KETIL HØEGH (59)Skuespiller og regissørAktuell med teaterstykket «Det fineste i livet på Hålogaland Teater»
– Du blir plassert på en øde øy og får anledning til å høre på kun én eneste plate, før noen kommer og redder deg. Hvilken?–Åh, dæven, med et så svært spørsmål, må man ta med flere preferanser, noe som på en måte har hatt en stor betydning på flere felt. Så, ja, det må bli The Beatles. Jeg oppdaget musikk gjennom The Beatles, jeg lærte meg å spille gitar av The Beatles, og jeg tror sannelig min første seriøse kontakt med kvinnekjønnet også kan relateres til The Beatles.
– Hva? Sangene deres er jo så forbanna vanskelige på gitar! Jeg ble helt desillusjonert da jeg som guttunge skulle lære dem. Så mange rare grep med fiss og diss og 7 og sånn. Du spiller dem jo med det som ser ut som verdens største letthet i det nye stykket ditt. Jeg tror du er HTs Jimi Hendrix.– Hahaha! Nei, det er ikke så vanskelig, men jeg skal love at da jeg som guttunge lærte meg alle tre grepene, og klarte å spille «Ob-La-Di, Ob-La-Da», det er jo en ganske simpel sang, da følte jeg meg faen meg som Hendrix. Haha!
– Haha! Da har vi fått snirklet det bra inn. Men de ga ut 13 skiver og en bråte med singler. Hva går du for?– Jeg går selvfølgelig for det siste albumet deres.
– Her kan svaret være både «Let It Be», som kom sist ut, eller «Abbey Road», som de spilte sist inn.– Du, det er «Abbey Road» som teller her, vi snakker jo skiva som slutter med «The End». Altså, bandet hadde allerede begynt å krangle seriøst på «White Album», og nå skulle de spille inn sitt siste, hvor Lennon hadde kontroll på A-sida og Macca på B-sida. –Tenk, Macca kom i studio en halvtime før de andre hver dag, og så la han på stemmen med sånn rufsete morrastemme. Jeg bruker jo «Oh! Darling» i stykket, der han går vanvittig høyt, en fantastisk låt. Og så sier bare Lennon bittert i ettertid at det der var en type låt som passet mye bedre til hans stemme. For en kødd! Haha!
– Han hadde jo rett. Skulle gjerne hørt den med ham på vokal!– Ja, men du sier jo ikke slikt! Haha!
–Sant nok. Beatles er jo sentral i det nye stykket ditt, du synes ikke det var vanskelig å koble et så tungt tema som selvmord med favorittbandet?– Nei, for jeg måtte ha noe som knyttet meg nært til stoffet. Originalt var det masse blues og sånn, og jeg har ikke så jævla peiling på musikk, men i tilfellet Beatles er det annerledes. For da kunne jeg trekke inn små fun facts og anekdoter jeg kjenner. Som for eksempel at Ringo endelig får lov til å spille sin første trommesolo, som han gjør med bravur i nevnte «The End».
– Mmmm... Ringo. Tenk at de sluttet alt med en trommesolo av ham. Sukk. Hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet en låt, hvilken hadde du da landet på?– Jeg ville tatt «Every Breath You Take», med Sting.
– Med The Police, sånn bare for å pirke. Men hvorfor den? Her bør det være gode grunner! Et bra sjekketriks, jeg ser den.– Hehe. Ja, men den låten er kanskje den som har gitt meg det største sjokket og er det tøffeste jeg har hørt, det må ha vært i 83–84. Orgasmisk! Så vakkert! Også har jeg lest at Sting fortsatt tjener 20 000 kroner på den jævla låta, hver eneste dag! Hver dag! Så den kombinasjonen med låtens kvalitet, og de økonomiske fordelene den vil gi meg, er nok til å gjøre dette til et enkelt valg.
– Ser den! Leste forresten at Sting bare brukte 10 minutter på å skrive låta. Han burde med andre ord bruke mindre tid på å lage musikk. Du får med deg én ting til på øya. Hva velger du?– God mat er jo noe av det fineste i livet, så jeg vil ha med meg en gassbrenner til et sånn minikjøkken. Voila!
