Ukas dypdykk

Liflig godtepose fra Far

«The Ties That Bind» er en ny boks med Bruce Springsteen. Her er hele originalen til The River, samt masse bonuskrydder
 

Den beste Springsteen-skiva er aldri lett for meg å si bombastisk hva er, fordi det stadig veksler veldig mellom to ekstremt forskjellige plater, den helt nedstrippede og intense «Nebraska» (1982), og rock’n’roll-kolossen «Darkness on the Edge of Town» (1978), litt etter hvilket humør jeg er i.

Men det startet med «The River», ei skive som aldri når opp på kåringene av hans beste skiver, men som likevel er en skikkelig klassiker. Og den kom ut midt mellom de to favorittene mine. For ei helt sjuk rekke med plater de tre der er, som bare forsterkes ytterligere ved å tenke på at «Born to Run» forlenger den på den ene siden, mens den fortsetter med «Born in the USA» og «Tunnel of Love» i andre enden. Ikke mange soloartister i musikkhistorien som matcher den vanvittige rekka av klassikere.

Men det er noe spesielt med «The River», for meg iallfall. Ikke var jeg myndig eller gammel nok til å skjønne særlig mye av det lyriske innholdet da den kom. Ikke var jeg en del av den amerikanske middel- eller arbeiderklassen, ikke hadde jeg begynt å kjøre bil, jeg hadde ikke engang moped, jeg datet ikke damer, og USA var like fjernt for meg som Kina. Utlandet var så mye lenger unna for 35 år siden.

I 1981 skulle vi på bilferie til Danmark, hele familien, i en relativt ny Talbot. Den hadde kassettspiller med stereoanlegg, med høyttalere i frontdørene. Jeg husker det som helt science fiction, og syntes dette var svære greier. I dag hadde jeg nok nektet å høre Dead Moon i mono på dette anlegget. Men det var andre tider i 1980, og vi skulle på ferie, og vi skulle kjøpe musikk. På kassett.

Den fire år eldre broren min hadde tatt opp en kassett med variert kvalitetsmusikk, jeg hadde tatt opp en med KISS, de roligste låtene, og mamma hadde tatt opp en samler med sånn klassisk raddismusikk mange lærere hørte på på begynnelsen av åttitallet; Hoola Bandoola Band, Cornelis Vreeswijk, The Beatles, Marie Bergman, Gasolin, Åge Aleksandersen osv.

Og så skulle vi gutta – altså broder’n, pappa og jeg – kjøpe en originalkassett. Det var plateavdelinga på Samvirkelaget på Fauske som hadde best utvalg i kassetter. Valget falt på noe alle kunne digge. Valget falt på «The River» av Bruce Springsteen. Lykke!

Den dag i dag når jeg hører «The River», ser jeg for meg uendelige rekker av svenske grantrær, dølle innsjøer og gule, røde og svarte skilter med 110 km/t på. Og den fantastiske lyden av «The River». Åpningssporet på side A var «The Ties That Bind». På B-siden var det lange og magiske «Point Blank». Og den ble spilt med jevne mellomrom hele turen. Jeg husker det fortsatt som et enormt kick. Og jeg husker at når «The Ties That Bind» kom over det elendige Talbot-anlegget, visste jeg at nå var det Springsteen for alle penga i over åtti minutter frem i tid. Sukk.

 

Det tok noen år før jeg gjenoppdaget Springsteen, det må ha vært tidlig i tjueåra, men det var betryggende å registrere hvor godt det fortsatt satt. «The River» var den skiva jeg var mest redd for å bli skuffet av, så den holdt jeg meg litt unna en stund, da jeg fikk med meg at noen mente den var litt johan og harry. I stedet nilyttet jeg til «Born to Run» og «Darkness», og etter hvert de nye skivene hans som kom ut.

Men «The River» holdt mål, med unntak av litt unødvendig fyllstoff. Skrellet ned til ei enkeltskive, den er jo dobbel på vinyl, ville den vært en soleklar terningkast 6-skive.

Låtene jeg gjerne skulle tatt bort er spesielt den ganske dumme «I’m a Rocker», den smått forglemmelige «Ramrod», «Crush On You» er litt mer masete og plump enn jeg husket den som, og «Sherry Darling» blir litt for hissig på saksofongrøten. «I Wanna Marry You» er også litt klein å høre på i 2015, til tross for at jeg er relativt nygift (kona, som er Springsteen-fan på sin hals, får ha meg unnskyldt).

Ellers er dette ei skive som pumper ut mengder med vellyd, og den inneholder mange av mine personlige, foretrukne «best of»-låter med Bruce (på fornavn nå, må vite).

Åpningssporet – og tittelsporet på denne boksen – er et historisk og sjukt bra åpningsspor. Den følges opp av en av mine Springsteen-favoritter, den nesten episke «Jackson Cage», der Bruce synger så intenst at det høres ut som han holder på å revne i refrenget. Gud hjelpe, det er så tøft. «Point Blank», første låten på B-sida av kassetten, er 6 minutters pur nytelse.

«Hungry Heart» er en av Springsteens viktigste låter, da den var hans første singel til å entre Billboard top 100. Det morsomme med den er at The Ramones indirekte er årsaken til at låten i det hele tatt ble skrevet.

I dokumentaren «End of the Century: The Story of the Ramones» (2003) er det et radiointervju med frontfigur Joey, der han forteller om en konsert New York-punkbandet hadde i New Jersey i 1979.

Etter endt konsert dukker Springstgeen opp backstage. Han hadde ikke slått massivt gjennom ennå, men var likevel en betydelig celebritet, og mye, mye større enn The Ramones, så dette syntes Queens-gutta var veldig stas. Selveste Brooze backstage!

Etter noen vennskapelige øl (herregud, her skulle man vært flue på veggen, med filmkamera) spurte Joey om ikke Bruce kunne skrive en låt til dem. Samme kveld dro Springsteen på hotellrommet sitt og skrev en låt med The Ramones i bakhodet.

Bandet viste jo allerede på den selvtitulerte debuten at de behersket både kantete og knallhard sirkelsagpunk, side om side med kjempesøte kjærlighetsballader («I Wanna Be Your Boyfriend» har virkelig ikke mye med punkrock å gjøre), og rett etter dumpet en demo i posten. Det var «Hungry Heart».

Før The Ramones i det hele tatt hadde rukket å spille den inn ble de kontaktet av manager Jon Landau, som bryskt befalte at denne låten skulle de bare drite i å tro at de fikk gjøre. Denne skulle Springsteen selv ha på den nye skiva si.

Så kom den ut og tok Springsteen opp på listene. Låten ble kåret til årets singel av leserne i Rolling Stone. Resten er historie. Og som Joey lattermildt roper ut i slutten av nevnte radiointervju: «And then he just took the money and ran»!

Det eneste triste med denne historien er at vi ikke fikk høre Joey synge den. Hadde jo passet perfekt til The Ramones, og den var sågar skrevet med dem i tankene. Bruce Springsteen, altså. For et geni. The Ramones, altså. For noen ulykkesfugler. Og genier.

Og man kunne sikkert skrevet bøker om hver eneste en av de 20 låtene på «The River», men tittelsporet kommer vi ikke unna. Herpet og ødelagt rundt millioner av leirbål de siste 35 årene, men originalen er uansett fantastisk. Den klassiske introen med tolvstrenger og innpustende munnspill, den rørende, enkle teksten. Vokalen til Bruce.

Elsker den, tross manges forsøk på ødelegge den, og tross ihjelspilling på alskens mer eller mindre tvilsomme radiokanaler. En evergreen mer enn noe annet han har laget. Med litt promille innabords gir den meg gåsehud den dag i dag.

Jeg har altså vært deleier av originalen på kassett. Har siden kjøpt den opp igjen på vinyl og CD, og nå skal den på nytt erverves i en boks til over tusenlappen. Dette føles virkelig ikke nødvendig, spesielt siden den originale skiva inneholdt flere spor jeg klarer meg godt uten. Men så er det da Bruce, og da snakker vi rockarkelogiske skatter som skal frem (jeg har aldri vært ivrig på bootleg-fronten til Springsteen, det har jeg ikke hatt råd til, det finnes mengder der ute).

I dette tilfellet er det snakk om disker (for dem som er så gamle at de husker CD-formatet). Her kommer den ut i totalt 4 disker, med tilhørende 3 DVD-er og en bok med flere hundre tidligere ikke publiserte bilder. Schnavel, som de sier i Trøndelag.

Noe av dette har tidligere vært på «Tracks»-boksen (1998), noe på «Essential»-samleren (2003) og noe på B-sider av singler. Noe er versjoner med alternative, nye vokalspor. Og så er det 11 låter som tidligere har vært forbeholdt bootlegfantaster med intime kontakter inn i Springsteens hvelv.

Enkelte av dem er lengre versjoner av originalene (for eksempel nevnte «Hungry Heart» og «Stolen Car»), men det finnes også skikkelig gull her. Nevner i fleng «Night Fire», «Whitetown», «Party Lights», «Loose End», «The Man Who Got Away», «Little White Lies» og «Chain Lightning» m.fl. Sistnevnte kunne vært gjort av The Cramps, og den bærer også med seg klare gjenkjennelsesnikk til Nebraskas «State Trooper». Og som seg hør og bør er det noe skikkelig ræl her, som for eksempel den dansebandsidrumpa instrumentalen «Paradise By the C».

Konsertfilmen «The River from the Tempe 1980», som følger med på Blu-ray/DVD er 2 timer og 40 minutter med noe av det beste man noensinne har sett live. Springsteen selv er så energisk at det ser ut som han skal eksplodere hvert sekund, men han ror det selvsagt i land. Bare denne disken i seg selv er verdt pengene. Sjukt bra.

Jeg elsker «The River» i all sin overflod. Den er langt fra perfekt, men så er det akkurat dette som er noe av sjarmen med den. Vi hører en artist og et band som spruter over av kreativitet, spilleglede og livskraft, og som tar rocken opp i høyder få andre i historien har vært i nærheten av.

Da grunge, indie og kraftløs skranglerock i stor grad preget lister fra musikkaviser på midten av nittitallet, var det lite som ga mindre motstand i unge rockmiljø enn å rakke ned på Bruce Springsteen.

For et jævla misforstått, hodeløst, rockanalfabetisk selvmord.

Det er bare å pløye seg gjennom denne boksen om du trenger bevis. Og bare for å være skikkelig grei har jeg satt sammen en spilleliste med tittelen «La elva leve – Et perfekt The River», der jeg har fjernet de minst minneverdige sporene på originalen, samt supplert med de beste låtene som er nye på boksen. Åh, jeg er så snill!

All hail The Boss! Og et vått slengkyss til The Ramones.