Vilde Nilsen er blitt en parautøver som hevder seg helt der oppe.

Vilde Nilsen er blitt en parautøver som hevder seg helt der oppe. Foto: Geir Olsen

Sykepleiermoren hadde ikke hørt om sykdommen. Nå er Vilde Nilsen i verdenstoppen.

Da Vilde Nilsen var åtte år, ble hun rammet av en sykdom «ingen» hadde hørt om.

Selv for moren, som var sykepleier, var lineær sklerodermi, noe ukjent.

– Hun ble bekymret, sier Nilsen.

Den unge jenta hadde fått en bindevevssykdom.

Selv tenkte hun ikke så mye på det den gangen, men de neste tre årene ble det flere opphold på sykehus. I dag er hun frisk og har tatt seg til verdenstoppen i langrenn for parautøvere. Hun er med i den klassen, fordi hun fikk noen skader som resultat av sykdommen.

– Først spør folk om handicapet mitt. Jeg har i ettertid ulik lengdevekst på bena, stivere ledd og mindre utslag i ankelen. Dessuten har jeg 50 prosent mindre muskelmasse på venstre fot.

Måtte på sykehus

19-åringen forteller at hun den gangen ikke tenkte så mye på det.

– Jeg var såpass ung, men jeg har klart meg bra, legger hun til.

For mandag ble det en ny pallplass i verdenscupen, da på sprint i Dresden. Bare russiske Jekaterina Rumjantseva var bedre.

– Jeg klarte å holde de canadiske jentene bak meg. Det er god motivasjon for resten av konkurransen som går i Altenberg onsdag, sier hun.

Vis fakta ↓
Vilde Nilsen
Stor stas på Idrettsgallaen, der Vilde Nilsen fikk kulen sin, og Birgit Skarstein var programleder. Skarstein ble søndag nummer to i rennet i Dresden.

Stor stas på Idrettsgallaen, der Vilde Nilsen fikk kulen sin, og Birgit Skarstein var programleder. Skarstein ble søndag nummer to i rennet i Dresden. Foto: Fredrik Hagen

Fortsetter den gode trenden

Fjorårets sesong var strålende, med blant annet fire VM-gull i Canada. Det første til at hun i starten på januar ble kåret til Årets kvinnelige parautøver på idrettsgallaen på Hamar.

Denne sesongen startet med tre seire i verdenscupen på Lillehammer. I den neste runden i Dresden mener hun at hun kunne vunnet hvis sprinten bare var litt lengre. Før rennet ble det lite skitrening.

– Det var mangel på snø og kun i løypene som ble brukt hele tiden. Derfor måtte vi løpe i gatene. I Altenberg er forholdene maken. Det e bart nesten over alt, og løypen er ikke lenger enn 600 meter som gås 10 ganger.

Sølvmedaljen i Paralympics var stort.

Sølvmedaljen i Paralympics var stort. Foto: Jessica Gow / TT / NTB scanpix

Alltid likt konkurranse

Vilde Nilsen lot seg aldri stoppe av senskadene.

Hun forteller at hun allerede fra to års alder hadde høyt konkurranseinstinkt, en ung jente som elsket å konkurrere og sammenligne tider.

– Langrenn gjorde at jeg kom meg gjennom sykdommen.

På trening var hun noen ganger veldig sliten på grunn av medisinene. Men hun ga aldri opp.

– Det gjelder å se muligheter, ikke begrensninger.

Tromsøjenta, med far fra Drangedal og mor fra Bardu, kom seg til Paralympics i Pyeongchang i 2018. Der ble det sølv på sprint og 5. plass i skiskyting. Nå er det Paralympics i Beijing som lokker i 2022.

Uansett har hun alltid hatt stor glede av idretten sin.

– Selv om man ikke satser for å bli verdens beste, kan man ha stor glede av langrenn. Det går an å sette seg mål, både store og små. Selv elsker jeg å holde på med dette.