Ukas dypdykk

PJ Harvey - en komplett gjennomgang

Det er i disse dager 25 år siden PJ Harvey debuterte, med singelen «Dress». Nå er hun ute med sitt niende soloalbum, og derfor var det bare på sin plass at Feedback dykket ned i katalogen hennes. Her er således en vurdering av samtlige PJ Harvey-album, anmeldt og ført i pennen av en mildt sagt entusiastisk Egon Holstad.
PJ HARVEY: Hun er så god å spille at hun ikke engang trenger å bry seg med å traktere instrumentene sine på konvensjonelt vis. Det er bare sånn monarker gjør, uten å bli kritisert. Med rette.  
        
            (Foto: Universal)

PJ HARVEY: Hun er så god å spille at hun ikke engang trenger å bry seg med å traktere instrumentene sine på konvensjonelt vis. Det er bare sånn monarker gjør, uten å bli kritisert. Med rette.   Foto: Universal

Hun er en av de få i bransjen man kan enes om at er et geni, et begrep som for lengst har blitt misbrukt så mye at det nesten har mistet sin mening.

Men PJ Harvey er det. PJ Harvey er et geni, og bunnivået er langt over de fleste av henne samtidiges toppnivå. Få soloartister det siste, kvarte århundret kan vise til samme snitt.

Når hun nå er ute med sitt soloalbum nummer ni (pluss to samarbeidsplater med John Parish, en demosamling, samt en BBC Peel Sessions-samler) er det på tide å oppsummere hennes knapt 25-årige platekarriere.

Alle 13 skivene er omtalt, sideprosjektene med John Parish er inklusivt.

Du kan dessuten høre på den kronologisk sammensatte spillelisten mens du leser deg gjennom teksten. Anbefales!

«Dry» (1992)

 

Mitt aller første møte med PJ Harvey er så lenge siden at det var på den tiden de viste musikkvideoer på MTV, enn si spilte musikk overhodet på TV-kanalen med det – per nå – misvisende navnet MTV.

Hver uke hadde de sågar et program med det klingende navnet «120 Minutes» (senere ble det kappet ned i tid og endret navn til «Alternative Nation»). Programmet gikk hver søndag fra 21-23, og der spilte de alltid masse bra, noe som ikke bare er nostalgisk, selektiv hukommelse, men fordi man på månedlig basis oppdaget ny musikk gjennom MTV.

Det var f.eks. dette programmet som hadde premiere på «Smells Like Teen Spirit» i 1991, og her fikk man se videoer med band man selv digget, og som ikke var å få se noe annet sted. Internett var jo ikke funnet opp ennå, og dermed var ikke YouTube der heller.

I 1992 presenterte programlederen, eller video jockeyen, som det het (haha!), en video med ei engelsk dame, med det merkelige navnet PJ Harvey. Låten var «Sheila Na Gig», og jeg husker det som et helt sinnssykt kick. Det var hardt, det var tøft, og det var ei dame.

Så var det å skrive ned navnet på en lapp og bestille plata. Jeg hadde akkurat fått meg CD-spiller, så jeg bestilte CD-singelen til den og låta «Dress», som hadde kommet på tampen av 1991, men som selvsagt bare druknet i grunge-støyen. Da fullengderen kom utpå våren var det virkelig julaften.

England hadde verken noe Nirvana eller en alternativ country-bølge, og PJ Harveys snerrende, kompromissløse og kontante rock representerte på mange måter noe helt nytt; om ikke akkurat revolusjonerende. Hun sang som en litt uflidd Sinead O'Connor, hun spilte elgitar, skrev ekstremt fengende låter og leverte konserter med en selvsikkerhet og intensitet som gjorde at Patti Smith til stadighet ble nevnt som en relevant referanse, og hun var dermed akkurat det England trengte i det kreative rock-vakuumet landet befant seg i.

 

At de attpåtil var en trio gjorde det bare enda mer imponerende. Bare i åpningssporet «Oh My Lover» hører man anslaget av et mesterverk. Den slarkete og coole bassen, det tøffe soundet, og den sørgmodige og krystallklare vokalen som på distinkt britisk-engelsk maner frem ordene.

Jeg spilte den om og om og om igjen, og kunne til min store lettelse registrere at det ikke bare var ei dame med et lykketreff på to låter, men at skiva som helhet holdt mål. Plata er et av de sterkeste debutalbumene fra hele tiåret, et tiår som bugner over av kanoniserte debuter.
Terningkast 6

«Rid of Me» (1993)

 

Andre og siste album som trio. Steve Albini hadde blitt hentet inn som produsent, og nå var vi mange som trodde hun skulle sveipe bordet og ta over verden. Slik ble det (dessverre) ikke helt, men det er ikke synonymt med at skiva ikke holder, det er bare at den er så forbanna streng og – til dels – ganske ugjennomtrengelig.

Jeg har et mæææget ambivalent forhold til Albini som produsent. På sitt beste er han en som evner å hente ut kantete faenskap og de kvasseste sidene fra dem han produserer (Will Oldham, The Auteurs, Pixies, Fred Schneider, Songs: Ohia), mens han andre ganger bare kødder det til (The Stooges, Nirvana). På «Rid of Me» er han i sitt ess, men det kostet nok Harvey noen fans i denne runden.

 

Bare det å gjøre noe så «forbudt» og uforskammet som å covre Dylans «Highway 61 Revisited» til det totalt ugjenkjennelige vitner om ei dame med bein i nesa, et vagt understatement i PJ Harveys univers.

Plata inneholder like fullt noen av hennes sterkeste låter. «50 ft Queenie», «Yuri G», «Snake», «Man-Size» osv. er blant hennes beste i katalogen. «Rid of Me» vil nok alltid være for spesielt interesserte, men vi som elsker den holder den veldig, veldig høyt. Sterk femmer.
Terningkast 5

«4 Track Demos» (1993)

 

Et hvileskjær mellom to skiver, men den er så absolutt verdt å sjekke ut, om man ønsker å utforske Harveys studioarbeid, og dét ønsker man jo.

Dette er demoene hun spilte inn på en firespors opptaker, alene med elgitar, i forkant av «Rid of Me», i en slags pre-prod til skiva. 8 av låtene fant veien til nevnte album, mens 6 av dem forble uutgitte, og finnes dermed kun her.

Skiva er nok mest for spesielt interesserte, men inneholder likevel noen skikkelige gullkorn. «I Can Hardly Wait» ble også en slags hit fremført av Juliette Lewis på soundtracket og i filmen «Strange Days» (låten «Rid of Me» fikk samme ære/skjebne).

Plata hadde også såkalt mid-price-kode, som gjorde at den ble solgt for en hundrelapp (som var billig den gangen), men jeg husker at ei sjappe i byen solgte den som CD-singel, lurt av platas tittel, som altså ikke indikerte at det var fire låter, men innspilt på en firespors båndopptaker). Ikke essensiell å ha, men mer enn interessant for nerder og fans.
Terningkast 4

«To Bring You My Love» (1995)

 

Den slo ned som enn hammer. De som trodde at PJ Harvey var en artist som hadde sullet seg inn i de alternative kretsers irrganger, og at hun hadde gått seg bort i egen særhet, skulle få sine spådommer gjort til skamme og vel så dét. Nå mente hun alvor, og dæven som hun mente alvor.

Hun hadde hentet inn Mark Ellis/Flood som produsent, da mest kjent for å ha rattet lyd for storheter som Depeche Mode, Nine Inch Nails, U2 og Nick Cave & The Bad Seeds. Og skiva låter da også som en million dollar.

Åpnings- og tittelsporet er nesten skummelt i all sin smygende intensitet, og bærer bud om en artist med mye på lager. Så triller det ut det ene eviggrønne sporet etter det andre. «To Bring You My Love» er noe så sjeldent som ei plate helt uten svake spor.

Sjekk denne gullrekka: «To Bring You My Love», «C'mon Billy», «Long Snake Moan», «Down by the Water», «Send His Love To Me», og «The Dancer». Samtlige av disse kunne ha vært gitt ut som singler, men det var bare «Down by the Water» og «C›mon Billy» som fant veien til dette formatet.

Synd. Og ingen av de resterende sporene – «Meet Ze Monsta», «Working For The Man», «Teclo» eller «I Think I'm A Mother» – er heller som fyllstoff å regne.

 

Jeg husker jeg så henne på Rockefeller den påfølgende våren etter release (med Tricky som support, som mange andre var opptatt av, selv var jeg personlig bare totalt forelsket i Polly, og han fikk nå stå der og surre med trip-hopen sin for min del), og det er til dags dato noe av det beste jeg har sett.

Dama kom ut på scenen i en knøttliten, rød kjole, mens hun trampet en stokk i scenegolvet og så olmt på oss med ekstremt lange, kunstige øyenvipper. Herregud, det var så tøft.

Hun spilte så å si hele skiva, men unnlot (skuffende nok) å spille sistelåten, «The Dancer», den intense balladen hvor hun semisimulerer en orgasme. Det var kanskje like greit, da det nok ville blitt for mye for Egon (23 år).
Ei av nittitallets aller beste skiver.
Terningkast 6

John Parish & PJ Harvey» «Dance Hall At Louse Point» (1996)

 

Etter å ha endevendt hodene til fans, med et mesterverk som for alltid vil bli stående som et av de beste fra 90-tallet, fant hun det jaggu for godt å være med sin makker John Parish på ei plate som skulle være grunnlaget for en forestilling med moderne dans (eller omvendt).

Jeg husker iallfall plata som helt ekstremt forvirrende. Hva faen var dette, liksom? Stakkars meg! Ikke skjønner jeg et kvidder av moderne dans heller, og plata skulle vise seg å være ditto uforståelig.

Soundet er spinkelt, låtene tynne fragmenter, der Harvey synger teatralsk og melodramatisk. Å lytte på skiva var som akkurat å ha fått smaken på ost, for så å bryte i seg et kilo med langtidslagret, smuldrende og superstreng Stilton. Den gikk takk og lov kjapt i glemmeboka, og er – om mulig – enda mer skrudd å høre på i dag.

 

Men hun skal ha for å gi faen, for dette var ikke akkurat en kommersiell genistrek. Representanter for Island (selskapet hennes) fikk visstnok helt noia og kalte plata et kommersielt selvmord. Og man heier jo på dem som plager folk i plateselskaper.

Kun én singel kom fra skiva, «That Was My Veil», som muligens kunne vært en hit, om den ble spilt inn med Harvey selv som ubestridt sjef. Husker også at jeg, med vekslende hell, gjorde et iherdig forsøk på å digge den støyende «Urn with Dead Flowers in a Drained Pool».

Men dette var John Parish’plate, og den er således, på mange måter, en parentes i hennes diskografi.
Terningkast 3

«Is This Desire?» (1998)

 

Hennes fjerde album var svært annerledes enn den bejublede forgjengeren, og mange ble også veldig skuffet. Husker også at jeg hørte på den med et undrende blikk. Den skumle og fremoverlente dama på «To Bring You My Love» var nå mye mer introvert, skjør og forsiktig.

Gitarene var plassert i bakgrunnen, og soundet var preget av et mer elektronisk uttrykk, med trommemaskiner og samplinger, noe som ødela mangt et album på denne tiden, da en haug rockartister skulle vise at de også fulgte med i tiden.

I tilfellet PJ Harvey synes jeg derimot kritikken er litt urettferdig, spesielt nå i ettertid. Hun hadde fått med seg Mick Harvey fra Nick Caves The Bad Seeds, Captain Beefheart-kompanjongen Eric Drew Feldman og sine faste partner in crime, Rob Ellis.

Jeg liker «Is This Desire?» veldig, veldig godt, og den har nok stått seg bedre enn mange fryktet da den kom. «A Perfect Day Elise» burde for eksempel vært en storselgende singel, og «The River» (som ikke er en cover av Springsteen, se dét skulle tatt seg ut!) er en av hennes beste innspillinger, og på «No Girl So Sweet» flekker hun tenner og biter som bare faen.

«Is This Desire?» er den PJ Harvey-skiva jeg har spilt mest i ettertid, muligens delvis forårsaket av at de mer allment kjente klassikerne hennes var så til grader ihjelspilt at jeg tok meg mer tid med den. Uansett et bunnsolid, tidløst og svært slitesterkt album. Sterk femmer, dette.
Terningkast 5

«Stories from the City, Stories from the Sea» (2000)

 

Ifølge mor selv hadde de to foregående skivene blitt spilt inn med masse aggresjon og mørke som utgangspunkt, noe som også ble ytterligere supplert med et til dels møkkete og «stygt» sound, og derfor ville hun at «Stories from the City, Stories from the Sea» skulle være overveldende vakker og pen i både innpakning og innhold.

Australske Victor Van Vugt ble tatt med på laget, kjent for å ha skapt grom vellyd for Nick Cave, The Walkabouts, Luna, Beth Orton, Mick Harvey (som visstnok tok han med), The Pogues m.fl. Det gikk jo ganske bra, kan man si. Skiva tok henne igjen til toppen av hitlistene, og ble også en kommersiell kjempesuksess i USA, der den solgte over en million eksemplarer.

 

Den starter da også med krystallklare og gnistrende gitarer (hun er forresten en fryktelig undervurdert gitarist), og en vokalist som høres svært på hugget ut.

Hennes intensjoner bak produksjonen leverer også til gagns, da det er nesten ren honning som renner ut av høyttalerne, med masse luft og vakre detaljer. Duetten med Radioheads Thom Yorke, «This Mess We're in», er dessuten det beste sistnevnte har vært med på (kjør debatt!), og «Kamikaze» høres ut som en snill låt fra «Rid of Me».

Ei bra skive, for all del, men den føles litt «lett» ut sammenlignet med mange av hennes beste. Svak femmer.
Terningkast 5.

«Uh Huh Her» (2004)

 

Et album som sjelden trekkes frem, men det er det ingen grunn til. Skivas er ganske krevende, og den er mer eller mindre innspilt og produsert av PJ Harvey selv, slik hun i sin tid skrudde sammen «4-Track Demos», bare med hennes faste våpendrager Rob Ellis på trommer.

De 14 låtene kunne gjerne vært økset ned til iallfall tre færre, («Seagulls» er for eksempel bare et minutt med måseskrik, noe som iallfall ikke gir ekstrapoeng her i gården, mulig jeg er ødelagt av å bo i Tromsø i 26 år), men også her er det masse bra enkeltspor å hente, som det alltid er med mor.

 

Likevel er det noe av et paradoks at skiva hadde tre singler, flere enn den potensielle hitmaskinen «To Bring You My Love». «The Letter» var et opplagt valg, mens «You Come Through» fremstår som en direkte snål avgjørelse av en singel. «Shame» ligeså.

Den ett minutt lange «No Child of Mine» er for øvrig en smellvakker, akustisk sak, som Patti Smith (den opplagte og stadig tilbakevendende referansen til Harvey) godt kunne gitt ut som «Ghost Dance part II». Men dette er åkkesom hennes første skive som ikke oppleves direkte «viktig».
Terningkast 4

«The Peel Sessions 1991 – 2004» (2006)

 

John Peel, engelsk radio-ikon, dj og journalist som døde i 2004, hadde gjennom flere tiår mange av sine favorittartister i BBCs studioer hvor de gjorde live-opptak for hans radioprogram. Flere av disse ble også gitt ut på plate, og mange av dem overgår til og med flere av artistenes originalalbum, som for eksempel i tilfellene New Order og The Only Ones.

Denne samlingen er, som tittelen antyder, en samling av opptak PJ Harvey gjorde for John Peel, og vi får låter fra hele hennes karriere (til da). De fire første låtene er til og med spilt inn live i studio før hun slapp debutskiva «Dry», og er således noen små rockhistoriske kapittel.

 

Videre er det materiale helt frem til «Uh Huh Her», i tillegg til liveversjoner av låter som tidligere bare har vært å finne som ekstraspor på singler etc.

Hvis man noen gang var i tvil om PJ Harvey er i stand til å spille gitar og synge bra live, burde dessuten denne skiva var det endelige beviset på at tvilen er høyst ubegrunnet og dustete, for PJ Harvey har i godt og vel 15 år vært en av de tøffeste liveartistene i Europa. Har sett henne live fem ganger, og det har variert fra fryktelig bra til helt dustete bra.

På toppen av det hele inneholder innercoveret også en kopi av et håndskrevet brev/minneord fra Harvey til Peel, samt mange fine bilder av de to. Rørende og vakkert, bevares, men først og fremst er dette en skive for folk som allerede er dedikerte fans av PJ Harvey. Og vi ble svært glade.
Terningkast 4


«White Chalk» (2007)

 

«Hva nå, Polly?», husker jeg at jeg skrev som overskrift (i en anmeldelse i ei annen blekke) da denne kom ut for 9 år siden. Mange var helt over seg over hvor dundrende genial og modig hun var her, på ei skive spilt inn mer eller mindre bare med henne og et piano.

Eric Drew Feldman og John Parish er fortsatt med, men musikken er dramatisk annerledes enn tidligere. Alt som kan minne om rock er borte. Det er ingen fuzzgitarer, ingen kvasse kanter og minimalt med energi igjen.

I stedet er det et album hvor PJ Harvey utelukkende leverer lavmælte og tandre låter, forsiktig arrangert med et piano, akustiske gitarer, harpe, banjo, klirring i vinglass og lett perkusjon. Resultatet er ei skive som funker sånn passe, og jeg husker en underliggende følelse av at det var en artist som prøvde å teste fansen sin, ved å gi ut kunst, og ikke musikk.

 

Problemet med skiva ligger ikke i at den er helt nedstrippet og nedpå. Snarere heller er det låtene hennes som ikke bærer over hele fjøla, og akkurat dette var og er svært skuffende og ikke så rent lite overraskende. Platas 11 låter varer kun i 33 minutter, men det oppleves som iallfall det dobbelte.

Det albumet av henne jeg har spilt færrest ganger, og fuglene skal vite at jeg har prøvd. Er fortsatt usikker på hele albumet, men på en sprø måte liker jeg at den er der. Jeg er sågar åpen for at det er jeg som ikke forstår. Og det er helt greit.

Men denne orker jeg altså nesten aldri mer å ta frem, selv om hele tre enkeltspor har funnet veien til spillelista. Det siste lar jeg vippe skiva opp et knepp fra hva jeg i sin tid ga da jeg anmelde den. Jo da, selv jeg kan ta feil (men aldri skikkelig, her snakker vi små nyanser).

Når hun på slutten av «Piano» sårt falsettsynger «Oh God, I miss you! Nobody's listening!», føles det heller ikke fritt for at jeg er enig, om enn på litt gale premisser.
Terningkast 4

PJ Harvey and John Parish «A Woman a Man Walked By» (2009)

 

Nytt sideprosjekt med John Parish, men denne gangen var Harveys navn satt fremst, og jeg liker å tro det betyr at PJ Harvey hadde mer kunstnerisk kontroll enn på den enormt forvirrende forgjengeren som kom 13 år tidligere.

Hun gjorde det ikke lett for seg selv nå, good ol’Polly. «Uh Huh Her» var et knepp ned på kvalitetsskalaen hennes. «Peel Sessions»-plata var et samling med liveopptak gjort for radio. «White Chalk» var et album man måtte være ganske knallhard fan i utgangspunktet for å gi tilstrekkelig med tid.

Det er noe grunnleggende problematisk med denne rekken av skiver fra PJ Harvey. Det begynte å bli lenge siden noen ropte «MESTERVERK» til noe av det hun spilte inn, men jeg er samtidig svak for artister som bare følger eget forgodtbefinnende og gjør som de vil.

 

Denne gangen var da også skiva betydelig mer tilgjengelig enn 1996-utgivelsen «Dance Hall At Louse Point», med opptil flere bra låter i forståelig innpakning. Enkelte låter er, som på forgjengeren, bygget rundt nokså spinkle rammeverk, men brytes jevnt opp av harde, bluesbaserte låter.

Ikke gæren, altså, men vi snakker om PJ Harvey her, og da når den ikke helt opp, og samarbeidet med Parish fremstår – igjen – som noe av et sideprosjekt.

Men ubehaget meldte seg likevel med tiltagende trykk: Hadde hun gått tom? Hadde hun seilt inn i ei råk av vrien kunst og angst for kommersiell suksess, med underlige og utilgjengelige skiver som resultat? Neeeeeida, mor hadde mer i ermet. Selvsagt hadde hun dét.
Terningkast 4

«Let England Shake» (2011)

 

«White Chalk» var, uansett hva man måtte mene om dens kvaliteter, et slags sidespor. I mellomtiden hadde hun også sluppet duo-album nummer to med John Parish. Var hun rett og slett i ferd med å miste det, altså avsløre at hun var et vanlig menneske med flere svakheter enn styrker?

«Let England Shake» svarer effektivt, for det er lyden av et genis tilbakekomst. Som om hun bare har tenkt at «Nei, nå er det altså så mye meningsløs drit som kommer ut her til lands, at nå får Mor ta saken i egne hender og gjøre noe med det». Og dæven, det var en jobb hun tok på ramme alvor.

Bare de skumle pressebildene som kom i forkant, med mor i snåle klær og ravnefjær på hodet, indikerte at noe spesielt var på gang. Og klart, det kunne selvsagt være at hun helt hadde gått fullstendig fra vettet, men det hadde hun jo ikke.

 

Som tidligere hadde hun samarbeidet med John Parish og Mick Harvey, og denne gangen er det igjen gitaren som står i sentrum, rene gitarer, da dette er et uendelig vakkert og melodiøst album, og der hun synger bedre enn noensinne (så ufattelig irriterende med sånne forbanna flinke folk, som later til aldri å miste talentene sine).

Faktisk er skiva riktig så tilgjengelig, selv om man overhodet ikke finner musikk som høres likedan ut. Begrepet unikt henger nemlig tjukt og tydelig over det hele.

Man skal være forsiktig med å ta i bruk ordet «mesterverk», for ikke å si «geni», men dette er i sannhet et purt mesterverk, og noe av det beste jeg har hørt av musikk etter millenniumsskiftet. Og dette er det man før kalte et skikkelig album, der låtene står rygg mot rygg og danner en helhet som utgjør mer enn bare sammenlagtsummen av enkeltsporene.

Tekstmessig er hun også ekstremt på hugget, med ei skive som behandler hennes elsk/hat-forhold til England, og som selv protestmestere som Dylan, Ochs, Seeger, Guthrie og likesinnede ville nikket anerkjennende til. Men dette er ikke tradisjonell årgangsvisesang, men ny rockmusikk anno 2011.

 

Det er usminket, hardt og brutalt og vakkert på en og samme gang, og fremføres med en ekstrem troverdighet, som gjør at det aldri høres verken kokett eller tilgjort ut. Sjekk bare ut platas høydepunkt «The Glorious Land». Jøye meg, for et epos av en tekst og melodi.

Knappe tjue år etter debuten var det igjen PJ Harvey som førte an britisk rockmusikk. Med «Let England Shake» feide hun unna all motstand, og gjorde det klinkende klart at ingen på De britiske øyer var i nærheten av å gjøre henne rangen stridig som musikkens Queen of England, mannlige monarkkandidater inklusiv.
Terningkast 6

«The Hope Six Demolition Project» (2016)

 

Forgjengeren «Let England Shake» er ei av de beste platene, om ikke den beste, jeg har hørt på denne siden av tusenårsskiftet. Å følge opp noe slikt er tilnærmet umulig, men hun har gjort det før, og ordet «forventning» foran denne skiva er vel å anse som en stusslig underdrivelse.

PJ Harvey har foretatt mange musikalske hamskifter siden hun singeldebuterte for 25 år siden, men denne gangen beveger hun seg ikke veldig langt fra forrige album.

Det er sparsommelig med teknisk info i disse dager (så kult om man f.eks. kunne fått tekster på låtene og en oversikt over hvilke musikere som spiller sendt på mail i forkant. I motsetning til lydfilene er jo ikke slikt hemmelig på noen måte), men det ser ut som om hun har med seg sine faste samarbeidspartnere Flood og John Parish, samt innleide tjenester fra Terry Edwards og James Johnston. Mick Harvey later til å være ute av bandet siden sist.

Skiva er blitt til over en periode på over fire år, der reiser til Afghanistan, Kosovo og USA har dannet det tematiske bakteppet. I tillegg er skiva spilt inn i et studio i London, der publikum har kunnet bivåne det hele gjennom en glassvegg.

Kjenner jeg får litt angst for i overkant høy kunstfaktor av slikt, men det er jo egentlig bare å ignorere, da det er den ferdiginnspilte musikken vi her skal forholde oss til. Takk og lov.

Forrige gang var det hjemlandet hennes som fikk passet solid påskrevet, mens tittelen denne gang henviser til det amerikanske «HOPE VI»-prosjektet, et statsstyrt renoveringsprosjekt der nedsarvede boligområder med høye kriminalitetsrater har blitt revet ned og erstattet med boliger av en høyere standard, som igjen har resultert i at tidligere beboere har blitt økonomisk presset ut av sine egne hjem.

Denne sosiale ryddesjauen gjorde Harvey opprørt, etter å ha sett det på nært hold i Washington D.C. i lag med fotograf og filmskaper Seamus Murphy, guidet av en journalist i Washington Post.

Åpningssporet «Community of Hope» er da heller ikke til å misforstå. Etter først å beskrive de slitne bygningene, med deres historikk og kulturelle betydning og referanser, repeterer hun sårt «They´re gonna put a Walmart here», som virkelig ikke er en feirende salutt.

Hun har allerede rukket å terge på seg flere lokale politikere i hovedstaden, som har kommet tildels kraftige motreaksjoner, der hennes lyriske og musikalske evner trekkes i tvil og latterliggjøres i grelle bilder. Da har man som regel gjort noe rett. Indignerte maktmennesker er som oftest en bekreftelse på at man pirker i noe essensielt.

Harpeinstrumentet fra «Let England Shake» er satt mer i bakgrunnen og erstattet med saksofon, som for det meste brukes mer som et ekstra bassinstrument (ikke tenk Åge & Sambandet, men mer Morphine, i fall du følte deg kallet) som gir lyden mer bunn. Unntaket er «The Ministry of Social Affairs», der bråket i The Stooges’ uforståelige «L.A. Blues» rinner meg i hu.

Ellers er det mye ved det samme som ved forrige verk. Produksjonen er myk og varm, og låtene bygges rundt hennes karakteristiske og glassklare stemme, ofte i falsett; med proper, engelsk diksjon. Singelen «The Wheel» kunne lett vært et spor på forgjengeren, samme den fabelaktige «Orange Monkey», der hennes lyse vokal underbygges av de grove herrestemmene som ligger i bunnen.

Skiva har ingen direkte svake låter, og det høres foreløpig ut som et sterkt PJ Harvey-album, altså langt bedre enn det meste annet der ute, men etter å ha bikket 10 runder på hele plata er jeg ganske klar på at hun ikke leverer like bra som sist, for da var jeg helt sjokkert på samme stadium.

Men hun opererer i en slags egen parallell liga, der det nesten er urettferdig for andre å bli sammenlignet med henne. Og det er null tretthet eller kreativ tørke å spore her.

«The Hope Six Demolition Project» er nok en solid tilvekst til av de sterkeste artistkatalogene fra de siste 25 år. Og selv om det har vært verdt ventetiden, håper jeg det ikke tar enda fem år til neste gang.
Terningkast 4 (justert ned et knepp siden anmeldelsen ble skrevet)

Epilog: PJ Harvey er for undertegnede den viktigste og beste soloartisten siden 1990, med Nick Cave som en reell utfordrer. I så måte kan det jo skytes inn at de skulle ende opp med å samarbeide musikalsk, et samarbeide som gikk over i mer ehhh... utenomsportslige stratosfærer.

Hans nedstrippede mesterverk «The Boatman's Call» er i følge ganske sikre kilder skrevet som et break up-album etter at det korte og intense forholdet tok slutt, noe låter som «West Country Girl», «Black Hair» og «Green Eyes» mer enn antyder. Ergo tenker jeg vi lar PJ Harvey stå som en foreløpig moralsk 2-1-vinner.

Og så en liten personlig kjepphest og potensiell brannfakkel: PJ Harvey sammenlignes ofte, forståelig nok, med Patti Smith. Smith har selvsagt et massivt navn, og tilhører en av overskriftene når rockens historie skal skrives.

Da PJ Harvey debuterte i 1991 var Patti Smith 45 år. I dag er Harvey 46, og det er følgelig naturlig og på sin plass å sammenligne de to.

Smith kom inn som en orkan på midten av 70-tallet, og hun leverte fire klassikere på fem år, men har senere slakket veldig ned på tempoet. Det er også alltid disse fire platene hun blir vurdert etter. Totalt står hun med 11 utgivelser.

PJ Harvey har i dag ni rene studioalbum (pluss de med John Parish), og det føles som hun har uendelig mye mer å komme med. Hennes aller beste er sågar ei skive fra 2011, og hun viser dermed at hun fortsatt evner å både overraske og bringe noe nytt til torgs.

En utgivelse med PJ Harvey føles fortsatt som noe så sjeldent som svært viktig. Så, ja, jeg holder henne foran Patti Smith. Og jeg tar, som sagt, nesten aldri feil.

Til sommeren er PJ Harvey booket til både Øyafestivalen og Roskildefestivalen. Ergo får vi som bor i nord bare fortsette å vente på at hun skal komme å drysse musikalsk magi over oss. Ja, også må vi spille skivene hennes. Masse!

Og husk, ikke for Guds, men din egen skyld, å sjekke ut den fjonge spillelisten!