Stabeisen Nicke Andersson kunne reist rundt og cashet inn på The Hellacopters, men velger heller å rendyrke den mer poporienterte retningen til Imperial State Electric (ISE) og stramme skruene i det som mer og mer virker å være et konvensjonelt band. Spesielt med tanke på at The Hellacopters har gitt ut en av årets beste singler, og ble mottatt som tilbakevendte helter fra en fjern krig da de spilte sine to reuinonkonserter i sommer.
Men Nicke vil bruke mest tid på det nye bandet sitt. Skjønt, «nytt» er et litt urettferdig adjektiv å slenge etter et band som har eksistert siden 2010, har gitt ut et tosifret antall singler, to EP-er og nå er ute med fullengder nummer fem.
Les også Helges intervju med Nicke: «Punken var viktigere enn KISS»
Herregud, jeg er så glad det fortsatt er noen band som opererer slik det var før, da man bare peiset ut skiver fortløpende, og ikke skulle gjennom en haug med modningsprosesser, marketing-kampanjer og annet piss. ISE bare spiller rock og gønner på. Og de blir bare bedre og bedre til å gjøre det, og det høres ut som de har det gøy. Se, lytt og lær, alle som er i startgropa av en bandtilværelse.
Popreferansene synes mer og mer tydelige i ISE, og der særlig The Beatles og Cheap Trick er fremtredende, men der også The Byrds (hør «Read Me Wrong», en låt Gene Clark ville vært superstolt av både vers, refreng og bru) vinker kameratslig, kosmisk og countryrock-aktig fra palmene.
Les Helges dypdykk i Nickes omfangsrike katalog: «De 10 beste skivene fra rockens Mozart»
Ved forrige korsvei sang Nicke sin første rene soullåt, den kraftfulle «Walk on By», mens han denne gangen har funnet det for godt å lage en helt clean countrylåt, med steelgitar, kvinnelig andrevokal (fra den – for meg – ukjente Linn Segolson) og hele festen. «Break it Down» høres ut som en sang Dwight Yoakam ville drept for, eller noe George Jones og Melba Montgomery kunne ha spilt inn om de var født 50 år senere; en helt aldeles vidunderlig duett på alle måter. Catchy som bare fy er den også.
Tittelsporet har allerede vært ute som singel en stund, og er kanskje det aller beste Nicke har skrevet post The Hellacopters, en poplåt så hektende og avhengighetsdannende at det er sjukt. Og sånn kunne jeg fortsatt å ramse opp låt etter låt, men det er bare tull.
Det mest vanvittige og forunderlige med Nicke Andersson er at han blir bedre og bedre å synge. Det er direkte naturstridig. Hør på det han drev med i The Hellacopters for 20 år siden og hør han synge «Get of the Boo Hoo Train», der han høres ut som John Lennon i sine velmaktsdager, da han presset ut de høyeste tonene i tolkninger av Chuck Berry. Jeg har også lyst på det Nicke har i kaffen, hva nå enn det er for noe.
Imperial State Electric driver ikke med noe revolusjonerende. Takk og lov. Men de bedriver rock på et vanvittig høyt nivå. At det har blitt noen ballader og poplåter mer, er kjipt for alle som er fastlåst i dogmer og ikke klarer å slite hodet ut av de trenge rammene de har satt seg selv fast i. Synd for dem, det må være trasig å ha det slik, men bra for oss andre.
Det er ingen verdens ting som tyder på materialtretthet eller kreativ tørke hos Nicke Andersson. Snarere heller tvert imot. Vi skal bare være glade vi får oppleve ham. Og jeg tar gjerne imot fem skiver til fra dette bandet. Klar kandidat til årets topp ti-liste, dette.
