Han har en av de mest omfangsrike katalogene i rockhistorien. Skiva «Peace Trail», som kommer ut I dag, er hans 37. studioplate under eget navn.

I tillegg har han gitt ut tre studioalbum med bandet Buffalo Springfield, for ikke å glemme hans bidrag med kvartetten Crosby, Stills, Nash & Young.

Skivene som er plukket er utelukkende fra hans karriere som Neil Young, med og uten Crazy Horse og andre backingband. Mange av dem er jo veldig opplagte, men dog. Det er ikke mange soloartister som kan vise til samme mengde tidløse klassikere som Neil Young. Og selv platene fra hans mindre sterke perioder inneholder masse gull.

Et klargjørende premiss for min utvelgelse er at jeg for alvor oppdaget Neil Young i oktober 1989, noen uker før jeg fylte 18.

Jeg var på langtur med kjøreskolen, og hadde kjørt helt fra Fauske i Nordland til Trondheim, en tur på over 700 kilometer. Vi var tre kjøreelever, og vekslet på å kjøre rundt i storbyen, der de hadde både trafikklys, veier med flere felt og asfalt. og skilt vi bare hadde sett i bøker.

Vi kjørte rundt én og én, og i en av mine fristunder trålet jeg ei platesjappe, der Neil Youngs rykende ferske «Freedom» var ei av platene jeg tok med meg. Jeg hadde hørt låtene «Heart of Gold» og «My My, Hey Hey (Out of the Blue)» / «Hey Hey, My My (Into the Black)», ellers var det skralt med innsikt.

Dette kjøpet skulle for evig og alltid forandre meg som musikkinteressert. Lite visste jeg at Neil Young nå var på vei inn i sin andre gullperiode, så timingen (eller flaksen) var for én gangs skyld optimal.

Et år etterpå var jeg innom Imerslund, platesjappa som lå i Arkaden i Oslo, og der var det noen som hadde stampet ei nesten komplett Neil Young-samling på vinyl, og jeg kjøpte hele rukkelet. Som en følge av dette spilte jeg mer eller mindre bare Neil Young i mange måneder i strekk, og nipugget låttitler, tekster, utgivelsesår, musikalske bidragsytere og produsentnavn. Viktig å huske at dette var før internett. Det skulle derfor ta meg en tid å lære meg å skille alle disse skivene fra hverandre, men det gikk til slutt.

Jeg ble voksen med Neil Young som min musikalske ledestjerne, og da jeg kjørte opp til sertifikat, noen uker etter innkjøpet av «Freedom», var det med lyden av «Freedom», The Ramones’ «Brain Drain» og Nick Caves «Tender Prey» (som kom ut året før) som soundtrack i bilen, fra tre C60-kassetter. Jeg elsker Neil Young.

Her er mine 10 favorittskiver med geniet fra Canada, i rangert rekkefølge, med terningkast.

10. «Freedom» (1989)

Jeg har en soft spot for «Freedom», nostalgisk beskrevet ovenfor.

Men den er sannelig en klassiker, selv om den muligens høres litt lettere ut 27 år etterpå enn da den kom. Han hadde ikke trumpet sammen et komplett Crazy Horse, men det er en bra gjeng han har med seg.

Chad Cromwell på trommer, Rick Rosas på bass og Frank Sampedro fra Crazy Horse utgjør grunnstammen, samt fine gjesteopptredener fra bl.a. Linda Ronstadt og Ben Keith krydrer soundet ytterligere, fint rattet sammen av Niko Bolas, mannen som nettopp hadde skrudd lyden på Warren Zevons «Sentimental Hygiene».

De beste låtene her er knallsterke (særlig «Crime in the City» «Eldorado», «Too Far Gone» og «Wrecking Ball», sistnevnte skulle senere bli tolket av Emmylou Harris på hennes Lanois-produserte og kritikerroste skive med samme navn), men litt for mange av dem høres veike ut i dag.

Det er dog bare pirk, for skiva er dritbra, og jeg er på sett og vis skyldig den så mye, at det ville vært jål ikke å ta den med. Er også enig med dem som sier skiva ville vært ytterligere bedre om den også hadde inkludert de to låtene fra EP-en «Eldorado», som bare kom ut i Japan og Australia. Men jeg liker det vriompeisete med det.

Og hvor parodisk fakkeltog/sjablong-aktig man enn måtte mene at åpnings- og avslutningssporet (i henholdsvis akustisk og elektrisk versjon, lik den da ti år gamle «Rust Never Sleeps») er, har den uansett et anthem-preg over seg, som gjør at man – iallfall med en liten grunnpromille – får lyst til å stille seg oppå en stol og brøle ut refrenget når man hører den.

Et veldig mørkt og ditto strålende album, og den slo ned i bakken rett etter Kurt Cobains død.

Young var jo sitert i selvmordsbrevet til sistnevnte, og dette gjorde at tittelsporet ble tilegnet ham, men albumet var altså spilt inn før det tragiske, så vi skal ikke tillegge det altfor mye vekt.

Skiva er kanskje den mest fintfølende, og minst lurvete, av de han backes av Crazy Horse, og den flyter og duver så fint når man hører den. Singelen som kom i forkant, den merkelige og wannabe-tøffe punkrockkalkunen «Piece of Crap» må være et av de merkeligste singelvalg noen gang, og burde heller vært en B-side.

Ser man bort fra den er plata nærmest ribbet for svakheter, som sier mye i dette universet. Jeg mener fortsatt at dette er hans siste utgivelse man diskutere klassikerstatusen på, og nå er det 22 år siden den kom. Har du en slik til i ermet, gamlefar? Faen, jeg håper. Og tviler.

Eneste liveskiva jeg har tatt med, men Neil Young har flere skikkelig bra, ikke minst er mange av de nylige retroutgivelsene fra syttitallet helt fantastiske.

Uansett, da jeg kåret tidenes ti beste liveskiver tidligere år, skrev jeg dette om «Weld»: Jeg vil anta at Neil Young er den enkeltstående artisten med flest skikkelig bra liveskiver i beltet. Ikke minst har det blitt sluppet en haug av dem de senere år, der perioden fra hans sterkeste tiår – syttitallet – er behørig dokumentert, attpåtil via skiver med helt ekstremt bra lyd.

Les også dypdykket «Dette er tidenes 10 beste liveskiver»

«Live Rust» er nok den de fleste vil trekke frem, om de med en pistol mot tinningen blir nødt til kun å velge én, men de tar dessverre feil, og bør dermed bare bli skutt. Hans beste livealbum er nemlig den doble «Weld», spilt inn i 1991 under turneen etter fabelaktige «Ragged Glory» (1990). Og det er akkurat dette som gjør akkurat «Weld» til hans beste, fordi han da kunne inkludere de beste sporene fra både comebackskiva «Freedom» (1989) og nevnte «Ragged Glory».

Neil Young er i toppform, og leverer bredbeinte og blytunge versjoner av sine egne klassikere, med så mye gitarer og feedback at det er ren fest å høre på. Scenedekoren var kulisser av Fender-forsterkere større enn hus, og Sonic Youth (som var blodfans og turnerte som supportband på deler av turneen skiva er hentet fra) overtalte ham til og med til å gi ut en begrenset CD-utgave (under navnet «Arc Weld») der det eneste ekstra er en hel CD med ren feedback.

Og slikt faller jo selvsagt i smak i denne redaksjonen. Dessuten er det «Weld» som har den beste versjonen – med den beste gitarsoloen – av «Like a Hurricane». Jo, det er det. Helt sant! 14 minutter med pur nytelse.

7. «Rust Never Sleeps» (1979)

Artig å tenke på at denne kom ut midt i punkrockens glansdager, bølgen som mer enn noe var et kontant knyttnevefarvel med gamle hippier og tullinger med kassegitarer fra seksti og syttitallet.

«Rust Never Sleeps» er ikke punk, men den har mer kraft og punch i seg enn mange av de skivene som kom ut under denne merkelappen i samme tidsrom, og det må nesten også ha vært en fornemmelse blant oppegående punks på denne tiden at han derre Neil Young, han kan vi fortsatt ikke avskrive. Det må også tilføyes at han på dette tidspunktet var 33 år, ikke 73.

A-sida er akustisk og nedpå, men inneholder likevel kraftpakker av noen låter, som «My My, Hey Hey (Out of the Blue)», «Pocahontas» og ikke minst «Thrasher», et av hans definitive tekstmessige høydepunkt. B-siden åpner med den seige og riffsterke «Powderfinger», smått kontroversielle «Welfare Mothers», den kontante rockeren «Sedan Delivery» og til sist den elektriske og harde «Hey Hey, My My (Into the Black)», en formel han ti år senere skulle kopiere på «Freedom». Knallskive.

6. «Harvest» (1972)

Herfra og ut er det bare rene klassikere. «Harvest» er hans største kommersielle suksess, og den Young-skiva flest har et kjent og tett eiendomsforhold til. Skiva er like mye en leirbålikonisert viseklassiker, som den er en genierklært og tungt musikksnobbete toppnotering, og med låter som skapte vei i vellinga for countrymusikk, og som vil synges, avspilles og tolkes til det ikke er flere mennesker igjen på jorda.

«Heart of Gold» ble platas spydspiss, utgitt som singel (med «Sugar Mountain på B-sida), og toppet etter hvert Billboards singelliste. Og uansett hvor ihjelspilt den er, dette er en sjukt bra låt, nydelig akkompagnert av den purunge og uskyldsrene andrestemmen til Linda Ronstadt.

Ben Keiths pedal steelgitar er så følsom og vakker at det nesten gjør vondt. Du og du, for en låt, ikke minst det nesten gospelaktige partiet på slutten. Artig, for øvrig, at sistelinja i refrenget er «[…] and I’m getting old». Neil Young var 25 år da han sang det.

Men det er mye annet gull her, hele skiva er jo stappet med evergreens. «Old Man», «Needle and the Damage Done», «Out on the Weekend», tittelsporet og , ja, alt her er jo bra. «A Man Needs a Maid» er en tilnærmet episk låt, hvor absurd tekst den enn måtte ha. I 2007 kom det ut ei liveskive («Live at Massey Hall 1971»), der Neil Young fremfører denne for første gang. Bare han og et klaver, nakent og dirrende intimt.

Midt inni låten drar han den så rett over i «Heart of Gold», før han tandert, skjørt og skjelvende avslutter med å spille seg inn i «Maid» igjen. De overgangene der, altså. Det er akkurat som noe inni meg knekker når jeg hører det. For et regelrett geni. Ja, geni. Hør på denne, dere som synes Neil Young er en dårlig vokalist. Og så stirrer dere inn i et speil og roper FUCK OFF til dere selv. Legger ved en link til opptaket her

5. «Zuma» (1975)

Ni låter fordelt på 36 minutter, helt uten at det på ett eneste tidspunkt er noe som kan minne om daukjøtt. Gud hjelpe, han var i form på syttitallet, den godeste Neil. «Zuma» er kanskje ikke den plata som umiddelbart popper opp hos folk flest, om de blir bedt å nevne noen kjente Neil Young-skiver. Den er like fullt breddfull av gull, og av studioplater er det bare «Ragged Glory» som er like tung som denne.

Mest kjente låt her er det storslagne og selvstendige verket «Cortez the Killer», der hans gitarspill drar låten opp og inn i nærmest transeaktige tilstander. Liveversjonene av denne er også stratosfæriske.

Av mer «hemmelige» perler her, kan nevnes den sju minutter lange droneren «Danger Bird», knallerten «Drive Back» (de gitarene i introen der, altså) og selvsagt poplåten (han kan jo dét også) «Lookin’ For a Love» og den svært underkjente «Barstool Blues». Ja, og alle de andre. Det er også verdt å merke seg at avslutningssporet «Through My Sails» er innspilt med bidrag fra trekløveret Crosby, Stills & Nash. Og Young.

Dette er nok ikke plata man bør spille for barna sine mens man roper «Det er skikkelig dumt med narkotika!!!», men dette gjelder det meste som kom ut av musikk i dette tiåret. Synes for øvrig det er merkelig at ikke flere har kalt opp døtrene sine etter denne skiva. - Hei, jeg heter Zuma!- Hei på deg, Zuma! Vil du gifte deg med meg?

4. «Everybody Knows This Is Nowhere» (1969)

Hans andre album, attpåtil i samme kalenderår, og hans første med Crazy Horse som backingband, og den er dermed betydelig mer rufsete enn forgjengeren. Stadionrockgitaristen viser seg allerede frem i flere låter (f.eks. i den gyngende «Cowgirl in the Sand» og 9 minutter lange «Down By the River»), og åpningssporet «Cinnamon Girl» er så riffsterk og fuzzdrapert at Black Sabbath kunne gjort en versjon av den. Her er det også flere eminente folk- og countrylåter.

For undertegnedes del er det likevel den seige og fryktelig triste «Running Dry» som er hele platas høydepunkt. Man må til navn som Townes Van Zandt og Gene Clark for å finne som i like stor grad kryper under huden i selvbebreidelse, melankoli, sjelevreng og tristesse. Den sorgfulle fiolinen til Boby Notkoff nærmest gråter ut tonene sine over de følsomme gitarfingrene fra Neil Young, som her virkelig kom frem og fortalte hvem han var.

Jeg skrev nylig en anmeldelse av en ung canadier som heter Colter Wall, der jeg var så vanvittig imponert over hans unge alder. Han var 20 år og hadde spilt inn en EP. Vel, da «Everybody Knows This Is Nowhere» kom ut var det Neil Youngs andre fullengder bare det året, og da hadde han også gitt ut tre skiver med bandet Buffalo Springfield. Og han var 23 år. Og året etterpå slapp han sin tredje beste utgivelse noensinne. Det er sjukt å tenke på.

3. «After the Gold Rush» (1970)

Et snålt og mørkt cover viser en alvorstynget Young som passerer en gammel dame, begge vrengt i foto-negativ, og med tittel og navnet hans i skurrete gullbokstaver øverst. Crazy Horse var sendt hjem og han var alene igjen. Eller, flere av dem er med, og CSN bidrar også, for ikke å glemme den da attenårige Nils Lofgren, senere kjent som gitarist for Springsteen og et knippe solide soloskiver.

Skiva er likevel, rent låtmessig, inkarnert ensomhet, der den ene hjerteknusende balladen etter den andre triller ut av høyttalerne. Tittelsporet og «Only Love Can Break Your Heart» er begge uendelig vakre og skjøre, mens eposet «Southern Man», en av hans aller beste, runger hardt. Samtlige av disse er fra A-sida, men B-sida er ikke særlig ueffen, den heller. Den er rett og slett effen.

Jeg blir aldri ferdig med «After the Gold Rush», da den fortsatt åpenbarer seg på nye måter ved avspilling. Sakral, vakker, hard, trist, you name it. Et rent mesterverk.

2. «Ragged Glory» (1990)

Ah! Far er tilbake! Crazy Horse er tilbake! Baren er åpen! Nå er det fest, og alle er velkomne! Det er ingenting jeg ikke elsker med «Ragged Glory». Coveret, gitarene, låtene, backinga til Crazy Horse, stemningen, alt!

Alt jeg finner av opplysninger om skivas utgivelse (altså når på året) tilsier at den kom ut rundt påsketider i 1990, men det stemmer ikke med min hukommelse, for jeg får alltid assosiasjoner til høstmørke, studenthybler og fest når jeg hører den.

Jeg flyttet til Tromsø i august 1990, og da var jeg allerede kjempefan av Neil Young, og jeg kjøpte skiva på vinyl i førsteetasjen på Platebaren her i byen, etter å ha hørt gjennom de tre første låtene på sjappa, med sånne hodetelefoner man måtte holde hver klokke med begge hendene, som om man sto med to dusjhoder mot ørene. Nuvel. Arkeologer får krangle om dette. Jeg mener sekvsagt at jeg selv har rett. Har jo alltid rett, jeg.

Her er uansett hele gjengen i toppform, og jeg husker hvor fascinert jeg var over at gammer’n og gutta fortsatt kunne rocke så hardt og tøft. Neil Young var da 44 år. Nå er jeg 45. Det er faen meg fortærende, men også litt oppløftende, å tenke på.

10 låter er fordelt over en drøy time, og det hele låter så sprekt, og bærer – ikke minst – så kraftig preg av overskudd og fest, at det er til å bli fjetret av. Ikke rart den påfølgende turneen (med supporterne i Sonic Youth som oppvarmingsband) ble ei dobbel liveskive. Det passer alltid å sette på «Ragged Glory». Ja, alltid. Og derfor gidder jeg ikke å nevne en eneste låt. Her er alt gull.

1. «On the Beach» (1974)

Denne skiva hadde jeg lenge bare lest om. Jeg kjente ingen som hadde den. Den ble derfor en ren besettelse i hodet mitt, og det var lenge den eneste utgivelsen av Neil Young jeg verken eide selv eller engang hadde hørt. På den suverene, og lett tilgjengelige, samleskiva «Decade» var det to låter («For the Turnstiles» og «Walk on»), men det var jo bare en irriterende liten smak som utelukkende manet frem kløe i jekslene.

Den fantes ikke engang på CD, og hadde ikke vært represset på vinyl (i Canada, mener jeg å huske) siden tidlig på åttitallet. Det var totalt frustrerende, og føltes nesten som kulturell forbrytelse.

I 1992 ramlet jeg over den på ei platemesse i Oslo, og betalte unevnelige summer for den. Følelsen av å gå ut døra med den i en pose var likevel pur lykke, lik den man har etter å ha landet en storlaks eller skutt et stort dyr man har jaktet på. Dette var trollelgen min, og jeg hadde skutt den midt i panna, strøken og fin som den var.

Lytteopplevelsen bar inn noe religiøst i rommet, man satt liksom og lyttet på Den Hellige Gral. Det skulle dessuten ta 11 år til før den endelig ble reutgitt, så her satt man på en skatt. Ja, det er mye enklere nå. Og ja, det var mye artigere før. For meg i hvert fall.

Jeg ser ikke bort fra at alt dette bakenforliggende opplegget er skyldig i at jeg setter denne på toppen, men det forandrer uansett ikke det faktum at det er ei av hans aller, aller beste.

Skiva er laget på en gigantisk nedtur for hovedpersonen selv, på kanten av et havarert forhold, med flere av hans venner liggende for døden, og noen allerede døde. Dopet fløt. Neil Young sleit. Men steike, for en musikk det kom ut av det. Det er egentlig ingen av låtene som allment regnes blant hans klassikere, ikke ulikt Stones’ «Exile on Main St.», men gullet drypper likevel jevnt. Min personlige favoritt har alltid vært «Revolution Blues», mens avslutningssporet «Ambulance Blues» har blitt en livefavoritt.

Epilog:

Neil Young er ei av overskriftene den dagen rockens historie skal skrives. Han har betydd enormt mye for både visesang, country, hard rock osv., og har alltid vært en velsignet vriompeis som har gått sine egne veier. En uforutsigbar motherfucker man aldri vet hvor man har, men som mer eller mindre alltid leverer konserter på et svimlende høyt nivå.

Katalogen hans har ikke fått så mange gullkantede tilskudd siden midten av nittitallet, men de fleste skivene hans har likevel enkeltspor og partier som avdekker en mester i sving. For det er dét han er, Neil Young. En mester.

Han vil neppe få Nobelprisen i litteratur, men så har da heller aldri dét vært hva denne fantastiske kulturelle uttrykksmåten vi kaller rock har handlet om.

Hey Hey, My My.