Ukas låt

«Nå vil jeg sniffe lim!»

Noe av det beste som ble laget av hard rock på 90-tallet.
FLUID: De slo aldri gjennom, men var likevel noe av det beste som kom ut av den såkalte grungebølgen. «Black Glove» fra den seksspors EP-en «Glue» er ukas låt. 

FLUID: De slo aldri gjennom, men var likevel noe av det beste som kom ut av den såkalte grungebølgen. «Black Glove» fra den seksspors EP-en «Glue» er ukas låt. 

Rundt 1990 var Denver-bandet Fluid et navn som ble stadig oftere nevnt som Det Neste Store. Nirvana hadde gitt ut en fullengder og to EP-er, og Mudhoney var allerede et navn langt utenfor USA. Fluid var av flere regnet som enda bedre enn begge disse.

Et formidabelt liverykte, med konserter som gikk over stokk og stein, og en frontfigur i den smukke og utemmede John Robinson, gjorde at de ble namedroppa i intervjuer av alt fra produsenter til musikkjournalister til andre band.

I 1989 hadde SubPop sluppet fullengderen «Roadmouth», ei skive som er habil, men ikke noe mer. Gullet lå derimot og ventet i form av en seksspors EP, som for undertegnede er noe av det aller beste som ble laget av hard musikk på hele nittitallet. Og det mener jeg 100 prosent bokstavelig. Og med patos.

EP-en «Glue» var en helt ubeskrivelig sterk oppvåkning. Seks låter helt uten dødpunkter, og fremført av et band så sultent, så aggressivt, så kompromissløst, så velspilt og så sanseløst på hugget at det er til å besvime av den dag i dag.

For dem som liker den tidlige og mer punkrockorienterte utgaven av det norske bandet Gluecifer, er «Glue» (den språklige likheten er tilfeldig. Jeg har spurt) en automatisk garanti for lytteropplevelser over det normalt ekstatiske, og medlemmene i O-Men (som senere ble til Gluecifer) var da også superfans av EP-en, og spilte den nærmest i filler, akkurat som undertegnede.

At Fluid hadde The Stooges mer eller mindre skrevet i panna talte ikke akkurat imot dem heller. Låten «Black Glove» var sågar i repertoaret på Gluecifers første øvinger, men ble droppet da de følte de ikke helt klarte å nå helt opp til samme nivået. Akkurat der tviler jeg litt, men det er nå en annen sak.

Men låten er helt sjukt tøff, og merkelig forbigått, da den fullstendig drar skinnet av grungepølsa og rundjuler Pearl Jam, Soundgarden, Alice In Chains og Stone Temple Pilots på flatmark, med begge hendene på ryggen. Ingen av låtene ble gitt ut som singler, og detg er da heller ikke bare «Black Glove» som skinner av rent gull her.

Det vanvittige med «Glue» (skiva, altså) er at det ikke er noe som ligner på en svak låt. Den åpner med en eksplosjonsartet cover av the Troggs «Our Love Will Still Be There», og så bare øser de på med et voldsverk av ei skive som overhodet ikke står noe tilbake for det beste som kom ut av Nirvana, Mudhoney eller noen av deres samtidige musikalske artsfrender.

Og nevnte jeg trommis Garrett Shavlik? Ikke det, sier du? Da gjør jeg det: Garrett Shavlik. Dæven, for en trommis! Hør bare hvordan han klasker i stykker batteriet på «Black Glove». Psyke Psatan, og stakkars, stakkars, STAKKARS trommeskinn.

I tillegg må SubPops eminente husprodusent Jack Endino hylles for en sylskarp og røff produksjon som kler bandet aldeles fantastisk.

Vi var mange som trodde den neste skiva skulle ta Fluid opp i det kommersielle tetsjiktet, men det skjedde dessverre ikke. Bandet signerte med det Walt Disney-eide Hollywood records, Smashing Pumpkins- og Nirvana-produsent Butch Vig ble hentet inn, men de låt ikke lenger like friske og fandenivoldske.

Kanskje hadde de bare i seg en seksspors EP? Ikke vet jeg, men de ble iallfall oppløst kort tid etter oppfølgeren, og oppnådde aldri kommersiell suksess eller berømmelse.

For undertegnede vil de likevel alltid stå for noe av det beste som kom ut i et tiår der fryktelig mye meningsløs dårlig rock ble hyllet som genial.

EP-en er dessverre ikke gjort tilgjengelig via strømmetjenester (som jo er litt artig også), men det ble laget en slags video av den, og den kan du bivåne her. Fest sikkerhetsbeltene og la deg rive med.