Vanskelig å trenge inn i, og et med et hendelsesbasert bakteppe som gjør det vanskelig å skille kunsten og kunstneren, sånn bare for å høres helt enormt pretensiøs ut. Men hva er det jeg sitter her og sutrer for? Det er jok ikke jeg som har det tøft.
Les også Egons dypdykk: «Nick Cave & The Bad Seeds - en komplett gjennomgang»Jeg kan ikke huske sist jeg fikk forstyrret et førsteinntrykk mer til ei plate jeg gledet meg til enn denne. Først ble jeg helt enormt satt ut av filmen «One More Time With Feeling», dokumentaren som ble vist verden over noen timer før skiva ble sluppet. Filmen viser en mann som kjemper for å få tilbake kontrollen på så vel seg selv som sin utøvende kunst. Dødsfallet til hans 15-årige sønn blir naturlig nok den røde tråden gjennom filmen, og hvordan Cave og familien, i samspill med hans nærmeste, dealer med noe så ufattelig og brutalt som det er å miste et barn. Vi ser en Cave som sliter med å sette ord på det hele, som vekselvis snakker distansert, poengtert og intellektuelt om savn og sorg, men som i neste øyeblikk hudløst avdekker en sviktende tro på både seg selv og sine egne komposisjoner. Har jeg fortsatt stemmen min? Er jeg cool på håret? Klarer jeg å fullføre dette? Er det noen vits?Han snakker om hvordan han hele tiden prøver å kjempe seg til en ønsket avstand til det forferdelige, men at han kontinuerlig trekkes tilbake i mørket, som om det ligger et slags imaginært gummistrekk i systemet som hele tiden drar ham tilbake og ned i dypet.
Han snakker om døden, hvordan han føler at den personlige sorgen sin blir et objekt for andre, at sønnen overhodet ikke lever videre i hjertet sitt, at han er i hjertet, men at han er død. Noen av scenene er direkte vonde å bivåne. Mr. Control uten verken kunstnerisk eller personlig kontroll. Les også Helges personlig kommentar: «Nick Cave reddet livet mitt»Min første hele gjennomhøring av skiva var på et fly morgenen etter, med dårlig lyd og masse bakgrunnsstøy, som jeg til alt overmål hørte med random-funksjonen på, altså at låtene kom i helt tilfeldig (og veldig gal) rekkefølge. Forvirringen var total. Takk og lov hadde jeg gitt meg selv en uke på dette. Og nå har jeg hørt den mange, mange ganger.Nå var Cave allerede i ferd med å endre sitt sound og sine låtstrukturer, mye av musikken var lagd på forhånd av ham og makker Warren Ellis, og det er selvsagt lett å ønske seg tilbake til tiden med Mick Harvey, med mer gitarer og et mer rendyrket, melodibasert låtoppsett. Men jeg digger likevel at Nick Cave, snart 40 år etter han begynte å lage musikk, fortsatt søker å forandre og gjenskape seg selv. Han kunne sikkert hamret ut et knippe morderballader med én hånd på ryggen, men i stedet gyver han løs på en musikalsk materie der lydskisser og stemninger tonesettes av et svært tilbaketrukket The Bad Seeds, dette en gang så brutale monsteret av et backingband, men som nå virker mer å være en gjeng som kommer til på slutten, når han og Ellis' ideer skal spilles inn.Og det funker, når man først kommer inn i det, hvis man vil komme inn. Og kanskje er det nettopp dette inderlige ønsket etter å knekke koden som gjør at man også greier det? Det er som kjent vanskelig å skille følelser, kunst og musikk her, og jeg er temmelig sikker på at jeg hadde gitt opp denne plata om den var oppfølgeren til f.eks. «Let Love In» (1994). De uhyggelige stemningene går igjen her, men uten de kvasse ordene han normalt spytter ut. Martyn P. Caseys bassganger er særlig fremtredende når man hører skiva med skikkelig lyd, samt de forsiktige og stødige koringene til resten av gjengen. Ellis skrur til med diverse effektpedaler og fiolin, og Cave syngesnakker sårt, som om han sliter seg opp og ned mot tonene. Det er et fascinerende stykke musikk, dette. Tidvis høres det helt ut som Nick Cave snubler i fraseringene, at han regelrett bommer på tonene, men så drar bandet seg inn, og man hører at det faktisk er ment sånn. Gud hjelpe, som jeg gledegruer meg til å oppleve dette live.Det er også noen mer konvensjonelle låter her, som binder resten godt sammen. Åpningssporet «Jesus Alone» er klassisk Cave, en monoton, blueskvernende og intens låt, akkompagnert av hovedpersonens sjelevreng. Og den synthdrevne og seks minutter lange «I Need You» tenderer til å være det beste jeg har hørt i år, så vakker, sakral og hjerteskjærende vond at det er umulig ikke å bli beveget. «Skeleton Tree» er det mest vriene og musikalsk utfordrende Cave har gjort siden før han gikk solo. Den vil neppe appellere spesielt bredt, men så har da heller dét aldri vært den røde tråden i Caves katalog. Det slår meg at dette er en artist som alltid høres så jævlig relevant ut, og jeg sliter med å nevne noen levende i bransjen akkurat nå som jeg respekterer høyere. På mange måter. Sterk femmer.
