Uhrenholdt Jacobsen vurderer å legge opp: - Jeg må kjenne på motivasjonen.

Søndagens renn i Kollen kan være hennes siste.

Astrid Uhrenholdt Jacobsen er spent foran søndagens avsluttende Kollen-distanse i langrenn.   Foto: Butt, Mariam / NTB scanpix

vintersport
Astrid Uhrenholdt Jacobsen

Født: 22. januar 1987

Yrke: Langrennsløper og student

Sivilstand: Samboer

Klubb: Heming

Meritter: Ti internasjonale medaljer, av det to VM-gull i stafett. VM-gull fra sprint i Sapporo i 2007. OL-gull i stafett fra Pyeongchang. Fem verdenscupseire. 14 NM-gull individuelt og i stafett.

Når veteranen søndag legger ut på 30 km i Kollen, aner hun ikke om hun er på banen for siste gang på hjemmearenaen.

– Alt er mulig. Det kan må mange måter være det siste løpet her. Det er vanskelig å si hvor lenge jeg holder på. Jeg vet jo heller ikke om jeg får muligheten til å være med lenger. Det er så mange som viser så lovende takter. Men uansett må jeg kjenne på motivasjonen når sesongen er over, sier hun.

I likhet med Marit Bjørgen kommer Uhrenholdt Jacobsen til å gå i tenkeboksen i vår før hun bestemmer seg om det blir satsing mot VM i Seefeld kommende sesong. Eller om hun legger opp.

Astrid Uhrenholdt Jacobsen var med på gullaget.   Foto: Poppe, Cornelius / NTB scanpix

Kollen betyr veldig mye

Uansett skal hun gi alt i Kollen, der hun har trent og konkurrert i så mange år. Her har hun opplevd alt, fra å komme høyt opp på resultatlistene, til å oppleve store nedturer.

I 2014 kjørte hun ut og kolliderte med en polstret lysmast. Da ble hun fraktet bort i ambulanse.

I fjor kom hun inn til en skuffende 34. plass, og det ikke så lenge etter at hun hadde tatt VM-bronse på tremila i Lahti. Men der skadet hun seg i et fall.

Utøveren fra Heming har ofte vært en ulykkesfugl, men hun reiser seg alltid.

– Ja, jeg hadde det veldig vondt i fjor, forteller Uhrenholdt Jacobsen, som kjente at skaden var verre enn antatt.

Men 31-åringen innrømmer at hun hater å skuffe publikum, og at hun elsker det trøkket som er langs løypene akkurat her.

Elsket å være stavpost

– Hva husker du best fra årene i Kollen?

– En av mine beste opplevelser var fra VM i 2011 på tremila. Da var jeg stavpost, ler hun.

– Javel?

-Ja, det var helt magisk, selv om jeg var reserve. Det går an å få noe bra ut av å være reserve også. Det kan gå, legger hun til.

Det ble i dette mesterskapet VM-bronse i klassisk lagsprint.

– Hva tenker du på foran søndagens løp?

– At jeg er revansjesugen. Jeg reiste hjem fra et OL jeg ikke syntes var tidenes opplevelse. Jeg var i rute og i stigende form, men så skar det seg litt. Den opplevelsen er uavhengig av hvordan OL gikk, legger hun til.

Uhrenholdt Jacobsen fikk med seg OL-gull i stafett, men klarte likevel ikke å ta ut det hun var god for på sin etappe.

Likevel – hun forteller at hun ser frem til søndagens konkurranse, og gleder seg stort.

– Holmenkollen er det største etter mesterskap, VM og OL. Akkurat det tenkte jeg før sesongen også. Det har noe med historien og tradisjoner å gjøre.

– Hvordan har tiden etter Pyeongchang vært?

– Jeg var sliten da jeg kom hjem, pluss at jeg gikk rett over til å bli fulltidsstudent og lære mer om medisin. Det var rett på, og det har vært en velsignelse. Normalt er man i en boble i et OL, og får en tomhetsfølelse etterpå. Nå opplevde jeg ikke et slikt antiklimaks.

– Din personlige trener Dag Kaas sier at noe ble ødelagt da du måtte hjem fra verdenscupen i Seefeld, på grunn av en allergisk reaksjon. Tålte du ikke teppene på hotellrommet?

– Jeg tåler ikke støv, enten det sitter i tepper eller gamle gardiner. Jeg kan bli flinkere til å sjekke ut sånn selv.

God på trening, ikke alltid i konkurranse

Uhrenholdt Jacobsen er fornøyd med noe denne sesongen, men ikke alt.

– Det jeg er veldig fornøyd med er at jeg er blitt bedre på det jeg har jobbet med, som teknikk, balanse og høyere maksfart. Jeg har bare ikke fått vise det i konkurranse, legger hun til.

Uhrenholdt Jacobsen er mer enn halvveis i legestudiene, akkurat nå ute på flere sykehus. Det er mange pasienter som vil hilse på henne.

– Men der dreier det seg jo ikke om meg, men pasientene, ler hun.