ROBERT DYRNES (43)Bookingsjef Buktafestivalen, daglig leder ved platebutikken Backbeat
– Du blir plassert på en øde øy og får anledning til å høre på kun én eneste plate, før noen kommer og redder deg. Hvilken?– «New York» (1988) med Lou Reed.
– Knall! Elsker den selv, og mener sågar det er det siste skikkelig bra albumet til verdens beste surpomp. Det er urovekkende lenge siden den kom. Når hørte du den først?– Ja, jeg kjøpte den omtrent da den kom ut. Reed er jo en jeg elsker og hater, en sær og rar fyr, men tror det var litt derfor jeg likte ham også. Han var en mann som egentlig aldri ville være ikon, men som likevel ble det, og så prøvde han nok litt for hardt ikke å være det.
– Amen! Jeg visste du var fan av Lou, men trodde personlig at du skulle velge debuten til Velvet Underground, bandet han var sjef i. Hva setter du høyest, Lou eller Velvet?– Altså, jeg oppdaga ham gjennom Velvet Underground. Husker jeg var på bilferie med foreldrene mine, jeg var vel rundt 12, og leste de «Rockens historie»-bøkene, og der leste jeg om VUs «White Light/White Heat». Så brukte jeg alle pengene mine på å kjøpe den skiva på en platebutikk i Molde. «Fy faen, dette var rart!», husker jeg at jeg tenkte da jeg hørte den.
– Haha! Men var det ikke gøyere slik? At man tvang seg selv til å digge skiver, fordi man hadde kjøpt dem og ikke hadde noe annet?– Visst visst! Jeg hadde jo brukt alle pengene mine, og da hadde jeg ikke noe valg. Jeg måtte like den! Men jeg velger «New York». Er personlig ikke så opptatt av tekster i musikken, men akkurat på denne plata er surpompen i sitt ess, der han synger om de mørke sidene i samfunnet; om knarkere, blakke folk, transvestitter og hans forakt for autoriteter.
– Han kunne dette, Lou. Prøvde du noen gang å booke ham til Bukta?– Ehh… ja. Det var en vanskelig elsk/hat-greie, for de du liker mest, skal du ikke jobbe tettest med. Har sett ham live en del ganger, og hadde egentlig ikke noe lyst til å møte ham. Fikk uansett nei den gang, men senere fikk vi tilbud om å ha ham til å fremføre hele «Berlin»-skiva live. Da hadde jeg akkurat sett ham gjøre en helt elendig konsert på Norwegian Wood, og jeg fryktet at det ville bli en ren katastrofe på Bukta, med kø ut av området, og der jeg til slutt ville stått alene i Bukta og digga det. Så jeg takket høflig nei. Heldigvis og dessverre.
– Haha! Du & Lou! Enn hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet en låt, hvilken hadde du da landet på?– «The Stand» (1983) med The Alarm.
– Haha! Artig! Jeg kjøpte den både på 7- og 12-tommer. Kjøpte sågar det meste som kom etterpå, til og med soloskiva til gitarist Dave Sharp. Du?– Klart! Mener jeg så dem på TV, en musikkvideo på et sånn jalla TV-program på NRK, tror det var Zikk-Zakk, og den bare traff med én gang. En veldig kort og kul låt og jeg var fullstendig solgt. Altså, jeg hadde piggsveis til langt ut på 90-tallet pga. The Alarm! Og jeg har alle skivene deres, til og med walisiske språkutgaver. Haha! – Jeg var ekstremt trofast, og holdt derfor med og var stuck med dem. Det toppet seg da jeg var i Texas på SXSW for noen år siden, og jeg så vokalist Mike Peters fremføre Alarm-debuten alene, med trommemaskiner og greier. Hadde med meg kona, og hun bare rista på hodet. Det var nesten ingen folk der og heeeelt på grensen til superpatetisk. Men, faen heller. Jeg digger The Alarm! Og de hadde masse bra B-sider på singlene!
– Med trommemaskiner! Hahaha! Gud hjelpe, så trist. Apropos B-sider med The Alarm, så digga jeg «Majority», B-sida på «Strength»-tolvtommeren.– Ja! Den er jo dritbra! Jeg tror jeg dropper Lou Reed og tar med meg den i stedet!
– Haha! Her snakker vi smal nerdesti. Du får med deg en ekstra ting ut på øya. Hva surrer du fast i redningsflåta?– Da tar jeg med meg det største stereoanlegget som finnes, så skal jeg pinadø spille The Alarm så drithøyt at alle på alle naboøyene får øyne og ører opp for dem.
– Den er grei. Vi sender nabovarsel og advarer mot The Alarm-alarm!
