Bjørn Sundquist (68)Yrke: Skuespiller

– Du blir plassert på en øde øy og får anledning til å høre på kun én eneste plate, hvilket fonogram tar du med deg?– Jeg tar «All Along the Watchtower» med The Jimi Hendrix Experience. Det er en låt jeg synes passer bra mens man står og seider etter skip.

– Haha! Da skal vi altså til skiva «Electric Ladyland», fra slutten på sekstitallet. Hvorfor akkurat denne?– Først og fremst fordi jeg liker den veldig godt. Også blir det jo en slags indirekte hyllest til Dylan også, låtskriveren som etter å ha hørt Hendrix’ versjon ble så ydmyk at han tok med Jimi og sa at nå er dette din låt. Dét synes jeg man kan se på som ganske god kritikk, ikke sant? Samtidig spilte jeg den i rockegruppa mi, The Guys, i Hammerfest.

– Wow! Gutta sine! Du var jo bare rundt 20 år da den kom. Dere var tidlig ute!– Ja, altså, den kom vel ikke inn i repertoaret før litt senere, i en reunion. Men husker da den kom, ja. Tror jeg var i militæret da. Og det inntrykket den gjorde var ikke småtteri. Alle de effektene han la på osv. Jeg har også fremført «Watchtower» på Det Norske Teatret.

–Jøss! På gitar?– Nei nei! Men regissør Stein Winge fikk meg til å brøle teksten mot Rosencrantz og Guildenstern i det stykket. Er jo en jævla bra tekst også. «There must some way out of here», eller «There must be some kind of a way out of here», som Hendrix synger.

– Dette er jo fantastisk. Jeg pleier å spørre om folk har sett den utvalgte artisten live, men det rakk du vel ikke, siden han døde allerede i 1970?– Nei, dessverre, for det hadde jeg selvsagt likt, han var jo den store helten da jeg spilte i band, og jeg har jo sett ham i diverse opptak på YouTube, der man ser at han også er verdens beste rytmegitarist.

– Vanskelig å krangle her. Du spiller jo gitar selv. Hendrix regnes av mange som den aller, aller beste, som trakterer strengene som Picasso svinger penselen. Er det ikke litt vanskelig å legge seg opp mot den aller beste?– Ja, det er jævla vanskelig å kopiere hans behandling av sin Fender Stratocaster, men vi gjorde flere låter av ham, der både «Hey Joe» og «Little Wing» var med i settlista. Men, klart, «Little Wing» spilte vi ikke helt som ham, men på vår egen måte, kan du si. Haha!

– Svært forståelig! Hva var den siste konserten du dro frivillig på?– Da må jeg nevne Pat Metheny, på Oslo Konserthus. Han har jeg sett både solo og med Pat Metheny Group. Det var en stor og fantastisk konsert, han er jo en annen som du ikke helt forstår at det han gjør går an.

–Du kunne like godt valgt jazz eller klassisk, sa du.– Ja, på begynnelsen av syttitallet ble jeg på sett og vis omvendt til å høre på jazz. Og det var skiva «Undercurrent» med Jim Hall og Bill Evans som gjorde utslaget. Siden ble det en del bee bop, og dernest John Coltrane og Sonny Rollins osv. Også hører jeg en del på blues, for eksempel gammel John Lee Hooker.–Klassisk hører jeg kanskje ikke like mye på, men jeg hører gjerne Glenn Gould spille Bach på pianoet sitt.

– Du er en allsidig mann, Bjørn! Hvis du kunne skrevet et fritt valgt musikkstykke å sette «Bjørn Sundquist», hva ville du da tatt, av kunstneriske eller økonomiske årsaker?– Hehe. Jeg ville ikke tenkt på det økonomiske i hvert fall. Men å være opphavsmannen til en av de fineste satsene til Bach hadde vært fint.

– Hadde vært bra på CV-en, ja! Du får med deg én ting til på øya. Jeg ser deg for meg mens du skyter sola med hagle hver morgen, «Jernanger style», så hagle får du gratis av meg. Noe annet?– Det er bare ett svar som er rett her, og det er kona mi, men, klart, da er det ikke lenger snakk om en øde øy. Så hvis hun ikke får være med, blir det en kassegitar, for det er vel dårlig med strøm og sånn der. Ja, det blir kassegitaren.

The Jimi Hendrix Experience «Electric Ladyland» (1968)