INGERID STENVOLD (38)Journalist og programleder

– Du blir plassert på en øde øy og får høre på kun én eneste plate før noen kommer og redder deg. Hvilken?

– Siden «gentleman», i store anførselstegn, Finn Bjelke allerede har tatt Bowies «Hunky Dory» i denne spalten, føler jeg meg tvunget til å velge en annen, så da blir det «Born to Run» av Bruce Springsteen.

– Ikke noe dårlig valg, det! Åtte låter på 40 minutter. Et nesten perfekt stykke rock. Hvorfor akkurat denne? Er jo noen å velge mellom når det kommer til Brooze.

– Nei, her tok jeg innover meg situasjonen, altså at jeg er plassert på en øde øy, og der er det naturlig nok litt ensomt, stille og rolig, og da trenger jeg noe som kan få meg opp om morran, for det blir nok viktig å beholde livsgnisten der ute. Og da syntes jeg f.eks. «Darkness on the Edge of Town» passet litt dårlig.

– Haha! Ja, darkness er kanskje ikke det man trenger uti havgapet, selv om jeg personlig heller mot nettopp den.

– Joa, men «Born to Run» er jo også ganske så sammensatt, fra helt herlige og rett frem straighte rock’n’roll-låter som «Thunder Road», tittelsporet og den litt, for denne plata, atypiske «Jungleland», så jeg hadde nok ikke kommet til å kjede meg heller.

– Indeed! Husker du når du hørte den først?

– Ja, det husker jeg. Det er jo mine tre eldre brødre som har vært veien min inn til musikk, og det var min yngste bror Helge som pusha på meg Springsteen i sin tid, og det var bra tidlig, altså. Men jeg husker godt at vi satt og så på vinyl-covrene.

– Vet du i så måte en bra fun fact om «Born To Run»-coveret?– Ehh… nei.

– Det er den eneste Springsteen-skiva der noen andre enn bare Brooze er avbildet, nemlig Clarence Clemons.

– Jøss, der ser du. En lærer stadig. Og Clarence, da, den eneste som får lov å spille så mye saksofon så ofte han vil. Men Bruce, altså. Husker hvor sjokkert jeg ble da jeg så den konserten fra Hammersmith Odeon, i London i 1975, der han freser gjennom låtene, så energisk og tøff at det er en fryd.

– Det ser ut som det er ingenting mer i hele verden han har lyst til, der han spretter rundt og flekser muskler han ennå ikke har fått. Samtidig som det ligger en sånn blodseriøs, gammaldags yrkesstolthet bak. Og da var han jo bare en liten, enkel unggutt på 25 år fra New Jersey. Tenk å lage sånne mesterverk i så ung alder. Sukk.

– Sukk! Hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet noen andres låt, hva hadde du da landet på?

– «God Only Knows» av The Beach Boys.

– Den er fra 1966. Ingerid, er du en gammel mann fanget inni en ung kvinne!

– Haha! Nei da! Kunne godt gått ytterligere tilbake, til Beethoven, for det hadde jo blitt noen på B! Poenget er at du må ikke tenke sånn. Vi er unge mennesker! Og bra musikk er bra musikk.

– OK, kjøper den. Beach Boys er uansett et klassisk band jeg respekterer, som jeg ikke har noe imot, som har inspirert masse jeg digger, men som ikke gir meg noen verdens ting når jeg hører på det. Så: Forklar hvorfor jeg tar feil.

– Nei, feil og feil. Men «God Only Knows» er bare en sånn låt jeg alltid har vært kjempeglad i. En liten, lavmælt, unnselig sak, som er en kjærlighetshyllest til en person, og som gir meg en tåre i øyekroken hver gang. Altså, hvis jeg hadde klart å skrive noe som gjorde at noen andre fikk en tåre i øyekroken hver gang, hadde jeg vært fornøyd.

– Hehe. Vanskelig å krangle på den! Og tenk at den bare var B-sida på «Wouldn’t It Be Nice»! De kunne skrive poplåter, de strandgutta.

– Ja, herregud. Det er noe med den vakre melodien, de vanvittige harmoniene og den bakenforliggende galskapen som ligger baki der et sted.

– Ikke rart John Lennon visstnok holdt på å klikke da den kom ut. Du får med deg en ekstra ting ut på øya. Hva?

– En skikkelig, skikkelig, stor matpakke, for å unngå lavt blodsukker, som en slags fredsskapende ingrediens, og som jeg kunne tæret på frem til jeg lærte meg å jakte på dyr og spikke meg fiskestang. Og den matpakken må inneholde masse gluten, altså!

Ja! «Uten gluten» er et fryktelig slagord. Elsker gluten! Masse, deilig, blodfersk gluten! Mmmm!

BRUCE SPRINGSTEEN «Born to Run» (1975)