Musikkintervjuet

– Jeg vil redde verden fra «skitmusik»

Ebbot Lundberg er klar med sin første soloplate, etter tre tiår som frontfigur for to av skandinavias mest toneangivende rockband.
EBBOT LUNDBERG: Her flankert av sine nye våpendragere i The Indigo Children, i følge ham selv det aller beste bandet han har spilt med. Tror vi på akkurat dét? Nja..., men flinke folk er de uansett. La dét være klinkende klart.  
        
            (Foto: Peter Nilsson)

EBBOT LUNDBERG: Her flankert av sine nye våpendragere i The Indigo Children, i følge ham selv det aller beste bandet han har spilt med. Tror vi på akkurat dét? Nja..., men flinke folk er de uansett. La dét være klinkende klart.   Foto: Peter Nilsson

TROMSØ/HELSINKI: Torbjörn «Ebbot» Lundberg fyller femti år i dag. Den svenske vokalisten og låtskriveren feirer med å gi ut sin debutplate som soloartist, etter å ha satt dype spor med gruppene Union Carbide Productions og The Soundtrack of Our Lives (TSOOL).

Les Egons musikkommentar og bursdagshilsen til Ebbot: «Gud, far og gudfar»

Les Helge og Egons dypdykk og anmeldelser av ALLE skivene til UCP og TSOOL!

Sangeren er ikke bare en fysisk størrelse. Mannens dype og vennlige stemme får han til å låte som en autoritær barne-TV-onkel – Lundberg synger nesten svarene. Han er et interessant intervjuobjekt, men også en mann det ikke er helt lett å bli klok på.

– Hvordan har det vært å lage en soloplate, etter så mange år i TSOOL og Union Carbide?

– Jeg skulle egentlig gjøre en soloplate for tyve år siden, men det endte opp som starten på The Soundtrack of Our Lives. Arbeidet med denne skiva har vært en modningsprosess, som har krevd litt tålmodighet.

– Hvem utgjør ditt nye backingband?

– De er fem stykker som kaller seg The Indigo Children, og låter som en mellomting av The Stooges og The Beach Boys. De er helt fantastiske, altså!

– Noen av dem kommer fra gruppa Side Effects, som faktisk spilte support for TSOOL, da de var i type sekstenårsalderen.

TSOOL var et band med flere sterke personligheter. Er det færre egoer å forholde seg til nå?

– Det er ikke så mange egoer i veien, nei. Vi prater ikke så mye med hverandre, vi spiller stort sett, og lager magi. Men det er helt klart det beste bandet jeg har spilt med – de låter helt overjordisk bra!

– Hvilke ambisjoner har du på vegne av din nye plate?

– Å redde verden!

(Ebbots bamserøst bryter ut i en voldsom latter)

– Eh ... ja vel?

– Det er å redde verden fra «skitmusik»! Så ambisjonene er egentlig ikke så annerledes. Å redde verden fra dritt har alltid vært en «mission». Men nå er dritten mer unison, den er på en måte en sterkere kraft.

– Jeg har fått en liten sniklytt på din nye plate. Den er kanskje litt mer pop enn din tidligere musikk?

– Ja, men det er noen rocklåter på den. Plata preges av stor variasjon – den er både harmonisk og avslappet. For meg er det viktig at album er en helhet, at de skal kunne gå på repeat.

– Du er visstnok også en del av et band som heter Five Billion in Diamonds?

– Ja, men det er en helt annen greie. Der er jeg en av tre sangere, sammen med folk fra Portishead og Ocean Blue. Backingbandet består av to stykker fra Spiritualized.

Såpass! Litt av et stjernelag, altså ...

– Ja, også er Butch Vig (Nirvana, Smashing Pumpkins, Sonic Youth, Foo Fighters m.fl. journ.anm) produsent på plata! Om det blir noen turné eller slikt, er jeg ikke helt sikker på, men vi skal vel gjøre noen få konserter. Vi kommer ikke til å være veldig aktive, i alle fall.

– I år er det tyve år siden debutplata til TSOOL ble gitt ut, og nesten tredve siden Union Carbide-debuten. Hva tenker du om det?›

– Vi tenkte i lengre perspektiv på den tida, for det var jo ikke spesielt mange som brydde seg om oss – i alle fall ikke Union Carbide. Den musikken låter ganske tidløst – kanskje på grunn av at vi hadde det litt vanskelig.

– Bortsett fra ditt siste album, hvilken plate er du mest stolt av?

– Jeg er stolt av minst seks av de til platene vi gjorde, men å velge ...

– Det er et vanskelig spørsmål, men jeg er nok mest stolt av andreskiva til Union Carbide, samt første- og sisteplata til Soundtrack.

– Hvordan var det å legge ned Soundtrack, etter nesten tyve år sammen.

– Det var veldig deilig – mot slutten føltes bandet som en berg-og-dal-bane. Vi bestemte oss i 2010 eller 2011 for å gjøre en siste plate pluss turné. Vi fikk tatt avskjed på en ordentlig måte. Det var perfekt.

– Hvilken musikk lytter du på for tida?

– The Loons! De er et garasjerockband fra San Diego som jeg produserte noen greier med for tyve år siden. De ga ut en ny plate i fjor, men jeg har først oppdaget den nå. Skiva heter «Inside Out Your Mind», og er kjempebra!

– Til slutt gir vi deg muligheten til å hilse til dine norske venner, tenker jeg.

– Ja! Jeg lengter etter å spille i Norge. Det norske publikummet er dobbelt så bra som det svenske! Her virker det ofte som om folk kjeder seg, når de er på konsert. Vi har vel ikke booket noen turné enda, men det kommer.

Les også Egon Holstad og Helge Skogs dypdykk i katalogene til Union Carbide Productions og The Soundtrack of Our Lives.