– Jeg sovnet på visning

Ole Magne Eliassen har fagbrev som tømrer, men synes det er mye gøyere å selge hus i hjembygda Vennesla.

Du har bodd i Vennesla hele livet, og har både arbeidsplass og selger boliger der. Blir det aldri for mye av det gode?

– Nei, jeg er veldig stolt av Vennesla, og lever og brenner for hjembygda mi.

Kona er fra Søgne, men jeg fikk henne heldigvis med meg. Venndøler er ukompliserte folk, og det er ikke noe midt i mellomsted.

Vi har alt vi trenger her oppe, så det ei komplett bygd.

Det er sikkert derfor mange blir boende eller flytter tilbake, og det at folk trives gjør jo at det er ekstra hyggelig å selge boliger her.

Vis fakta ↓
Ole Magne Eliassen

Siden du aldri har bodd andre steder så kjenner du sikkert ofte både kjøpere og selgere, er det utfordrende med så tette relasjoner?

– Nei, sjelden. Jeg er jo en mellommann som skal sørge for at de som selger får god pris, samtidig som kjøperne skal bli fornøyde.

Men det er alle klar over, og det er uproblematisk så lenge jeg gjør en grundig og ryddig jobb.

Seineste i dag bidro jeg med salg av en bolig til en tidligere nabo av meg.

Egentlig opplever jeg det som positivt med små forhold, for det skaper trygghet for både kjøper og selger.

Og skulle jeg gjøre feil, for det kan skje alle, må jeg stå i det.

Men jeg gjør jo alltid mitt beste.

Selv om det er mye bekjentskaper, flytter det vel også nye folk til bygda?

– Ja, og det er spesielt attraktivt for nyetablerere siden prisnivået er lavere enn i Kristiansand.

Man får gjerne mer for pengene, og for å si det sånn -– det er sjelden det selges noe over 5 millioner i Vennesla.

Du er i utgangspunktet utdannet tømrer, hvorfor endte du opp som eiendomsmegler?

– Det var i grunnen bare tømrere i familien min, så min far oppfordret meg til å finne på noe annet.

Men så var jeg litt skoletrøtt etter 9. klasse og begynte å jobbe med en gang.

Jeg tok etter hvert fagbrev som tømrer, og ble i yrket i 12 år.

Så forsøkte jeg meg som låssmed et par år, men det var for ensomt, for jeg er altfor sosial.

Så fikk jeg jobb som takstmann i KOBB, og ble seinere eiendomsmegler der.

Det er 18 år siden nå, og for 10 år siden tok jeg meglerutdannelsen gjennom overgangsordningen. Jeg har prøvd mye forskjellig, men nå kan jeg ikke tenke meg noe annet.

Du skryter av bygda og sier folkene er ukompliserte, er det annerledes med byfolk?

– Nå må jeg passe meg, men jeg tror i alle fall jeg skiller meg litt ut fra andre i samme yrke.

I dag har jeg pyntet meg med rutet skjorte, men jeg går aldri i dress. Mange unge eiendomsmeglere ser jo ut som de jobber i begravelsesbyrå!

Du har vært i bransjen i 18 år, har du gjort mange tabber? 

– Ja, huff, du får egentlig ikke skrive det, men jeg sovnet på visning!

Heldigvis så kom det ingen, eller – det vet jeg jo egentlig ikke.

Men jeg sovnet i alle fall, og da jeg våknet og så opp på en fremmed kjøkkenbenk så ble jeg forfjamset og tenke ”å e æ henne?”.

Jeg kan ikke fortelle hvor det var, for jeg kjenner han jeg solgte for, og det tok litt tid med det salget.

Men det er kanskje andre minner som er litt hyggeligere?

– Jo da, og vi ble jo landskjent og fikk prisen ”årets megleroppdrag” da vi bisto med salget av en bolig der eierne ga bort salgssummen til Kontakten i Vennesla, som er et fantastisk sted som hjelper rusmisbrukere.

Det ble en vanvittig giverglede til slutt, hvor alle involverte gjorde tjenester uten å ta betalt.

Det var lite og rimelige hus, men det endte over takst og det ble en drøy halv million til Kontakten. Det er et godt minne jeg aldri kommer til å glemme.