Tromsø Høyre
Gå til

ORDFØRERKANDIDAT: Hans Petter Kvaal er Tromsø Høyres ordførerkandidat.  

– Paradiset er fantastisk, men gørrkjedelig

Hans Petter Kvaal (59) elsker tanken på å ligge i ei hengekøye og høre på bølgeskvulp, men han har så mye «makk i ræva» at det bare blir med tanken.

– Dette er det nok ikke så mange Høyre-menn som har på kontoret, sier Hans Petter Kvaal (59), og humrer.

Direktøren for Norges arktiske studentsamskipnad, løfter opp en liten, gullfarget byste som står til pynt i vinduskarmen på kontoret hans. Mars-sola stråler inn gjennom ruta, og treffer det umiskjennelige skjegget til den gamle nordvietnamesiske presidenten og kommunisten Ho Chí Minh.

RESPEKT: Hans Petter er opptatt av å respektere meningsmotstandere, og å huske på at alle har forskjellige perspektiver på en sak. Det minner denne bysten av Ho Chí Minh han på.  

 

– Denne kjøpte jeg i Vietnam, og den minner meg på at folk alltid har forskjellige perspektiv på en sak, ut fra hvor de står. Det må man forstå og respektere. Ho Chí Minh var en som trodde på noe, og jobbet for det. Det respekterer jeg. Så kan vi jo heller være uenig i det han ville skape.

Et parti i en utfordrende situasjon

Vi skal tilbake til 13. oktober 2018. Jens Johan Hjort, ordføreren som tok Tromsø med storm i sin periode fra 2011 til 2015, er offisielt valgt som ordførerkandidat for Tromsø Høyre igjen.

Så langt, så vel. Men så kommer utfordringene.

30. november trekker Hjort seg som ordførerkandidat, og partiet står uten toppkandidat, bare drøye 10 måneder før valget.

Den 3. januar har derimot partiet funnet løsningen. Han heter Hans Petter Kvaal.

VIKTIG: Tromsø og Nord-Norge er så viktig for Hans Petter, at han ikke kunne si nei da han ble spurt om å stille som ordførerkandidat.  

– Jeg har vært spurt flere ganger om å stille som ordførerkandidat, men det har aldri passa. Ikke før nå. Og nå var det i tillegg vanskelig å si nei, på grunn av den situasjonen partiet sto i. Tromsø og Nord-Norge er så utrolig viktig for meg, sier Hans Petter.

­– Jeg kommer fra Nord-Norge

Det er ikke helt lett å plassere Hans Petter geografisk. Når folk spør, svarer han bare at han kommer fra Nord-Norge. Sannheten er at han kan være både bodøværing, vardøværing og tromsøværing, alt ettersom hvordan man ser det.

– Jeg ble født i Bodø, men som 5-åring flytta familien til Vardø på grunn av pappa Erik Kvaals jobb i Norges Bank.

Bodø-Vardø var muligens en overgang for en liten gutt, men ikke på langt nær den overgangen det var da bankjobben sendte familien til England to år etter.

LONDON: Da Hans Petter var 7 år gammel flyttet familien til London. Her feirer de 17.mai ved den norske ambassaden i 1967. 

 

Trygge Vardø, med sine da rundt 4.000 innbyggere, var langt unna da Hans Petter ble leid inn i klasserommet i millionbyen London. Han var sju år, og hadde første skoledag blant britiske klassekamerater. Språkkunnskapene begrenset seg til «yes» og «no». Han følte seg som et dyr i zoologisk hage.

EKSOTISK: I London fikk søsknene Kvaal møte sprell levende apekatter på et marked. Hans Petter til høyre. 

 

– Selv om jeg ikke kunne språket, ble jeg ikke henta før halv fire på ettermiddagen. Sånn var det på den tiden, det var ikke noe dulling. I ettertid har jeg jo tenkt på at det var ganske tøft… Men altså, «yes» og «no» er jo en god start, det, sier Hans Petter.

Pakket røttene i kofferten

Hans Petter har alltid vært optimist, og har alltid hatt den gammeldagse moralen i grunn: man skal oppføre seg, og man skal ikke lure folk.

Som barn var han både sosial og trygg. Han likte å ha folk rundt seg, var sterk og tok sin plass i gjengen. Selv om den hyppige flyttingen var vemodig og til tider vanskelig, var det lite han som barn hadde å si om saken. Han måtte pent bli vant til å pakke røttene med seg i kofferten, og la dem slå rot på det nye stedet farens jobb brakte dem.

BARNDOM: Hans Petter var et sosialt og trygt barn. Han måtte fort venne seg til hyppig flytting, på grunn av pappa Erik Kvaals jobb i Norges Bank. Her er familien avbildet i Vardø. 

 

– Det var jo ikke bare-bare da vi seinere flyttet til Hammerfest heller. Da var jeg 13 år, og jeg gruet meg. Men om man skulle flytte, det var jo ikke et spørsmål ungene fikk. Og det var en kamp, det å ta en plass i gjengen. Det var noen strukturer i klassen som hadde bygget seg opp siden barneskolen, og så kom jeg og utfordret plassene i systemet.

– I ettertid snakka jeg med en som sa noe som var litt trist og rart. Han sa: du var jo egentlig aldri en del av gjengen. Og i ettertid ser jeg jo det. Det var et klassesamfunn på finnmarkskysten på den tiden, og så kom jeg dit som tilflytter og var i tillegg sønnen til direktøren i Norges Bank…

Med Høyre i blodet

Man kan si at Hans Petter har, ja, ikke akkurat blått, men i alle fall Høyre-blått blod i årene. Faren var fylkessekretær i Nordland Høyre, og satt siden i kommunestyret i Vardø. Allerede som 13-åring, i 1972, sprang Hans Petter rundt i gatene i Vardø og klistret opp lapper med «Ja til EF/EEC». Når familien – mor, far og fire søsken – møttes rundt middagsbordet, ble det ofte diskutert politikk høylytt.

– Jeg var bare 14-15 år gammel da jeg meldte meg inn i Høyre, og gikk inn i styret til Hammerfest Unge Høyre. Siden den gang har jeg vært medlem, selv om jeg kanskje har glemt å betale kontingent ett og annet år, sier Hans Petter.

LANG OG TRO TJENESTE: Hans Petter har vært medlem i Høyre i 45 år, og har hatt en rekke verv gjennom årene. Nå stiller han som ordførerkandidat i Tromsø.  

 

45 år i Høyres tjeneste har det altså blitt, og det har ikke stått på vervene. Hans Petter har vært leder av Nordland Unge Høyre, Finnmark Høyre og Tromsø Høyre. Han har vært leder av programkomiteen og av nominasjonskomiteen i sistnevnte, og han var leder for EU-kampen i Finnmark i ’94 – på «ja»-sida.

– Haha, det er vel et bevis på at jeg har gjort det jeg har syntes var viktig. Det var ikke så mange i Finnmark som var for EU, og du kan jo tenke deg hvor populær jeg ble når jeg reiste rundt på folkemøter…

«Makk i ræva»

Hans Petter ler. Svaret er vel ganske enkelt: han ble ikke spesielt populær. Men det er ikke popularitetsjaget som har drevet han i det han har holdt på med. Akkurat som vietnameseren i vinduskarmen tror han på noe, og han har vært villig til å jobbe for det.

Man kan si at drivkrafta i han er todelt – på den ene siden har du idealismen, på den andre det man i Nord-Norge sannsynligvis vil kalle god gammeldags «makk i ræva».

Allikevel har han hatt en idé om at det er deilig å slappe av. Denne ideen førte han og kona Helene Falch på eventyr til Asia for mange år siden. De kjøpte enveisbilletter til bølgeskvulp og eviglange sandstrender, og reiste av sted med oppsparte penger i lomma. Turen startet i Hong Kong og fem måneder seinere kom de tilbake til Nord-Norge, og kunne konkludere med at paradiset er fantastisk – men gørrkjedelig.

REISE: I sine yngre dager reiste Hans Petter og kona Helene Falch på en langtur til Asia. Å slappe av på stranda ble derimot aldri noen favorittsyssel for Hans Petter - han liker bedre å ha ting å gjøre! 

 

­– Det var jo strand og sol og fint vær hele tiden, men det å ikke gjøre noe, føltes helt feil, konkluderer han.

– Vi skaffet oss hytte for fire år siden, og hyttedrømmen handlet i stor grad om det samme: et sted å finne roen på. Jeg har hengt opp noen hengekøyer der, men så har jeg alltid så mye annet å gjøre, at jeg ikke får tid til å ligge i dem. Det finnes alltid noen prosjekter!

CUBA: Hans Petter og Helene er fortsatt glade i å reise. Nylig besøkte de Cuba. 

 

En mann med mye engasjement

Skal man lage en ordsky over Hans Petter Kvaals liv, vil ordet «Engasjert» være både stort og uthevet. Han har vært elevrådsleder og russepresident, i tillegg til de ungdomspolitiske vervene. Da han gikk inn i forsvaret som 19-åring var han fast bestemt på at han ikke skulle ha noen verv. Det gikk det vel så som så med. Da det skulle velges tillitsvalgt for troppen, hadde ikke Hans Petter særlig tiltro til vedkommende som ble foreslått.

– Så da måtte jeg jo stille. Jeg hadde nok ganske stor tro på meg selv, sier han og ler.

LIBANON: Hans Petter tjenestegjorde på Setermoen, og som FN-soldat i Libanon.  

 

Og det var det tydeligvis flere som hadde, for Hans Petter endte som bataljonstillitsvalgt. Etter militæret begynte han på Handelshøyskolen i Bergen, og ble der sittende i hovedstyret. I tillegg ble han styremedlem i Siviløkonomforeninga. Da han fikk barn, havnet han i styret i barnehagen, og han anslår å ha vært foreldrekontakt i hvert fall en tredjedel av tiden ungene har gått på skole.

– Du vet, det blir jo alltid helt stille i rommet når noen skal velges til slike verv. Alle sitter og ser i gulvet. Da tenker jeg at noen må velges, og det koster meg ikke så mye. Det er nødvendigvis ikke fordi jeg synes det er så artig alltid, men noen må jo gjøre det.

Ikke typen til å sitte i ro

Selv ikke da hyttedrømmen ble realisert, og Hans Petter egentlig skulle ligge og slappe av i hengekøya, klarte han å holde seg unna. Nå sitter han som leder i hytteforeninga – fordi noen måtte gjøre det.

– Ja, der ble det jo et nytt engasjement, da. Det kan virke som jeg er glad i organisasjonsliv … Men det handler jo igjen om at jeg er typen som ikke kan sitte i ro. Det er liksom alltid en mulighet til å gjøre ting litt bedre. Jeg drives av å kunne være med å skape noe. Å være med å bygge samfunnet. Uff! Det hørtes litt oppblåst ut!

ENGASJERT: For Hans Petter er det viktig at ting blir gjort, og han bidrar mer enn gjerne! 

– Man kan alltid gjøre det bedre

Allerede som smågutt i Vardø kom denne holdninga til syne. Etter middag ble alle ungene sendt ut for å leke, og da minnes han snøhytte-konstruksjoner i verdensklasse. Her var det snakk om fem-etasjers bygninger, med stjålne byggeplass-paller til tak og etasjer.

– Det var fluktganger på opp til ti meter, og jeg husker jeg lå tre etasjer ned i konstruksjonen med ei lita kullskuffe, og grov snø over i ei bøtte, som ble heist ut. Ei vanlig snøhule var ikke bra nok, ikke når man kunne gjøre det bedre!

Vinden ifra høyre

Hans Petter tar en pause i mimringa. Han lar blikket gli over kontoret. Ved siden av Ho Chí Minh i vinduskarmen står et medisinglass med «Happy pills» - godteritabletter. Fordi han mener man ikke skal være sur på jobb. Ved siden av datamaskinen har han innrammede bilder av kona Helene, og ungene Maia og Jostein – som begge har flytta hjemmefra. Tross alle jern i ilden, har familien alltid vært det viktigste.

FAMILIE: Det aller viktigste for Hans Petter er familien: barna Maia og Jostein, og kona Helene. De pryder alle kontorpulten hans hos Norges arktiske studentsamskipnad. 

 

– Vi har faktisk sølvbryllup i år, Helene og jeg!

Og bryllupet er for så vidt en historie for seg selv.

Det ble avholdt i 1994 på det gamle fiskeværet Risvær i Lofoten, som tilhørte Helenes familie. Da sorenskriveren spurte Helene om hun ville ha Hans Petter som sin ektemann, knakk hele første benkerad. I alt kaoset var det ingen av de 50 gjestene som hørte hva Helene egentlig svarte.

– Men vi har jo vært gift i 25 år snart, så jeg får bare tro henne når hun bedyrer at hun svarte «ja»!

DRAMA: Under Hans Petter og Helenes vielse knakk hele første benkerad, og ingen hørte om bruda egentlig svarte "ja". Det bedyrer hun dog i ettertid.  

 

Under middagen ble «Kjærlighetsvisa» av Halvdan Sivertsen dratt i gang, men da man kom til verset der Halvdan synger om at «vinden ifra høyre snart vil snu», delte gjestene seg i to.

– Det var nesten som om det var planlagt. Da verset kom, sang halve selskapet sangen slik Halvdan hadde tenkt at den skulle være, mens den andre halvparten ropte at «vinden i fra VENSTRE snart vil snu». Det kom helt automatisk!

«Nei til EU» møter «Ja til EU»

Bruden kom nemlig fra en Arbeiderparti-familie, og Hans Petters svigermor satt i 1994 i styret for «Nei til EU» i Nordland. Ergo lå mye til grunn for noen heftige debatter utover sommernatta.

– Svigerfaren min ba meg faktisk pent om vi ikke kunne la være å snakke om EU i bryllupet…haha! Men vet du, jeg synes det er artigere med folk som har en mening, og er uenig med meg, enn de som ikke har en mening i det hele tatt. Om folk er på «mi» side, eller ikke – det betyr ikke så mye. Det er morsommere å møte litt motstand, og artigere å diskutere med folk som er engasjerte.

I en eventuell ordførerrolle tror han det vil være en styrke, det å ha respekt for at andre har en annen mening, og at man ser forskjellig på saker.

BIDRA: Hans Petter mener det aller viktigste i en ordfører er at vedkommende har lyst til å gjøre ei endring, og bidra til samfunnet.  

– Det at man har lyst til å gjøre ei endring, og har lyst til å bidra til samfunnet, synes jeg er viktigere enn at man nødvendigvis tilhører «den eller den» retninga. Nå mener jo jeg at man burde gjøre ting på en viss måte, fordi jeg tror samfunnet blir bedre da, men jeg har full respekt for at andre mener noe annet.

– Potensialet er større

9. september er datoen. Da skal det avgjøres hvem som skal utvikle Tromsø videre i de neste fire årene.

Hans Petter smiler (man skal ikke være sur på jobb!), klør seg litt i det hvite skjegget og dytter brillene med tjukk, svart innfatning opp på nesen. Han er ikke redd for å ikke være populær nok. Det har han aldri vært.

POTENSIAL: - Jeg tror potensialet til kommunen er større enn det vi har fått til til nå, sier Hans Petter. Han vil jobbe for å nå det potensialet.  

 

­– Dersom velgerne 9. september har fått med seg hva som er vår politikk, og hva som er Arbeiderpartiets politikk, samt hvordan de har styrt de siste fire årene, og fortsatt vil ha Arbeiderpartiet – ja, da har innbyggerne sagt sitt. Og det er helt greit.

– Men jeg håper å få fram at jeg er en som har evne til å gjøre store endringer, og som ønsker alle med på lasset. Jeg tror potensialet til kommunen er større enn det vi har fått til til nå.

Det lure smilet dukker opp igjen.

– Man kan jo alltid gjøre ting litt bedre!

---

5 ting du ikke visste om Hans Petter Kvaal:

  • Han var FN-soldat i Libanon da han var 19 år gammel. Der var han vognfører på panservogn, og opplevde flere tøffe episoder.
  • Oldemoren hans startet «Kvaals tobakksforretning» i Tromsø i 1919, etter at oldefaren døde. Slik kunne hun forsørge for sine fem barn – blant annet Hans Petters farfar.
  • Han er opptatt av film, og har laget flere animasjonsfilmer sammen med lillebroren Gustav.
  • Han var med å starte opp Verdensteatret kafé & bar.
  • Han vant en dansekonkurranse under festivalen «No Siesta Fiesta», men er ganske sikker på at det skyldes at den beste motstanderen ble forsinket på grunn av et innstilt fly.

MEDALJE: I 2018 fikk over 2300 Libanon-veteraner medalje for sin innsats i UNIFIL-operasjonen. Hans Petter var en av dem.  

 

Hans Petter oppsummert:

  • Født i Bodø 28. juni 1959
  • Flyttet til Vardø som 5-åring, til London som 7-åring, og så tilbake til Vardø igjen.
  • Flyttet til Hammerfest som 13-åring, og så til Bodø igjen for å gå på gymnaset.
  • Tjenestegjorde på Setermoen og i Libanon.
  • Gikk Handelshøyskolen i Bergen.
  • Jobbet noen år med økonomi- og markedsføringsfag på Tromsdalen videregående skole.
  • Flyttet til Vadsø, og jobbet med samferdsel i Fylkeskommunen og helse hos Fylkeslegen.
  • Flyttet tilbake til Tromsø i 2000 og jobbet som først avdelingsdirektør, og siden dekan på Høyskolen i Tromsø.
  • Jobbet i en kort periode for Saab Teknologi.
  • I 2009 ble han administrerende direktør for Norges arktiske studentsamskipnad.

Innholdet i denne artikkelen er ikke produsert av iTromsøs redaksjon, men av iTromsøs markedsavdeling.

iTromsø er opptatt av et tydelig skille mellom redaksjonelt og kommersielt innhold. Om du opplever at denne eller andre annonser på itromso.no/ er utydelig merket, gi oss gjerne beskjed på e-post.