FINN BJELKE (57)

Programleder. Lyn-supporter

– Du sendes til en øde øy og får kun ha med deg én eneste plate. Hvilken?– «Hunky Dory» av David Bowie

– Kult! Det kom mye fint til verden i ´71. Hvorfor akkurat denne? Det er jo mange Bowie-skiver å velge mellom.– Altså, først var det «Ziggy Stardust», jeg oppdaget ham gjennom en trønder som het John, som hadde den med seg på skolen i en dobbelttime sang, på en lørdag.

– Skole på lørdag! Du er gammel!– Hehe. Jaja! Jeg tilhører vel det siste kullet som drev med slikt. Men John spilte altså plata, og da revnet min indre beverdam. Jeg hadde jo en forholdsvis sterk musikkinteresse fra før, med The Beatles som foretrukne favoritter, men dette ble helt definerende for meg. Derfra og ut gikk pengene, jeg jobbet på en kolonialbutikk, til tipakninger med røyk og plater. Jeg har jo engelsk familie, og er fryktelig anglofil, som jeg er stolt av, og her ble jeg bare enda stoltere. Siden gikk jeg videre til en samleplate, og dernest til «The Man Who Sold the World» og «Ziggy Stardust».

– Godt å høre! Alle snakker jo om den Berlin-trilogien til Bowie, men herregud, i 1970, ‘71 og ‘72 ga han ut «The Man Who Sold the World», «Hunky Dory» og «Ziggy Stardust». Det er trilogien sin, det!– Ja, selvfølgelig! Helt enig med deg. Du og jeg er jo så gamle og vise at vi skjønner dette, og er dermed også mer begeistret for Ramones enn iskalde, distanserte Kraftwerk-referanser.

– Amen! Men… «vi»? Du er gammel!– Haha! Ja ja. Uansett, «Hunky Dory» ble en sånn plate der jeg på klassisk, skrotete tenåringsvis følte at platen handlet om meg. Det et eller annet med låtene. «Kooks», for eksempel, som er en av hans mest personlige låter, skrevet direkte til sønnen hans, føltes som det var fra ham til meg. «Cause we believe in you/ Soon you´ll grow so take a chance/ With a couple of Kooks/ Hung up on romancing»

– Nydelig! Er jo sånn det er å være tenåring. Trodde også at alle låtene handlet om meg, jeg. Brutalt da jeg fikk vite at det ikke var sånn likevel. Hvor langt frem i tid forsvarer du Bowies utgivelser? Liker du alt?– Njææ… jo. Altså, selv hans letteste venstrehåndsarbeid har alltid elementer i seg som river ræva av de fleste andre sengevætere.

– Haha! Apropos sengevætere: La du merke til at jeg ikke engang nevnte TILs 0-7-seier mot Lyn på onsdag?– Din megetsigende taushet var vel så patroniserende. Så ja.

– Sorry! Noe hyggelig, da. Du får fritt velge fra musikkhistoriens rikholdige arkiv. Hvilken låt hadde du da valgt å sette ditt eget navn under?– Det trenger jeg heller ikke betenkningstid på, for det er «Waterloo Sunset» av The Kinks.

– Så kult! En helt fantastisk poplåt.– Ja, den er virkelig noe av det fineste jeg vet om. Jeg intervjuet Ray Davies en gang, og han er jo kjent for å være uoffisiell engelsk mester i ljuging. Og han ljugde sikkert da også, men da sa han at «Waterloo Sunset» er noe han skrev efter å ha ligget i en sykehusseng og sett ut. At den er en slags hyldest til absolutt alle som aldri slutter å savne det de kommer fra. Litt sånn «så lenge jeg ser Mjøsa, er det greit», en påminnelse for alle oss engstelige og introverte mennesker om at det nødvendigvis ikke bestandig er så mye bedre eller smartere på den andre siden.

– Så fint! Jeg liker å tro på den løgnen. Har du forresten, sånn apropos, hørt Bowies versjon av låten?– Ja, den er fin den, men er jo originalen som gjelder.

– Det er det. Synes du også at det er litt urettferdig bare å omtale The Kinks som et bra singelband? Skivene deres er jo helt killer. Ikke minst «Something Else by The Kinks», som avsluttes med «Waterloo Sunset» – Ja, erru gææææern?! Men tar du de beste singlene deres, står de overhodet ikke tilbake for The Beatles. Og jeg er forholdsvis glad i the Beatles, for å si det slik.

– Opplest og vedtatt! Til slutt skal du få ta med deg noe ekstra i Lyn-bagen ut på øya. Hva tar du? – Hele Lyn-laget, så skal jeg lese dem leksen! Nei da. Da tar jeg med meg et menneske som er mye klokere enn meg, en slags allrounder, som kan fortelle meg alt jeg til enhver tid lurer på. Da kan jeg spørre om alt, for eksempel «Du, hva er det der slags tre?», så kan han bare svare at «Jo, det der er jo en klassisk sørgepil».