KRISTIAN FIGENSCHOW JR. (54)Skuespiller

– Du blir plassert på en øde øy og får anledning til å høre på kun én eneste plate, hvilket fonogram pakker du i nissesekken?– Jeg tar «Waiting For Columbus» av Little Feat.

– Bra! Attpåtil ei dobbel liveskive. For da kan du forklare for meg hva det er med dette bandet som er så bra. Har aldri knekket Little Feat-koden.– Nei, faen for et vanskelig spørsmål! Hahaha! OK, for dette har med ungdomsskoletida å gjøre, da jeg hengte med mine evigunge brødre i ånden, Espen Dahl, Tore Kristensen, Gorm Hansen osv. Tore hadde en storebror, han Sigga, og han og kompisene hørte masse på Little Feat.

– Det der er helt nydelig. Og sånn tror jeg mange har det, at det er noen litt eldre som blir mentorer og staker ut kursen for dem som kommer diltende etter.– Ja ja! Sigga og Kjell spilte, og vi snørrungene digget. Og etter dette ble på sett og vis interessen ivaretatt av seg selv. Nå har jeg en 13, 14 album av dem på CD, og det taler jo for seg selv.

– Dét gjør det. Jeg har alltid hatt inntrykk av at Little Feat er store i Tromsø. Har en vag idé om at Kenth, og kanskje spesielt Ulrik, på Platebaren i nordenden av Storgata, var viktige i spredningen av Det Glade Budskap.–Det kan nok absolutt tenkes, ja. Det var jo hos han Ulrik jeg kjøpte brorparten av disse skivene, og hvis det var tomt for Little Feat i hyllene, var det å gi beskjed i kassa, og noen uker etterpå fikk vi beskjed om at det var kommet inn nye ladninger. Og her var det ikke bare kremmeren i salige Ulrik som gjorde seg gjeldende, men mer den musikalske misjoneringen.

– Man skal ikke kimse av misjonering fra bak en disk i ei platesjappe. Husker du første gang du hørte den?– Nææææh… ingen bestemt episode, nei. Men seansene med de store gutta var ekstremt viktig, for det var der vi lærte å lytte skikkelig til musikk, drikke hardt brennevin og spille kort. Nå er jeg jo 54 år, så det er først nå jeg tør å si det i full offentlighet. Jeg har dog ikke klart å overføre det musikalske på mine barn, men, hvem vet, kanskje de skjønner det om noen år? Man kan jo håpe.

– Halmstrået, Kristian! Halmstrået! Har du sett dem live? De spilte jo på Notodden Bluesfestival for noen år siden.– Nei, jeg har dessverre ikke det. Men i den der internettverden vi lever i, har jeg søkt dem opp på YouTube og fått sett dem en god del på den måten. Lowell George, som i sin tid var frontfigur, døde jo allerede i 1979, som var så altfor, altfor tidlig.– Og jeg synes så synd på bandet som mistet et så ukristelig stort ikon. Tenk at en mann med så sorgfull og flott stemme skulle dø av hjerteinfarkt. Han, som alene hadde gitt nok mange mennesker hjerteinfarkt til å fylle ei hele kirke, bare med stemmen sin.

– Haha! Bra dette intervjuet ikke er på engelsk. Hva var den siste konserten du dro frivillig på, og betalte deg inn for dine egne penger?– Dæven steike være, ikke for at jeg ikke betaler, men jeg jobber stort sett kveldstid, da alle andre er på konsert. Men jeg var på Rootsfestivalen i Brønnøysund for noen år siden, en kjempefestival, og der fikk jeg se et av mine tidligere store band, 10CC. Det låt fantastisk, nesten helt som på plate, og så var de kledd i dress og var så høflige, og takket og bukket mellom hver låt. Åh, Gud, så dem takka! Det var fantastisk.

– Engelskmenn, vettu. De har den borgerlige dannelsen. Hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet en låt, da– Da tar jeg «So This Is Christmas!» av John Lennon.

– Fint! Eller «Happy Xmas (War Is Over)», som den egentlig heter. Ble du litt bløt i denne søte juletid?– Nei, det er nå først og fremst en jævla fin låt, med en veldig fin tekst, som for en gangs skyld betyr noe. Og hvis man tenker, og faktisk hører på hva de faktisk synger, er det absolutt en låt til ettertanke, og ikke bare fjas og bjelleklang og smånisser.

– Amen! Og Yoko Ono står for tullballet. Du får med deg en ting til ut på øya. Hva?– Jeg har mange ganger sagt at jeg kunne tenkt meg å ha Per Sandberg, Bengt Eriksen og Tom Nordlie ut på en øde øy, de er jo noen skikkelige skravlehau, som sannsynligvis spiste bokstavkjeks i stedet for å die da de var små, og så kunne bare jeg sittet i midten og lyttet på dem.

– Haha! Tenkte mer på en død gjenstand, men det er jo jul, så en fiskeriminister og to eksperter blir vel greit å ha i havgapet.– Ved nærmere ettertanke, tar jeg da med meg øreklokker, så kan jeg stenge dem ute av og til, og høre på Little Feat!

LITTLE FEAT «Waiting for Columbus» (1977)