10 låter som forandret verden

Forandre verden?, sier du skeptisk. Vel, disse 10 låtene forandret i alle fall populærmusikken – som i løpet av de foregående hundre år har vært blant de viktigste kulturelle maktfaktorene i vårt globale samfunn.
BILLIE HOLIDAY: «Lady day» gir mikrofonen en omgang verbal juling. Foto: William Gottlieb/Getty Images 

BILLIE HOLIDAY: «Lady day» gir mikrofonen en omgang verbal juling. Foto: William Gottlieb/Getty Images 

JAMES BROWN: «Mr. Dynamite» lærer bort noen triks på scenen. Foto: Gilles Petard/Redferns 

JAMES BROWN: «Mr. Dynamite» lærer bort noen triks på scenen. Foto: Gilles Petard/Redferns 

KRAFTWERK: Ja, de var faktisk mennesker – ikke roboter med leppestift og brylkrem. Foto: Everett collection/Rex 

KRAFTWERK: Ja, de var faktisk mennesker – ikke roboter med leppestift og brylkrem. Foto: Everett collection/Rex 

N.W.A.: Rett ut av dusjen, etter bildet å dømme. Foto: Raymond Boyd/Getty Images 

N.W.A.: Rett ut av dusjen, etter bildet å dømme. Foto: Raymond Boyd/Getty Images 

CHUCK BERRY: En herre som virkelig kunne spelle gittar! Foto: Gilles Petard/Redferns 

CHUCK BERRY: En herre som virkelig kunne spelle gittar! Foto: Gilles Petard/Redferns 

1 / 5

Bruk gjerne Helge Skogs spilleliste som lydspor til denne artikkelen. Strøm via denne linken.

På denne lista er det lagt større vekt på musikalsk innovasjon og tidløs kvalitet, enn de sosiopolitiske omveltningene låtene har bidratt til. «Rock Around the Clock» av Bill Haley & His Comets er derfor utelatt, selv om filmpremièren med samme navn i 1956 førte til Norges første ungdomsopptøyer i Oslo. Av samme grunn utgår også «God Save the Queen» av Sex Pistols, selv om låtens opprørske innhold gjorde et sterkt inntrykk på veldig mye annet enn dronningens jubileumsmiddag.

Fasiten eksisterer jo ikke, så dette er en høyst subjektiv, dog begrunnet liste – og ikke et forsøk på å skape en Wikipedia-artikkel.

I kronologisk, men ikke kronisk rekkefølge – Ladies and Germs: Here we go!

«Summertime» av Billie Holiday (1936)

Populærmusikkens barndom er full av kvinnelige pionerer. Sister Rosetta Tharpe, Odetta og Nina Simone med flere har bygd veien som etterfølgere i mange forskjellige stilarter har kunnet benytte seg av, men ingen stemmer har resonnert like kraftig og like lenge som «Lady Day».

Jazz var en naturlig del av populærmusikken i USA på 30-tallet, blant annet som følge av forbudstida, da mange valgte å tømme sine ulovlige beger til takten av mer eller mindre dansbare toner. En god del av låtene vi i dag kaller standarder stammer fra denne tida, men få komposisjoner har en like udødelig status som «Summertime», og ingen har i ettertid fremført den like briljant som frøken Holiday.

«Summertime» var en Gerge Gershwin-komposisjon fra operaen «Porgy & Bess», som per dags dato har blitt tolket av en fantasillion forskjellige artister. Det er med andre ord en av tidenes mest ihjelspilte låter, ofte fremført av uutholdelig daffe og kjønnsløse taffeljazz-tullinger. Allikevel blir jeg aldri lei av denne versjonen.

Holiday er en av disse vokalistene som trollbinder – musikken hennes er umulig å forholde seg likegyldig til. I en tid hvor sangere helst skulle være skolerte, og forholde seg til et sett av regler – skilte hennes upolerte vibrato seg kraftig ut. Hun formidlet fortvilelsen i tekstene med en uhørt innlevelse, som var tydelig preget av et hardt levd liv på den personlige fronten.


«Move It On Over» av Hank Williams (1947)

Selv om Hank Williams tok opp arven fra Jimmie Rodgers, The Carter Family og en haug av andre gospel, western, swing og folk-artister, regnes Williams’ diskografi som den moderne countrymusikkens opprinnelse. Ekkoet fra Hank Williams musikk er tydelig i den første bølgen av rockabilly og rock’n’roll, og en bråte av afroamerikanske blues-, r&b-, og soulartister har nevnt «Hank den første» sine låter som en direkte inspirasjonskilde.

Hank nøt godt av å bli tilgodesett med mye spilletid på radio, og ble raskt en gjenganger på show som Louisiana Hayride og Grand Ole Opry. «Move It On Over» var ikke Williams’ første singel, men hans første inntog på hitlistene – faktisk to år før klassikeren «Lovesick Blues» gikk til topps på den amerikanske countrylista.

Den Alabama-fødte pioneren er for mange best kjent for sine ballader, fremført I nærmest klynkende stil med et halvtragisk lyrisk innhold – men «Move It On Over» er en upbeat og energisk sak. Som med nevnte Billie Holiday, er det noe uforklarlig fascinerende med Williams stemme. I denne låten skinner en macho attitude igjennom, men i mye av mannens resterende materiale er nevnte attitude erstattet med anger, kjærlighetssorg og kaos.

At Hank virkelig levde det begivenhetsrike, men tragiske livet som beskrives i tekstene hans, er godt dokumentert. Som en ekte countryartist, drakk han seg selvfølgelig i hjel i en alder av 29 – og var derfor ikke i live til å se hvor sterkt hans eget musikalske avtrykk preget populærmusikken i de kommende tiår.


«Maybellene» av Chuck Berry (1955)

Her begynner det å bli ordentlig vanskelig å trekke fram én enkelt låt, eller artist. Rock’n’roll-eksplosjonen i USA på midten av 50-tallet, har fostret en rekke bauter som er både relevante og populære i dag. Bo Diddley, Carl Perkins, Little Richard, Jerry Lee Lewis og en viss smukkas fra Tupelo, Mississippi var alle artister som med rette regnes som foregangsfigurer. Bluesartister som Muddy Waters og Howlin’ Wolf hadde allerede spilt en form for tidlig rock’n’roll i en årrekke, men i mine ører er Chuck Berry mannen som hadde størst betydning.

Frem til Chuck startet sin «duckwalk» med strengefjøla i hendene, var rock’n’roll å regne som swingmusikk – men å danse swing til hans debutsingel «Maybellene» kan ikke være lett. Låten, som gikk til topps på den amerikanske R&B-lista i 1955, er et slags rockabilly/country-nummer i dobbel hastighet.

Pianoet, som fram til dette tidspunktet, var et vel så dominerende instrument innen rock’n’roll som gitaren – er på «Maybellene» mikset så lavt at det nesten ikke er hørbart. Gitaren tar rollen som frontfigur – og snakk om gitar! Det enkle ompa-riffet freses ut av en overstyrt forsterker med volumet på elleve, før Chuck kaster seg ut i en halsbrekkende gitarsolo. Gitarsoli var på dette tidspunktet et hyppig innslag i bluesen, men mannen født Charles Edward Anderson Berry tok gitarspillet til et nytt nivå.

Chucks morsomme dansetrinn og generelle showmanship var noe nytt innen populærmusikken, og sjelden har vel noen hatt like stor suksess med å dumme seg ut i form av fjasete posering og bevegelser. (En oppskrift AC/DCs Angus Young kopierte to tiår senere).

Som låtskriver fortjener mannen fra Missouri all hyllest han har fått. De utallige tolkningene av hans låter gjort av britiske band på sekstitallet, er prov på Chucks musikkhistoriske betydning. Repertoaret hans var langt bredere enn ørten varianter av «Johnny B. Goode», som onde tunger feilaktig hevder.


«Please Please Me» av The Beatles (1963)

På en måte starter popmusikken med «Please Please Me». Phil Spector, The Beach Boys og en rekke smørsangere hadde allerede gjort seg bemerket med forskjellige avarter av popmusikk i USA, men jeg mener «Please Please Me» kan regnes som popens «år null».

The Beatles hadde allerede fått kjørt seg i blant annet Hamburg i en årrekke, før singeldebuten «Love Me Do» i 1962. Men like etter nyttår kom låten som var grunnlaget for både merseybeat-sjangeren og det kommende Beatlemania. Reutgivelsen av denne singelen hjalp også Liverpool-bandet til å dominere amerikanske hitlister i skiftet mellom 1963 og 1964.

Den britiske invasjonen, ble det kalt. John, George, Paul og Ringos popularitet vokste til ekstreme proporsjoner som tangerte femtitallets lynnedslag kalt Elvis Presley. Når man lytter til «Please Please Me», er det lett å forstå hvorfor: den ungdommelige energien og den banebrytende produksjonen ble toppet av en meloditeft ingen hadde vært i nærheten av før Lennon og McCartney startet sitt kreative samarbeid. Det er også fullt mulig å argumentere for at ingen har vært i nærheten i ettertid, heller.

NB! Selv om The Beatles nå er tilgjengelig via streaming, er låten på spillelista en raff coverlåt du muligens ikke har hørt. Check it out!


«Papa’s Got a Brand New Bag» av James Brown and the Famous Flames (1965)

Låten som var spiren til Mr. Dynamites arbeid som innovatør, og den første i en rekke av låter som i ga Brown den uoffisielle tittelen som «funkens gudfar». James Brown hadde allerede på dette tidspunktet en rik katalog å skryte av, og soulmusikken var godt etablert i det offentlige rom – blant annet gjennom suksessen til to plateselskaper: Sørstatenes flaggskip Stax i Memphis, samt hitfabrikken Motown i Detroit.

«Papa …» var fødselen av en ny rytme. En dyrisk rytme, som senere skulle vise seg å danne grunnlaget for alt fra funk via disco til hip hop. Arrangementene som ligger på toppen er ganske intrikate, men hvert eneste instrument spiller en kritisk rolle i å skape en groove som definitivt forandret verden. Hvor mange unnfangelser denne låten sannsynligvis har vært en del av, er nesten skremmende å tenke på.

Denne låten var starten på en rivende utvikling i karrieren til Soul Brother no. 1, som fram til dette tidspunktet hadde vært en nokså tradisjonell (dog ekstremt dyktig) R&B-artist. Brown ble senere en foregangsfigur i afroamerikanernes samfunnskamp, og var i tillegg en viktig bidragsyter innen bølgen av Blaxpolitaion-filmer.


«Black Sabbath» av Black Sabbath (1970)

«Hva i svarte helvete?» Dette er et fullt forståelig og logisk utsagn fra de aller fleste, som på 70-tallets spede barndom ble utsatt for denne per definisjon banebrytende låten fra bandet med samme navn. Dette var da også den musikalske spikeren i kista til hippienes «Peace & Love»-forhåpninger.

Den ulogiske og nærmest dissonante akkordrekka i hovedriffet skaper en skummel stemning. Når en jamrende og fryktinngytende 21 år gammel Ozzy Osbourne starter sin messing om en figur man snart forstår er selveste Satan, for så å lire av seg det desperate skriket «OH NOOOOOOO!», går det alltid kaldt nedover ryggen min. Så mye for blomster og kjærlighet. God natt til 60-tallets naive drømmer, og velkommen til marerittet.

Black Sabbath var innovatører på så mange områder, at det nesten er naturstridig. Samtlige fire medlemmer hadde en ny vri på trakteringen av sine respektive instrumenter, og bandet brøt de aller fleste av popmusikkens regler – noen av dem med overlegg, andre ved tilfeldigheter.

Denne låten, spilt inn i november 1969, er den første (og eneste?) av disse 10 låtene som ikke er gitt ut i konvensjonelt singelformat. I dag kan et utall av sjangre spores direkte til disse okkultistene fra Birminghams møkkete bakgater, og låten de tok sitt navn fra.


«Autobahn» av Kraftwerk (1974)

Tyskerne bidrar med det nærmeste vi kommer en ren instrumental låt på denne lista. Kraftwerk i 1974 hadde da heller ikke særlig mange typiske kjennetegn fra popmusikken. De få vokallinjene er visstnok inspirert av The Beach Boys’ «Fun Fun Fun», men de forsterker bare låtens bisarre karakter.

Duoen Suicide hadde forvirret et utvalg av newyorkere med elektronisk musikk like lenge som Florian Schneider og Ralf Hütter hadde desorientert et splittet Tyskland – men amerikanerne platedebuterte ikke før i 1977, og har ikke nådd like mange publikummere som Kraftwerk.

Frem til «Autobahn» spilte Kraftwerk sin egen type rock, av det mer avantgarde og eksperimentelle slaget. Dette var den første utgivelsen som gjør at bandet i dag regnes som pionerer innen elektronisk musikk, og inspirerte alt fra moderne kolosser som Joy Division, The Stranglers og R.E.M., i tillegg til de fleste varianter av elektronika og hip hop vi kjenner i dag. Få band har inspirert et så bredt utvalg av musikere, som Kraftwerk.

Allikevel er ikke «Autobahn» en låt spilt inn kun ved help av elektronisk instrumentering. Fysiske legemer i form av gitar, fløyte og fiolin er også en del av lydbildet. Derfor bør det poengteres, at det musikalske innholdet til Kraftwerk er vel så betydningsfull som verktøyet det ble utført med.

Obs! Låten jeg her referer til er singelversjonen av «Autobahn». Min spilleliste inneholder dog den fulle 22 minutter lange albumversjonen, da det er den eneste versjonen som for øyeblikket er tilgjengelig for streaming.


«Blitzkrieg Bop» av Ramones (1976)

Utgitt som singel allerede i februar 1976, ble «Blitzkrieg Bop» låten som satte fyr på prog- og stadionrock-bålet, samt skapte sjangeren som etter hvert fikk navnet punk. Kommersielt sett lagde de dog ikke rare bulken i rock’n’roll-skuta: Denne utgivelsen var å regne som et knøttlite myggstikk på rumpa til dinosauren. Allikevel var Ramones bandet som banet vei og inspirerte millioner av punks over hele verden.

Låten representerer en primitiv utførelse av rock’n’roll som var uhørt på dette tidspunktet, hvor instrumentalsoloene som regel varte lenger enn et gjennomsnittlig samleie, og rocken i stor grad hadde blitt en svulstig bløtkake av kvalmende proporsjoner.

Bandets utseende var selvsagt også viktig. Fire tapere med bollesveis, anført av en keitete og nasal menneskelig flaggstang og brilleslange i form av Joey Ramone, var faktisk helt unikt i en pompøs rockverden. Ramones sang da heller ikke om drager og demoner – men heller om å sniffe lim, banke opp folk med et baseballtre, motorsagmassakre og kubanske spioner (!).

Men det aller viktigste med denne låten og Ramones’ generelle påvirkning på populærkulturen, er selve låtene og fremføringen. «Blitzkrieg Bop» og brorparten av bandets senere låtmateriale er basert på den samme, enkle formelen: En melodisk basis tungt influert av 60-tallets popmusikk, utført med trykk på samtlige anslag – på bekostning av all finesse og unødvendig jåleri. Selvfølgelig viste dette seg å være inspirerende!


«Straight Outta Compton» av N.W.A. (1988)

Når man er inne på rap og hip hop er det selvfølgelig mer historisk korrekt å namedroppe Grandmaster Flash eller Sugarhill Gang, men ingen har vel hatt større «impact» på mainstream-kulturen enn Niggaz With Attitude (N.W.A.). Det obskøne kollektivet fikk da også store deler av æren/skylda for hele gangstarap sjangeren, i kjølvannet av plata som bærer samme navn som denne låten.

Ice Cube, MC Ren, Dr. Dre, DJ Yella og Eazy-E plukket opp hansken som Public Enemy hadde kastet på den amerikanske østkysten året før, men den grovkorna tilstandsrapporten signert gjengen fra L.A. manglet Chuck D’s politiske og intellektuelle filter – og traff dermed enda hardere.

Den rå aggresjonen i musikken, samt den totale mangelen på takt og tone i teksten var oppriktig sjokkerende. N.W.A. pøste på med krutt, der de andre trodde at børsa var fylt: Her ble Uzi’en dytta helt opp i kameralinsa, basstromma låt som en elefant på trampoline, og sinnet til Ice Cube nådde et nesten pornografisk nivå. Politiet og det etablerte USA tok dette som en direkte trussel – noe det for så vidt også var!

«Straight Outta Compton» besitter en slags urkraft, som fortsatt treffer deg like hardt i mellomgulvet, som da den skremte vettet av både medier og styresmakter sommeren 1988.


«Smells Like Teen Spirit» av Nirvana (1991)

I 2015 er ikke den musikalske arven etter grunge-bølgen fra Seattle særlig mye å skryte av, men enkelte hederlige unntak finnes heldigvis – blant annet i form av powertrioen Nirvana.

Selv om 80-tallet er fylt med eksempler på artister som satte dagsorden via videoformatet, er «Smells Like Teen Spirit» kroneksempelet på nettopp dette. Den mørke, støvete og kaotiske videoen fungerte som en motpol til mengdene av åleglatt lettvekter-metal, samt de hjernedøde sminkedukkene som hadde vært rockens frontfigurer i det foregående.

Selve musikken, godt hjulpet av bandets eksplosjonsartede popularitet, var allikevel hovedgrunnen til at Nirvana tok knekken på 80-tallets puddel-metal. Selv om ingen forsto en dritt av hva Kurt Cobain sang om, var det forfriskende med en frontfigur som tilsynelatende brukte alt han hadde av kondis for å få spyttet ut ordene. (At desperasjonen i Cobains stemme var ekte, fikk vi dessverre et tragisk eksempel på to og et halvt år senere, da han ble den foreløpig siste av rockens store «martyrer»).

Hovedriffet brente seg raskt inn i hjernebarken, og produksjonen signert Butch Vig kombinerte tyngden fra metal og hardcore med en passelig glatt overflate. Energien og misnøyen buldret ut av høyttalerne, og en hel generasjon lot seg rive med.

De siste 24 årene har vært preget av at populærmusikkens grenser allerede har blitt sprengte i fillebiter en rekke ganger. Nyvinninger som trance og nu-metal har ikke akkurat etterlatt seg mye musikalsk gull, og innovasjonene foregår som regel på nisjenivå. Derfor synes jeg at vi alle sammen herved kan slutte å bruke ordet «nyskapende» om ny musikk. Det blir faktisk bare historieløst og urettferdig, og er et nyttårsforsett verdig. OK?


Uansett – Hva mener du jeg har oversett? Kjør debatt!


PS. Svar på Billie Holiday-quizen: «Girls» fra det fryktelig underkjente «New Values»-albumet.