På en øde øy med Egon

Begynnelsen på slutten

Helge tar med seg tidløs kvalitet fra Liverpool og Tupelo når han sendes ut på havet.
HELGE NITTEBERG: Henter med seg gull fra øverste hylle når han sendes ut i havgapet av Egon. 
        
            (Foto: Selfie)

HELGE NITTEBERG: Henter med seg gull fra øverste hylle når han sendes ut i havgapet av Egon.  Foto: Selfie

HELGE NITTEBERG (34)
Sjefredaktør i Bladet Nordlys

– Du blir plassert på en øde øy og får høre på kun én plate, før noen kommer og redder deg.
– Jeg tar «White Album» (68) av The Beatles!

– Her er du i godt selskap! Den vinner jo stadig diverse kåringer av tidenes beste ditt og datt. Men The Fab Four ga jo ut et par andre fonogrammer. Hvorfor akkurat denne?
– Jeg ser den, og med en pistol mot tinningen i spørsmålet om hvilket The Beatles-album jeg holder høyest, hadde nok både «Abbey Road» og «Rubber Soul» scoret høyere.
– Men jeg tar øde øy-konseptet ditt på ramme alvor, og da tenkte jeg det var viktig å ta et album med masse variasjon, så du kan si det er et rasjonelt valg basert på premissene jeg er stilt overfor. Så jeg går for variasjon, og slår du opp det ordet i et leksikon, finner du nok et bilde av «White Album».

– Jeg ser den, men finner selv skiva ganske forvirrende, og det er slettes ikke alt som er bra her, for å si det mildt.
– Hehe, ja, det er klart en del spor her som er av det mer lettbeinte slaget, som f.eks. «Ob-La- Di, Ob-La-Da», mens man også har noen av bandets beste låter her, som «While My Guitar Gently Weeps» og «Blackbird», og vi har som hører forløperen til psykedelisk hardrock med «Helter Skelter» og …

– Hei! Stopp! Enig i det meste her. «Ob-La-Di» er en sprø lettvekter, men vi må også snakke om elefanten i rommet her, nemlig John Lennons 8 minutter lange «ikke begynn med narkotika»-kampanje, også kalt «Revolution 9». Du liker ikke den?
– Haha! Nei nei, den er i overkant streng og rar, og bare det at Yoko Ono slipper til der er ehh … urovekkende.

– Et endetidstegn!
– Haha! Ja, det kan du si. Plata er jo også lyden av et begynnelsen på slutten for dem. Men man må høre plata i sin fulle bredde, det er der sjarmen ligger, og det skal jeg utføre ytterligere på den øde øya.

– Amen. Men jeg elsker jo at skiva har en original Ringo-komposisjon! «Don´t Pass Me By» er lyrisk og musikalsk gull. Hva var den siste konserten du dro frivillig på? Deg selv med kassegitar på nachspiel teller ikke.
– Hahaha! Må si at det siste jeg hørte av livemusikk, var i utdrikkingslaget til min forgjenger, og der var det …

– Haha! Du! En ordentlig konsert med ordentlig musikk!
– Hmmm … nei, vet du, dette var litt pinlig. «Rakettnatt» i fjor, kanskje? Men det teller jo ikke, for det er jo ikke en ordentlig konsert, det heller, men mer et arrangement man drar på for å treffe folk og sånn. Men kan du få med at Anders Opdahl plukket ut Oasis som det han ville ha med på en øde øy, men det ville jo aldri vært noe Oasis uten The Beatles!

– Nå snakker du deg bort her, men OK. Det hadde for øvrig heller ikke vært noe The Beatles uten Elvis. «Before Elvis there was nothing», som Lennon selv sa. Hvilken låt ville du ha skrevet, da?
– «Thunder Road» av Bruce Springsteen.

– Aiaiai! Åpningssporet på «Born to Run». Det er bra låt, det!
– Ja, den er fantastisk, men jeg tar den versjonen han gjør på «Hammersmith Odeon London '75»-liven, for der spiller han pianisten den helt vanvittig bra. Han … ehhh...

– Roy Bittan!
– Roy Bittan, ja! Og den teksten er jo episk, med de Roy Orbison-referansene «… as the radio plays Roy Orbison singing for the lonely/ Hey, that's me and I want you only»

– Ja, det er vakkert! Springsteen og Beatles. Aner vi konturene av en musikksnobb her?
– Nei, altså, jeg er ikke en snobb, men jeg velger det trygge, og det jeg også tror vil stå seg som svar også om 40 år.

– Bra begrunnelse! Så hvis vi sier at du har skrevet «Thunder Road», da. Hva tror du folk husker deg best for om 40 år? Din sjefredaktørtid i Nordlys, eller at du skrev «Thunder Road»?
– Haha! Nei, der må jeg nok være ærlig å si låten. Hehehe.

– Ikke noe å være flau av! Du får med deg én ting til på øya. Hva pakker du i bagen?
– Da tror jeg, siden ingen andre kan høre meg der ute, at jeg tar med meg et trommesett, jeg kan jo ikke spille trommer, så kan jeg øve og lære meg å slå som Ringo!

– Ah! Ringo! Ingen kan spille som Ringo. Men det er lov å prøve seg!