Ukas dypdykk

«Ricochets - Norges beste rockband?»

Svar: Ja. Her skriver Egon Holstad hvorfor han mener det, i tillegg til å omtale alle deres tre album.
RICOCHETS: I noen år var de noe av det beste vi har sett og hørt av rock her i Norge. I hvert fall mener artikkelforfatteren det. 
        
            (Foto: Kong Tiki)

RICOCHETS: I noen år var de noe av det beste vi har sett og hørt av rock her i Norge. I hvert fall mener artikkelforfatteren det.  Foto: Kong Tiki

Mitt første møte med Ricochets var en opptakskassett fra ei øving de hadde hjemme i Fredrikstad i 1998. En kompis av meg hadde fått maset seg til den fra bandet etter å ha sett dem live, og en kopi av denne ble så sendt i posten til Tromsø.

Hør Egons spilleliste med hans Ricochets-favoritter

Jeg trodde ikke mine egne ører og holdt på å drite på meg, så sjokkert var jeg. Selv en andregenerasjonskopi på kassett fra ei øving greide ikke å skjule for et monster av et band dette var.

 

De hadde en trommis som slo helt vilt, en bassist som hørtes ut som han aldri hadde gjort noe annet, en gitarist som, nærmest tilforlatelig, klasket ut lag på lag med tøffe riff og - ikke minst - de hadde en vokalist av en annen verden.

På denne tiden var enmannsselskapet Crypt Records i USA labelen som serverte oss den beste, harde rocken på kloden, med røtter i punk og garasje (The Oblivians, The Jon Spencer Blues Explosion, Thee Mighty Caesars, The New Bomb Turks, The Dirtys, The Devil Dogs, Nine Pound Hammer m.fl.).

Ricochets kunne lett vært spydspissen til rockgründer Tim Warrens etikett. Så jævlig bra var de. Bare så synd de aldri rakk å bli kjent over Dammen. Amerikanerne ville elsket dem.

Dette kassettopptaket er til dags dato et av mine største kick på musikk. Kom dette virkelig fra Norge? Og fra hvilket forpint sted? Fantes de på ordentlig? Kunne dette være ny musikk? Det kom fra Norge. Fra Fredrikstad. Det var høyst reelt. Det var fra sin samtid (1998).

Og bare for å avklare noen habilitetsproblemer her. To av låtene fra denne seksspors kassetten dannet grunnlaget for bandets debutsingel, den knallharde og desperate «Devil Inside», utgitt av Dead Kool Records. B-siden var en helt vill versjon av ELOs «Don’t Bring Me Down». De fire resterende låtene møtte en annen skjebne.

 


Etter å ha ringt masse rundt, kom jeg til slutt i kontakt med gitarist Alex-Kloster Jensen. Jeg må virkelig ha vært en pågående og masete fyr, sikkert helt på grensen til det diagnostisk gærne.

Jeg fortalte ham at dette opptaket var noen av det tøffeste jeg noen gang hadde hørt av musikk, og således at dette var noe jeg ville gi ut på sjutommer.

På denne tiden var slikt mye mindre vanlig enn i dag. Alex’ logiske oppfølgingsspørsmål var selvsagt at han ville vite hvilket plateselskap jeg representerte, noe jeg skuffet måtte meddele at jeg ikke på noen måte gjorde. Jeg bare jobbet i ei platesjappe og booket band i Tromsø.

Dernest spurte han, logisk og forståelig nok, hvordan jeg da hadde tenkt å gi ut en firelåters singel (Dead Kool hadde allerede fått de to første), sånn siden jeg ikke hadde noe selskap.

- Da skal jeg for faen lage et selskap!, brølte jeg truende tilbake. Noen dager senere lå det en CD i posten. Disse fire låtene skulle bli utgitt under tittelen «The Drinkin’ EP». Ricochets hadde fått meg over i nok en avgreining av platebransjen, og singelen ble utgitt i 500 eksemplarer, på fem forskjellige farger. Det skulle bli starten på et langt og intenst, musikalsk kjærlighetsforhold. Fra min side, i hvert fall.

 


Og dermed er mine habilitetsproblemer fremme i dagen med neonlys, så slipper noen eventuelt å peke på dem. Jeg er smertelig klar over dem.

Her er en gjennomgang av bandets tre skiver

«Slo Mo Suicide» (2000)

 


Da debuten traff bakken, var allerede Ricochets et beryktet band, på mange måter. De som hadde sett dem live flere ganger visste at katalogen deres av sterke låter bare vokste, og her var de alle samlet på et brett.

Etter de to nokså grovskårne singlene var fullengderen mer produsert og «polert» (alt er relativt), uten at dét satte noen særlig demper på stemningen. Ingen av de 13 låtene bærer preg av svakhet, og det er Tronds desperate vokal og Alex’ gitarer som er bærebjelken tvers gjennom. For ikke å glemme koringene til Knut, det gjennomgående limet i konsertene deres, alltid fremført med et gravalvorlig steinansikt, for liksom å understreke at det var han som hadde den egentlige kontrollen.

 

Likevel husker jeg en svak fert av skuff, sannsynligvis fordi konsertene deres hadde vært så sjukt energiske og punkrock-baserte, og mye villere enn denne plata hørtes ut. Ikke minst var villbassen Ole Bjerkebakke på trommer (avbildet på innercoveret etter han har tisset seg ut i hvite jeans) mikset litt langt bak, samt at de hadde invitert inn (litt for) mange gjestemusikere, for liksom å gjøre soundet mer komplekst.

Skiva er, isolert sett, forferdelig bra, men etter min mening fikk den aldri helt hentet ut det utemmede og livsfarlige live-uhyret Ricochets var på denne tiden. Det blir jo selvsagt bare sutrete nostalgi, men i ettertid skulle jeg ønske skiva hørtes mer ut som singlene de ga ut i forkant, men da hadde de nok sannsynligvis heller ikke solgt noen verdens ting.

Ricochets var nå «det neste store», og debuten står som ei påle den dag i dag, også som en av de sterkeste rockdebuter her til lands.
Terningkast 5

«The Ghost of Our Love» (2003)

 

Å høre på denne skiva i 2016 er ganske sprøtt. Jeg tror ikke jeg overdriver hvis jeg sier jeg har hørt den over fem hundre ganger, og lever jeg noen år til vil det sikkert passere et firesifret antall ganger.

Likevel er det helt umulig å bli lei den. For det er simpelthen ingenting å ta den på. Låtene er så bra at det tenderer til være komisk, Trond Andreassen synger råere enn ei blanding av Eric Burdon og Little Richard, og gitarene - herregud, gitarene! - til Alex Kloster-Jensen skjærer gjennom lydbildet som nykvessede kniver det drypper ferskt blod av.

Til tross for at de hadde mistet trommegeniet Ole Bjerkebakke, fremsto bandet uhyre stramt og samkjørt. Morgan Mikkelsen slår helt utsøkt, og produksjonen er perfekt. Ja, helt perfekt, faktisk. Det er ingenting jeg ville ha forandret på.

De hadde også fått inn tangentvirtuosen Svenn Poppe, mannen som med den største selvfølge kunne spille stykker av Brahms på lydsjekker, og som tilførte bandet det lille ekstra.

 

Men dette var ikke slik å forstå at alt var på stell, for dette var en gjeng i total psykologisk oppløsning; med interne gnisninger, kaos, misantropi og kaspiske hav av indre demoner på vei mot og nedfor stupet. Ikke minst er det lyden av en vokalist som er så mentalt ute å kjøre med alt som er av problemer, både sjelelige, fysiske og kjærlighetsrelaterte. Det høres ikke kokett eller tilgjort ut et eneste sekund.

Åpnings- og tittelsporet er det største som er laget av musikk her til lands; en ballade som tar fullstendig pusten fra en, og hvis vokalprestasjoner tåler sammenligning med hva det måtte være fra øverste hylle i hele rockhistorien. Også bare køler de på videre.

Nestfavoritt er «The Letter»-tyveriet (hiten til The Box Tops) «Pick Up The Phone», der Trond vrir hjertet sitt på vranga og beviser for n’te gang for en sanseløst begavet vokalist han er. Og ingen synger «motherfucker» tøffere enn Trond. «Who’s that mætherfæcker, layin’ in my bed, tryin’ to steal my bæbe??!!». Herregud, det er så bra.

Dernest troner den monumentale «Cheater at Heart», en låt jeg aldri har opplevd å få avspilt høyt nok. Har alltid elsket gitaristen Alex Kloster-Jensen, som her viser seg fra sin aller beste side. Soloen i låten, eller «soloen», er bare to riff skåret ned over to repetisjoner. Og det er nok. Fuck alle progskiver i hele historien.

Alex slipper også til med en egen låt, den bekmørke balladen «Red Lights», som gir oss pusten tilbake, før vi får servert desserten.

Hele forbanna skiva er fullstappa av gull. At den ikke engang ble nominert til Spellemannprisen er i seg selv grunn god nok til å legge ned hele tullballet, med tilbakevirkende kraft. Dette er den beste plata, iallfall med gitarer, som er laget her til lands.

Den ble også sluppet i 300 eksemplarer på vinyl, da også med et bonusspor på hver side. Rock blir ikke særlig bedre enn dette. «Stakkars alle andre som lager rock», husker jeg at jeg tenkte da jeg hørte den første gang. Jeg tenker det fortsatt. Også mener jeg fortsatt at bildet av Trond inni coveret burde prydet fronten.

 

Han ser ut som en blanding av Jesus og Elvis, der. Husker jeg prøvde å få gjennomslag for dette da jeg var med å gi ut vinylutgaven året etter, men Trond selv blånektet, den forbanna stabukken.
Terningkast 6.

«Isolation» (2005)

 

Bandet hadde vel allerede vært oppløst et tosifret antall ganger da deres svanesang kom ut. Takk og lov rakk de å gi ut «Isolation», som et avsluttende kapittel i deres darknesstrilogi. Det var en gjeng som hadde begynt å slite hverandre ut.

De spiste managere og trommiser som drops, og verden rundt dem raste, samt alt de kom i nærheten av. Rico var i ferd med å bli et episenter for alle kriser i alle band. Man kan trygt si at de bevegde seg hårfint mellom parodien og myten på seg selv.

Det var også mye som gikk galt i forbindelse med lanseringen av «Isolation». For det første ga de ut platas suverent hardeste låt som singel, den brutale «Little Bit of More» (som jeg mener ble introdusert som «Taxi», da de begynte å spille den live et års tid tidligere), som var en total feilavgjørelse.

 

Feil, fordi «Isolation» var skiva som kunne gitt Ricochets det kommersielle gjennombruddet de hadde fortjent, og som denne skiva var fullt i stand til å gi dem. I stedet ble de solgt inn som et knallhardt rockband med dette singelvalget.

Det burde heller vært åpningssporet «Cold Outside» som frontet skiva da den kom. Låten ville blitt listet av P1, og den ville banet vei i et mer mainstream publikum enn de til nå hadde hatt jerngrep rundt. Og. For. En. Låt.

Sven Poppe tryller følsomt med tangentene, de mollstemte gitarene til Alex maner ut kvass melankoli og Trond synger – selvsagt – helt fantastisk. For nerder kan det nevnes at refrenget er et krystallrent tyveri (Ricochets var noen skamløse ravner) av orgelsoloen til forbildene i The Lyres’ «Not Looking Back» (fra åpningssporet på andreskiva «Lyres Lyres»).

Tekstene er ikke fullt så dystopiske og stappet med misnøye og håpløshet. Jeg-personen, som lå i reimer og vrengte ut smertehyl fra innerste, lukkede avdeling på forgjengeren, er nå ute på prøve, og man aner sågar et vagt håp i det fjerne.

 

En personlig favoritt her er «Laidback Lovers», en låt så vakker og episk at jeg synes det er vondt bare å skrive om den. Trond Andreassen, her både som crooner og soul-shouter, går utenpå det aller meste. Fy faen, for et råskinn av en vokalist. I bridge-partiet der, når han går opp, for så å la låten gå over i refrenget igjen, får jeg alltid gåsehud med bumps på størrelse med tennisballer.

Alex Kloster-Jensen fikk også med en egen låt her, den smått bisarre og morsomme «I’m Gonna Eat Myself», en låt han i mange år hadde hatt liggende som innspilt demo med seg selv på alle instrumentene, en versjon som glatt kunne vært på den første Nuggets-boksen. Fremført live var den et skue, med den folkesky gitaristen i front, helt uten å søke kontakt med publikum, mens han i fullt alvor sang hvert eneste ord med total og bokstavelig overbevisning. Han skulle pinadø spise seg selv!
Terningkast 6

Så var det over. Det ble aldri mer Ricochets. Buhuuuuuuuuu!

Les Helges anmeldelse av Trond Andreassens solodebut her

Epilog: Min habilitet er ikke-eksisterende når det kommer til Rico, men jeg elsker dem like fullt, som en mor gjør med sine barn (uten sammenligning for øvrig). Deres albumtrilogi er noe av det mest tidløst bunnsolide som er laget av rock i Norden, og de kommer til å stå seg så lenge folk hører på rock.

Men vi må heller ikke glemme at dette først og fremst var et liveband. De var så bra live at det tenderte til å være ubegripelig. I tillegg til et vell av selvskrevne låter, supplerte de med coverlåter av Lee Hazlewood, Elvis, The Cramps, The Unrelated Segments/The Cynics osv., og de fremførte dem som om det gjaldt liv.

Les Egons intervju med Trond Andreassen «Som å stige av en villfaren, gal hest»

Når man så Ricochets live, føltes det som rock var det viktigste i hele verden, og man ville aldri at de skulle stoppe. Fronttrioen Trond/Alex/Knut så dessuten så jævla farlige ut, ikke på sånn hanekam-spytte-tyggis-på-gamle-damer-måte, men fordi disse elegant casual-kledde og høyvokste mætherfæckerne gjorde at du var genuint redd for at de skulle komme hjem til deg etter gig, drikke opp all spriten din, rive ned huset ditt og stikke av med dama di.

 

Dessuten er det viktig å huske for en helt ekstremt bra låtskriver Trond Andreassen var og er. For det nytter ikke hvor tøff du er, hvor god du er på gitar eller hvor mye stemmeprakt du har, om du ikke bygger det hele rundt bra låter. Ricochets badet i bra låter, totalt tidløse låter, og de kunne vært skrevet og kommet ut i 1966, 1976, 1986, 1996, 2006 eller 2016. 

Og så en liten kjepphest til slutt. Det er vanlig å påpeke at engelskuttalen til Trond ikke var helt perfekt Oxord-engelsk, og at lyrikken på sangene ikke var egnet til å vinne bandet nobelpriser i litteratur. Og hva så?

Hører man noen gang nordmenn bruke dette mot et band fra Finland eller Island? Nei, for da er det «sjarmerende og artig». Faen, heller. Dette er rock, ikke en studiesirkel for dølle akademikere. For min del kunne Trond ha sunget på kinesisk. Jeg hadde elsket dem like mye og høyt.

At medlemmene senere skulle bli å finne i My Midnight Creeps, Madrugada, Tommy Tokyo & Starving For My Gravy, Pere You, Hello Goodbye, Tellusalie og Navigators sier i grunnen alt om hvilken ansamling av genier dette var. Ricochets laget fullstendig tidløs musikk. Alle platene deres kommer derfor til å holde seg til evig tid. Fordi Ricochets var rock’n’roll i sin aller edleste form. Og jeg savner dem fortsatt på ukentlig basis. Takk for alt dere var.