NAVN: Anneli Drecker (46)YRKE: Musiker, artist.

– Du sendes til  en øde øy og får høre på kun én eneste plate. Hvilken tar du med?– Siden jeg ikke får lov å ta en samleplate med forskjellige navn, sniker jeg likevel inn en samler med David Bowie, så vi tar den fra 2002 som rett og slett heter «Best of»

–Puh! Jeg var sikker på at du kom til å plukke ei rar Brian Eno-skive eller noe, så dette lover bra for samtalen.–Haha! Ja, det kunne det også ha blitt, bare så du vet det!

– Hehe. Jeg noterer det på kontoen for effektfull kulturkurtisering med journalisten. Og kondolerer med Bowie. Hvordan reagerte du da nyheten sprakk om at han var død, bare tre dager etter sisteskiva kom?– Altså, jeg visste at han hadde kreft allerede i november, og trodde dette var noe «alle» visste, siden ryktene hadde svirra så lenge. Så da Blackstar kom ut, var det jo lett å skjønne at det var ei plate som handla om døden. Likevel var det jo et sjokk siden man ikke hadde hørt noe mer, jeg trodde at det kanskje gikk litt bedre eller noe, men så var altså slutt.

– Musikkverdenen gikk jo ganske av hengslene. Sosiale medier rant over av saker og minneord og slikt.– Ja, men det føltes jo utrolig dramatisk, på et vis. For meg var det genuint trist, og litt sånn «Kapteinen har forlatt skipet, hva i alle dager skal vi gjøre nå»?

–Det var fint sagt. Bowie er jo en musiker med mange ansikter, bokstavelig talt. Er det noen spesiell periode eller plater du holder ekstra høyt?–For meg er det fortsatt «Scary Monsters» og «Heroes», og så må jeg jo innrømme at jeg ikke fulgte så godt med på hva han drev med på 90-tallet, for da var det jo mer min egen musikk som tok oppmerksomheten.

– Ser den! Og det er vel strengt tatt ikke hans sterkeste tiår heller. Du har jo reist rundt og jobbet med mange. Fikk du møtt ham noen gang?–Nei, sukk. Men vet du, jeg var i New York, i forbindelse med en turné med Röyksopp, og da husker jeg en seanse i en klesbutikk. Jeg var pesse sur, for jeg hater slikt, og han som var med meg var Jimmy King, han som tok de siste bildene av Bowie, for han var stylist for Röyksopp da. Han var en long time friend med Bowie. Plutselig hørte jeg ham snakke i telefonen, og jeg fikk en mistanke om at det var Selveste Bowie han snakket med. Så jeg stakk hodet ut av prøverommet og sa «Was it…»? «Yes, it was», sa han. Haha! Det var vel det nærmeste jeg kom Bowie.

– Haha! Fantastisk! Sett ham live?– Ja, i Oslo Spektrum, i 2003. Det var helt fantastisk. På et tidspunkt der holdt jeg på å grine, så bra var det. Altså, Bowie var den eneste som kunne stå på ei scene og se supercool ut, samtidig som han smilte bredt. Og han sang ikke en sur tone. Det hører du også på de liveopptakene med ham, enten gjør egne og krevende låter, eller han tolker Jacques Brel

– Enig. Han synger drøyt bra på Brels «Port of Amsterdam». Hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet en låt, fritt valgt fra musikkhistoriens rikholdige arkiv, hvilken hadde du valgt?– Oi. Hmm... jeg hadde tatt «Last Christmas», den dumme Wham!-låta. Kan du tenke dæ? George Michael trenger ikke gjøre noe resten av livet sitt, fordi den idiotiske låta genererer jo sinnssykt med royalties hver jul!

(George Michael døde et knapt år senere, red.anm.)

– Haha! Følger logikken! Du får ta med deg et hjelpemiddel til på øya.– Her skal jeg sikkert si ungene og typen, så ingen blir sur. Men jeg tar med meg telefonen med all musikken min. Og det skal ikke strømmes! Dette er musikk jeg har kjøpt og lastet ned!

– Amen! Du tilgis på ideologisk basis, og ønsket etterkommes herved.