En blyg transportetappe

Ary var den minst rutinerte artisten på fredagens festivalprogram. Det syntes og hørtes.
Ary 
        
            (Foto: Trond Tomassen)

Ary  Foto: Trond Tomassen

Ary har faktisk bare sluppet en eneste låt, og konserten på Rakettnatt ble i stor grad et 45 minutter langt førsteinntrykk for mange av oss. For hennes del, håper jeg at førsteinntrykket ikke er like treffsikkert som det hevdes.

Starten er nokså energifattig, og musikken mangler nødvendig særpreg. Tredjelåten er et friskt pust, men brorparten av 23-åringens låter lider av svake arrangementer. Det blir mye start-stopp-start, som er synd da hun har noen gode refrenger i bagen. Ary er langt fra alene om å modernisere 80-tallets elektropop for tida, men per nå er det mange som gjør dette bedre enn henne.

Trønderpia synger bra, selv om stemmen hennes har en tendens til å drukne i det øvrige lydbildet når hun beveger seg i lavere toneleier. Ary og hennes to medspillere har, visuelt sett, lite å by på – og det er åpenbart flere enn undertegnede som synes konserten blir litt traurig. Det hjelper ikke at hovedpersonen fremstår som usikker og sjenert.

Antallet hoder som vender seg bort fra scenen øker kontinuerlig. Slik sett kommer hiten ”Higher” på rett tidspunkt; akkurat i tide til å blåse litt liv i glørne. Men varmen forsvinner raskt.

Å erobre et publikum som ikke hadde svelget unna mange slurker av fredagspilsen i kulde og yr, er selvfølgelig en utakknemlig oppgave. Spesielt når nesten hele repertoaret er fremmed for de fleste. 23-åringen byr på et knippe småpene partier og refrenger innimellom, men hun har en lang vei å gå til å bli en fullendt konsertartist.

Ary er allerede lansert som ”the next big thing” av en mer eller mindre samlet norsk musikkbransje, men denne konserten ble en transportetappe frem mot et stjerneskudd som skinner kraftigere og smeller hardere med dørene.