Det var verken noe sjokk eller noe tragisk i det. Lemmy hadde slitt med helsa de siste årene. Kansellerte konserter med Motörhead begynte å bli en vane. Den siste skiva var full av endeliktsymbolikk. Det gikk uvilkårlig mot slutten, vi visste det alle sammen.

På julaften fylte han 70. I går døde han. Og tross alle disse forvarslene, vi visste jo hvor det bar, slo likevel nyheten så blytungt ned for mange av oss som liker rock’n’roll. Facebook og Twitter var tapetsert med sørgmodige hilsener og triste utsagn.

Dette var heller ikke bare nok et dødsfall i musikernes rekker. Dette var dagen da noen tok strømmen fra PA-anlegget. Iallfall føltes det slik, man blir jo ofte litt sentimental og svulstig når man konfronteres med døden og dermed blir minnet på om at alt er forgjengelig. Selv Lemmy viste seg altså å være det, han også. Men at Lemmy skulle dø var likevel en absurd tanke. Det er bare noen uker siden jeg så et bilde noen hadde delt på Facebook, det må ha vært fra siste halvdel av 80-tallet, under en eller annen festival, der Lemmy stod og gliste i barten med flere celebre musikere rundt seg. De var medlemmer fra Guns ‘N Roses, Metallica og Megadeth, band som har solgt ufattelig mye mer skiver enn Motörhead.

De langhåra musikerne, alle et hode kortere en Lemmy, står alle og ser opp mot idolet, som en gjeng med småfnisende tenåringsfans. Lemmy i caps, ikledd skinnjakke, mens han sipper til et glass med Jack Daniel’s og Cola. Kommentaren under bildet var noe a la «Lemmy is entertaining some female fans». Jeg lo høyt og lenge. Det var et bilde som sa mer enn tusen ord.

Det finnes hundrevis, kanskje tusenvis, rockmusikere som er i live og som har solgt ufattelig mange flere plater en Motörhead. Likevel er det ikke mange igjen som er på hans nivå hva angår myter, status og et velfortjent legendeprefiks foran navnet sitt. Keith Richards. Iggy Pop. Angus Young. Og så kan man begynne å krangle hvem som hører hjemme og ikke den eksklusive klubben.

Men uansett hvor kranglete eller vanskelig man ønsker å være, er det utelukkende selvdestruerende å bestride Lemmys posisjon i rocken, der en blanding av noen tidløse rockklassikere, et ekstremt hardt liv; der rus, nihilisme, promiskuøs og hedonistisk livsstil har vært på kanten til det fattbare, samt en evigvarende turné med Motörhead.

Tusenvis konserter med Motörhead, etter han brøt med narkospacerockerne i Hawkwind.  Diskografier og årstall er tilgjengelige overalt der det er internett. Bare i Norge spilte de godt over 30 konserter fra 1985 og helt til slutten, nå i desember.

Jeg er en skikkelig «late bloomer», som det heter på godt norsk, når det kommer til Motörhead. Lenge trodde jeg at Motörhead var et middelmådig heavyband, noe som bare blir mer og mer pinlig å tenke på jo eldre jeg blir. Men jeg berget meg heldigvis inn med æren sånn noenlunde i behold, reddet av The Ramones, som Lemmy skrev en hyllest til på Motörhead-skiva «1916» fra 1991, og dermed fikk han meg inn i varmen. Senere skulle jeg bli grundigere introdusert av kolleger og musikkvenner, der katalogen ble kjøpt opp og dykket ned i.

Jeg tenker at Motörhead er en slags lakmustest på hvorvidt du skjønner ordentlig rock eller ikke. Du kan selvsagt si i godt selskap at Motörhead ikke er din greie, at du ikke er kjempefan, at du rangerer både det ene og det andre bandet høyere enn dem. Du vil neppe bli spesielt mobbet eller idiotplassert av den grunn.

Men om du trekker i tvil Motörheads status, kødder med Lemmys posisjon eller avdekker en manglende respekt for begge deler, og samtidig hevder å skjønne deg på rock, er det synonymt med et brutalt troverdighetsselvmord. Med rette. Motörhead og Lemmy har like mye appell og høy status blant de som digger tradisjonell og hard rock, metal, punkrock eller andre avarter av rock avspilt på høyt volum med elektriske instrumenter.

Det er ikke så mange av disse i musikkhistorien, de som ingen føler seg berettiget til å kødde med. Lemmy er en av de få. Johnny Cash var også en slik. Du kan si at Cash ikke er din greie, men du kan ikke si at Johnny Cash er teit. For Johnny Cash og Lemmy er alt annet enn teit, uansett hvor tett klisjeene og mytene stables straks navnene deres nevnes. Og de kommer aldri til å bli erstattet. Simpelthen fordi de begge var banebrytere og har vært med å lage rock slik vi kjenner den i dag.

Lemmy snakker i filmen «LEMMY: 49% Motherfucker. 51% Son of a Bitch» (2011) om livet i tiden før det i det hele tatt fantes rock’n’roll, ei setning som høres helt syk ut, men som faktisk stemmer. Og om hvordan hodet hans ble totalt ommøblert av å se The Beatles på den lille klubben The Cavern i Liverpool for over 50 år siden.

Resten er, som kjent, historie. Roadie for Jimi Hendrix. Strøjobber som gitarist. Innlemming i Hawkwind. Sparket fra samme jobb. Dannelsen av Motörhead. Kinnskjegg, bart, vorter, Jack & Cola, narko, groupies, masse skiver og turneer, mer av det samme opp og ned og i reprise.

Aldri noe sutring om press. Klaging på egen helse. Eller hvor fælt det er med fans som hele tiden vil snakke med deg. Lemmy levde med, for og sammen med fansen sin.

Min venn og tidligere kollega Alf var den som prakket på meg de første fem Motörhead-skivene etter «1916». Vi har hatt mange musikkrangler opp gjennom årene, og mange er fortsatt ikke ferdigdebattert, men Lemmy og Motörhead var vi enige om.

Og derfor var det fast takst på julaften i platesjappa vi jobbet sammen i, at vi solgte alle Motörhead-skivene til halv pris, vel å merke uten å annonsere det. Men Lemmy hadde bursdag julaften, og slikt måte hylles, om så på en i overkant subtil måte.

Vi lo ofte av dette, at en så lite «julete» artist hadde bursdag på julaften. Og jeg synes jo rent personlig at det var gøy å finne ut av bandets største singel, ikoniske «Ace of Spades», kom ut på min egen bursdag i 1980, med bandet kledt opp i julenissedrakter på coveret.

Og så brukte jeg å si til Alf at det kommer til å bli uendelig trist når sånne som Lemmy dør. At vi da vil miste en av våre egne, at en av de viktigste eksponentene for ujålete og kompromissløs rock vil forsvinne og at det befriende og nødvendige motstykket til helseproklamerende sunnhetstyrannister vi forsvinne.

Da brukte alltid Alf å se faderlig på meg og si rolig «Han Lemmy, Egon. Han dør aldri. Han Lemmy kan ikkje dø. Han Lemmy é ikkje sånn som oss. Så slapp av». Dette ble siste julen Alf og vi andre fikk anledning til å si at Lemmy ikke kan dø. Selvsagt var han lagd av kjøtt og blod, han også. Og det gjør meg veldig vemodig. At den originale trommisen, Phil «Philty Animal» Taylor, skulle dø i september i år betyr da at kun «Fast» Eddie Clarke er igjen fra glansdagene.

Jeg husker ikke eksakt hvilket år det var, men det på Rockefeller i Oslo en gang sent på nittitallet, og jeg så Motörhead for tredje gang. De startet sedvanlig coolt med at Lemmy stilte seg under den altfor høyt skrudde mikrofonen og brølte ut «Good evening! We are Motörhead and we play rock’n’roll!». Som han alltid gjorde.

Dette var jo selvsagt til å få gåsehud av hver gang. Men det jeg husker best er et øyeblikks magi midt i den samme konserten. Jeg mener at de hadde blåst av gårde en knallhard versjon av «Damage Case» fra «Overkill»-skiva. Alt satt. Alt fungerte. Masse knyttnever i været. Masse svette kropper og vått hår. Masse hår. Øl i strie strømmer. Kollektiv lykke og infantil galskap slik bare rock på sitt beste kan være.

Da låten ble perfekt avsluttet var det et av disse øyeblikkene som ikke er mulig å feste til tape eller filme. Du må være der for å skjønne det. Og akkurat her skjønte vi alle det. Dette var et slikt øyeblikk. Og jeg vet ikke om det var likedan for Lemmy, han var allerede en gammel mann med flere tusen konserter i patronbeltet.

Men han stoppet likevel opp, så opp mot en lyskaster og spytta ut sigaretten sin mot scenebarrierene så gnistene føk opp, blåste en tjukk røyksøyle mot det blå lyset fra taket. Så sa han, mens han nærmest nikket bekreftende til sin egen konklusjon: «Yeah. We ARE rock’n’roll!». Det er noe av det tøffeste jeg har sett, de fem sekundene der.

Og det var dét de var, Motörhead og Lemmy. Inkarnert rock’n’roll, slik den var ment å være i sin opprinnelige form. Tøff, provoserende, farlig, fremoverlent, nådeløs og samtidig forenenede for de som elsker den. Å be Lemmy hvile i fred synes helt meningsløst, en mann som mer enn noen har motarbeidet stillhet og fordragelighet i hele sitt voksne liv.

Det er heller ingenting som tyder på at han selv trodde på noe nytt eller evig liv i det hinsidige. Men det er all grunn til å føle på en sorg i dag, fordi vi nå har mistet en av de fremste og mest historisk og objektivt sett største eksponentene og legendene fra den aller fremste og flotteste kulturelle uttrykksmåten vi kjenner. Eller rock’n’roll, om du vil.

Målt opp mot Lemmy blir de fleste i bransjen noen tarvelige tusseladder.

Så takk, Lemmy. For alt. Dritbra jobba.