesker, og ikke seiersmaskiner, er det ikke tvil om hva han velger.

Selv om kritikerne venter på utsiden for å fordele skyld.

Vi ønsker engasjerende debatter på itromso.no. Du er velkommen til å kommentere sakene på våre sider, men vi ber deg først lese våre retningslinjer for innlegg:

×

RETNINGSLINJER FOR INNLEGG

iTromsø gjør oppmerksom på at du er juridisk ansvarlig for dine kommentarer. Dette personlige ansvaret gjelder enten du velger å kommentere i kommentarfeltene på våre nettsider eller du skriver innlegg på våre Facebook-sider.

iTromsø ønsker en åpen, saklig og engasjerende debatt. Vi oppfordrer alle til å være saklige, vise respekt for andres meninger og å holde seg til saken. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller på annen måte strider mot etikk eller lovverk. Du kan varsle oss her dersom du ser innlegg du mener bryter med god debattskikk.

Alle som vil delta i debatten hos oss må skrive under eget navn. Vi forbeholder oss retten til å utestenge brukere som begår grove eller gjentatte brudd på våre retningslinjer.

vintersport