Det er en skam at verdens rikeste land ikke klarer å spyle nok oljepenger inn i idretten til å håve inn mer gull og sølv enn vi gjorde i denne runden.

Vi er for fanden en vinnernasjon, stolte vikinger med hår på brystet og tennene, og vi danser på toppen av verden. Da kan vi ikke vedkjenne oss slik middelmådighet fra våre idrettsrepresentanter i store, nasjonale mesterskap.

Og det verste av alt er at dette kommer i kjølvannet av at vår største idrettsutøver, en idrett der vi i utgangspunktet indirekte jukser ved å være født med ski på beina, er tatt i doping og uthengt for en hel verden. Hvor skal det hele ende? Hvor inderlig vel skal vi som nasjon tåle den fryktelige urett det er å bli gjort til latter for en hel verden? Slik det er nå skulle vi tro at Norge bare var en liten nasjon under iskanten.

Altså, har verden glemt Thor Heyerdahl, Kjakan, Grete Waitz, Ole Gunnar Solskjær, Anette Bøe, Alexander Rybak, Tor Røste Fossen, Knut Hamsun, Magne Furuholmen, Jo Nesbø og Roald Amundsen?

Eller Wenche Myhre, den fryktede divaen som erobret hele Tyskland bare noen år etter Tyskland mislyktes med å erobre Norge og verden? Tydeligvis. Det er dessverre lett å bli historieløse.

Og akkurat da fornedrelsen er i ferd med å nå sitt absolutte bunnivå, kommer redningen drivende forbi oss på ei fjøl. På et slags kulturelt Kon-Tiki, med capsen bak frem, sklir Kygo inn på den internasjonale scenen, trykker på Mac-en sin og endevender verdens musikkhistorie for all evig ettertid.

Og han gjør det sågar under selveste avslutningsseremonien i Rio-OL. Takk og lov kunne vi derfor nok en gang stå opp om morran, se oss i speilet, renske stemmen og stolt utbryte, sunt patriotisk: Kygo er norsk. Jeg er norsk. Vi er Norge. Vi er best i verden. Det er typisk norsk, det.

Å bivåne Dagsrevyen mandags kveld denne uken var nesten større enn da vi slo Brasil i 1998. Reporter Simon Solheim kunne med fremskutt brystkasse si «Årets OL har vore skuffende for norske idrettsutøvarar. Men i natt ble det norsk opptur, for norske Kygo sto på scenen under avslutningsseremonien saman med Julia Michaels [close up av Kygo som spiller på datamaskinen sin, under falskt regnvær, og som sannelig er helt på grensen til å danse]».

Det var et stolt øyeblikk for Norge. Et enda stoltere øyeblikk for all verdens musikk.

For oss vanlig dødelige kan det muligens være vanskelig å ta innover oss hvor stort dette var. Ikke bare for Kygo og hans management, men også for Bergen by (Kygos hjemsted), hele Norge, norsk turisme og norsk kulturliv og nasjonal selvfølelse som sådan. Heldigvis har NRK eksperter til å forklare.

Bård Ose, kjent programleder og musikkjournalist, sier senere til samme kanal: «Eg trur ikkje me forstår kor stort dette er». Nei, det er sannelig ikke lett å forstå. Der jo derfor vi har eksperter.

Ose tegner og forklarer videre: «Skal ein samanlikna Kygo med nokon andre, så er det dei aller, aller største. Du kan samanlikna Kygo med det The Beatles betydde for Liverpool. Og kva har Elvis betydd for Memphis? Utruleg mykje, både for turistnæringa og musikklivet. Det same kan seiast om Kygo, Bergen og Noreg».

Jeg får lyst til å ikle meg vikinghjelm bak frem og Rosenborg-drakt av mindre.

Men musikkjournalister er ofte noen enkle og trangskallede sjeler, denne utdøende pariakasten av middelaldrende menn som harker med rullingsånden sin nederst i septiken hos den fjerde statsmakt.

Derfor er heldigvis NRK etterrettelige nok til også å hente inn en som ikke skjønner noe særlig om musikk, men som likevel gir inntrykk av å forstå musikk i samfunnsmessige sammenhenger. Eller i kontekst, som de voksne i akademia sier.

«Det er vanskeleg å fastsetja noko kronebeløp, men eg trur ikkje me forstår omfanget av den nyskapinga Kygo står for», sier høgskolelektor og markedsføringsekspert ved Handelshøgskolen BI, Morten William Knudsen.

Vanskelig og uforståelig, men absolutt forklarlig, altså. Man kan saktens spørre seg hvorfor ingen har startet tenketanken «Bederva - Tanker vi tenker om det vi ikke forstår». Media hadde kunne melket den for ubegripelige fakta på daglig basis. Man kan drømme.

At heller ikke Knudsen forstår omfanget, hindrer ham derfor – takk og lov – ikke i å forklare det han selv ikke forstår, og derfor utdyper han videre: «Noreg har tradisjonelt sett vore eit land uten for mange internasjonale stjerner. Me har hatt a-ha og death metal-sjangeren. No markerer Kygo seg på verdskartet i ein moderne sjanger».

Black metal/death metal. Poteto/tomato. Musikk/kubikk. Ikke noe å henge seg opp i. Det viktigste er ikke å være etterrettelig eller se fenomener i et univers man forstår. Det viktigste er derimot å se det man åpenbart ikke forstår i en kontekst, så det blir mer forståelig for oss noviser.

Det nye verktøyet for å forstå kulturell storhet er altså antall strømminger en artist kan skilte med, hvor mange ganger videoene deres er avspilt på YouTube, og nå altså også hvor store idrettsavslutningsseremonier de spiller på.

Stakkars Mozart, Elvis og The Beatles, stjerner som (med nåtidas måleapparater for popularitet) ble nektet å skinne. De fikk ikke engang spille på Nobelkonsertene, pauseunderholdningen under cupfinalen eller andre idrettsarrangement. Man kan jo bare tenke seg hvor populære de ville blitt. De hadde sikkert blitt kjempepopulære!

At Elvis Presley og The Beatles fullstendig forandret verden og popkulturen for all ettertid, at ingen av dem kunne bevege seg utendørs et eneste sted på kloden uten å bli løpt i senk av gale fans og ditto gale journalister (muligens bortsett fra i kantina på Handelshøgskolen BI) har visst ikke noe å si.Heller ikke at de er ikoner og fortsatt omsetter for milliarder årlig, fire tiår etter sin virketid. Man kan jo i så måte bare tenke seg til hvor stor Kygo kommer til å være i 2056. Da kan han jo uansett bare gjenforene seg og cashe inn.

Norge vant altså ikke et eneste gull i Rio. Men det gjør ingenting. For vi vant til slutt med Kygo. Tipper de største medaljegrossistene fra årets OL – amerikanerne, britene og kineserne – er grønne av misunnelse.

Elvis er kongen av rock. The Beatles var større enn Jesus. Mao var større enn Thorbjørn Jagland.

Men Kygo er den største av dem alle. Og Norge vant OL. Ærta bærta hele verden.

- Hilsen Norge.