Hadde noen spurt meg hvem som er helten min, hadde jeg nok hostet opp noen standardsvar. Faren min, storebroren min, heltinnen min av ei mor. De opplagte. Også hadde jeg ramset opp noen fotballspillere, og selvsagt Townes Van Zandt, Kjell Askildsen, Iggy Pop og Lux Interior.

Og Harald Are Lund. For Harald Are Lund er en vaskeekte helt i ordets bokstavelige og vide betydning.

På bursdagen forrige uke var sosiale medier stinne av berettigede og varme hilsener til denne kjempehelten. Med rette. Fordi det er så ufattelig mange som har ditto mye å takke ham for.

Alle lytterne som har oppdaget nye band og artister gjennom 45 år med ustanselig, engasjert og kunnskapsrik presentasjon fra den vennlige mannen med sin umiskjennelige snurrebart.

Alle band og artister han har bistått med sine smakfulle produksjoner, både på plate og NRK-produksjoner av konsertene deres. Små plateselskaper som har fått verdifull tid på eteren når ingen andre ville ta i dem med ildtang.

Alle som har fått spilt skivene sine på riksdekkende radio.

Han var motstrøms da NRK bare var én kanal, og populærmusikk var noe man snakket om i Krinkens korridorer som om det var en aggressiv kjønnssykdom. Han ble like motstrøms da det ble flere kanaler og han ble slengt veggimellom fra diverse sendetider og kanaler, og der formatering og spillelister gjorde det å høre på radio til en forutsigbar og kjedeligere foreteelse.

Harald Are Lund var den gjenstridige motherfuckeren som bare kvernet utrettelig på.

Jeg husker selv da jeg på slutten av nittitallet begynte å gi ut sjutommere med band som knapt drømte om å bli spilt på riksradio. Jeg husker hvor forbanna stolt jeg var da Harald Are Lund, Selveste Harald Are Lund, presenterte singlene på lufta, leste opp navn på bandmedlemmer og nerderier man selv hadde knotet ned med nervøs penn på noe som med enorm godvilje kan kalles presseskriv.

Men han spilte det på lufta, på kjip vinyl trykket av noen shady tsjekkere. Faen, nå spiller Harald Are singelen, gutter! Harald Are fuckings Lund! Herregud, jeg var så stolt.

Husker jeg gikk forbi kontoret hans på Marienlyst i en kort periode da jeg jobbet der, men snudde med uforrettet sak på grunn av en form for ærefrykt. Jeg så bare de enorme bergene med skiver, og visste at et sted der inne, som en liten og bøllete bil mellom enorme brøyteskavler, satt sannsynligvis Legenden og forberedte neste program, antagelig med noe dritbra jeg ikke hadde hørt, noe snålt jeg overhodet ikke kom til å like, noe jeg digget fra før og – alltid – en låt med Captain Beefheart.

Harald Are Lund er en helt på grunn av alt dette. Men han er det også fordi han alltid har behandlet musikk med slik en enorm respekt, og mer åpen, mer fordomsfri og mer entusiastisk enn jeg selv bare kan drømme om. Derfor er han en av mine største helter.

Og, kjære NRK, nå når dere nå skal legge om til DAB og alt det røret der. Sørg nå for å legge en fiberkabel til hjemmet hans, og la ham bare fortsette å sende grom, vanskelig, sær og catchy vellyd over eteren. Så kan myndighetene gi ham kunstnerlønn.

Det hadde vært så rett. Og så fint. Gratulerer uansett med vel overstått, verdens beste Harald Are Lund. Og en diger klem fra alle som elsker musikk.