Musikkommentaren

«Bransjen suger fortsatt»

Record Store Day er i ferd med å bli et uvesen som i bunn og grunn bare handler om å suge ut enda mer penger fra dem som fra før støtter opp om plateindustrien.
RECORD STORE DAY: Platesamlere har nå fått en egen dag der de kan være enda mer idioter enn de er resten av året. Her fra årets salg i Amoeba Music i San Francisco, en av verdens største, uavhengige platebutikker. 

RECORD STORE DAY: Platesamlere har nå fått en egen dag der de kan være enda mer idioter enn de er resten av året. Her fra årets salg i Amoeba Music i San Francisco, en av verdens største, uavhengige platebutikker. 

«Record Store Day» (RSD) er en happening som hvert år finner sted den tredje lørdagen i april. Ideen var god til å begynne med, fra de amerikanske grunnleggerne av det.

Masse uavhengige platesjapper bukket under, og noen følte de måtte gjøre noe. Tiltaket ble å etablere en egen dag, der kun disse butikkene skulle få tilgang på begrensede opplag av skiver utgitt bare for denne dagen.

Disse kunne de selge dyrt, og de ville ikke være å få tak i andre steder, andre dager. Men nå har hele hopprennet blitt bare nok en forlenget kleptoman parasitthånd ned i lommene på trofaste vinylkunder, primært ledet an av de store plateselskapene. De kyniske køddene.

Jeg vil anta at undertegnede er midt i målgruppen for dette konseptet. Jeg er fortapt i vinyl og den evige jakten etter fysiske utgivelser med band/artister jeg digger og vil ha skiver fra.

Likevel har jeg begynt å få hele RSD kraftig i vrangstrupen. Én sak er at kjedene, som for eksempel Platekompaniet i Norge, nå klarer å skaffe til veie masse av disse RSD-produktene, og selger dem via sine hjemmesider.

Bare det at en kjede kan selge et produkt ment for å hjelpe dem som ikke tilhører nettopp en kjede er i seg selv det vi på norsk kaller en «contradiction in terms». Det blir som om vi skulle ha en dag for å feire uavhengige mikrobryggerier, og Ringnes og Budweiser skulle melke fortjenesten ut av tappekranene til Hard Rock Café.

Ja, også kunne de små og uavhengige få være med på festen. For old times´ sake. Ironien er lattervekkende. Og det er ikke pent å se på.

I tillegg har de store plateselskapene begynt å utnytte RSD til å tyne ut enda mer penger fra plater og musikk de allerede har solgt mange ganger før, i nye innpakninger. Plater som først er solgt på vinyl, deretter solgt på CD, så gitt ut via strømmetjenester og nå igjen finner veien til riller.

RSD er bare nok en mulighet til å skvise ut den siste rest av fukt i en allerede dampveivalsflatklemt sitron. Det hele er så skrudd og lite sjarmerende at det er til å bli motløs av.

Jeg er musikkfan. Jeg har alltid brukt masse penger på musikk, og jeg gjør det fortsatt. Jeg har kjøpt den samme musikken et utall ganger, og er med å opprettholde idiotien, hundre prosent frivillig og med overlegg. Men selv sånne som meg har en ytre smerteterskel, og nå er det pinadø nok.

Når de store plateselskapene trykker opp tidlige bonus-CD-er som «eksklusive» vinylutgaver, føler jeg meg lurt. Og jeg tør ikke tenke på hvordan det er for dem som samler på Metallica, Jethro Tull eller Iron Maiden.

For disse RSD-platene er også priset helt latterlig høyt. En dobbel-LP med soundtracket til filmen «Heartworn Highway», som jeg i utgangspunktet kunne tenkt meg, trykkes opp på fascistbrun vinyl og pakkes inn i ei treeske og selges for over 2000 kroner.

For musikk man altså allerede har. At Townes Van Zandt-låten «Waiting Around to Die» er høydepunktet, blir liksom bare å gni det inn i ytterligere mengder grovsalt. Når man i tillegg vet at mange av dem som møter opp og stiller seg kø utenfor platesjappene den aktuelle datoen, bare gjør det for å kjøpe skivene og legge dem ut på eBay til enda høyere pris, kjenens det - om mulig - enda mer fortærende.

Det humoristiske her er at flere av skivene gis ut under lovnad om at det blir samlerobjekter. Men slik blir det nødvendigvis ikke heller. RSD-produktene blir andrerangs samlerobjekter. Og det er ikke spesielt kult. Jeg får lyst til utelukkende å spille digitale filer, i barnslig protest.

Jeg drev selv ei platesjappe i mange år, og hadde selvsagt ikke hatt noe valg om jeg fortsatt gjorde det. RSD hadde vært gode penger, og det hadde vært galskap ikke å ta del i det. Så jeg skjønner selvsagt de uavhengige sjappenes deltagelse i det kulturelle galehuset.

Et klassisk eksempel på «fangens dilemma», der man kan stå utenfor å se at de andre tjener penger, og der man selv taper. Derfor må man være med. Men det er ikke spesielt stilig å se på.

Samme er det for mange av oss som samler på skiver. For den liveskiva til The Cramps har jeg skikkelig lyst på.

Det er hardt å være mann.